I et lesertips fikk vi tilsendt en sak fra Romerikes Blad. Fritt fram for tyvene – politiet har gitt opp er overskriften, og kommentator Lars MJ Hansen innleder artikkelen med en lokal hendelse.
Gunn Brennhaugen har i fem år drevet klesbutikken Leverage i Storgata i Lillestrøm sentrum. Nesten ukentlig opplever hun tyverier fra forretningen. «Vi sto en gang og holdt igjen en butikktyv i lang tid, men politiet kom aldri. Det synes jeg er spesielt», sier Brennhaugen som har sluttet å ta kontakt med ordensmakten og isteden ringer mannen sin, når ubudne gjester er på ferde.
Det er neppe noen trøst for Gunn Brennhaugen å vite at hun ikke er alene. Historier som hennes finnes over hele landet, og det er slett ikke underlig at tilliten til politiet forvitrer.
I februar publiserte Juristen en oversikt utarbeidet av Riksadvokaten etter et spørsmål på Stortinget fra stortingsrepresentant Mari Holm Lønseth (H) til justisminister Astri Aas-Hansen (Ap). Den viser tall som er oppsiktsvekkende. På bare fem år har antallet saker som henlegges av kapasitetsgrunner blitt doblet:
Bak tallene er også kriminalitet der politiet vet hvem gjerningsmannen er.
Andel av sakene der det var registrert en mistenkt er på 55 prosent både i fjor og året før. I økonomisaker var det registrert en mistenkt i 40 % av disse sakene. I voldssaker hele 81 %, skriver Juristen.
Synkende oppklaringsprosent
I Oslo politidistrikt alene blir flere tusen saker med kjent gjerningsperson henlagt av kapasitetsårsaker årlig. Liknende tall finnes i andre distrikter. Statsadvokatens tilsyn har også avdekket at hverdagskriminalitet systematisk nedprioriteres, blant annet i Sør-Øst, der tyveriraid mot privatpersoner og butikker ofte legges bort før lokal etterforskning i det hele tatt kommer i gang.
Riksadvokat Jørn Sigurd Maurud har selv pekt på manglende etterforskningskapasitet som en hovedårsak. Samtidig understreker han at det er nødvendig å prioritere. Alvorlige saker som drap, seksuelle overgrep, alvorlig vold og organisert kriminalitet tar selvsagt det meste av ressursene, men problemet oppstår når terskelen for hva som anses «mindre viktig» synker så lavt at folk opplever at politiet har gitt opp.
Også Vårt Oslo har beskrevet situasjonen som et kraftig varsko, særlig i hovedstaden der oppklaringsprosenten ligger blant de laveste i landet.
Konsekvensene for tillit og samfunn
Når butikkeiere slutter å anmelde tyverier fordi de vet at saken blir henlagt, når privatpersoner opplever at innbrudd og tyveri aldri følges opp og når svindelofre får brev om at saken er lagt bort til tross for bevis, da eroderes tilliten. Politiets egen innbyggerundersøkelse viser fortsatt høy generell tillit – rundt 73 prosent i 2025 – men det er en tillit som i stor grad bygger på at politiet kommer ved akutte hendelser. Når det gjelder den mer daglige kriminaliteten, er bildet mer nyansert.
Erfaringene fra butikkeieren i Romerike er illustrerende. Noen ringer ikke lenger politiet, men ektefellen eller naboer. Når staten ikke lenger er i stand til å håndheve verken loven eller den personlige tryggheten i det daglige, oppstår et vakuum. Historisk har slike vakuum vært grobunn for borgervern og selvtekt. Ingen ønsker dette, men det er en logisk konsekvens av en situasjon der politiet i praksis sier at mange lovbrudd ikke er verdt ressursene, akkurat slik det argumenteres i Romerikes Blad:
Det er en fallitterklæring – og alvorlig, fordi det forvitrer publikums tillit, nettopp det ordensmakten lever av. På et eller annet tidspunkt gidder ikke folk å anmelde, og tar i verste fall loven i egne hender, slik butikkeierne beretter om.
I ytterste konsekvens får vi borgervern og selvtekt. Det er det absolutt ingen som ønsker.
Politiet har rett i at de må prioritere. Ingen krever at ethvert sykkeltyveri skal etterforskes like grundig som et drap. Men når kapasitetshenleggelsene omfatter saker med identifiserte mistenkte, når oppklaringen av vinningskriminalitet nærmer seg 15 prosent, og når folk i praksis slutter å anmelde fordi de ikke tror det nytter, er terskelen for lav.