Tre Morgenbladet-redaktører melder seg ut av Redaktørforeningen i protest mot at Document-redaktør Hans Rustad er medlem. De slår på stortromma i fagbladet Journalisten:
Senest denne uken har Filter dokumentert hvordan Document-redaktøren personlig sprer farlige konspirasjonsteorier om blant annet muslimer og norske politikere, og hevder at det norske folk blir «voldatt» av tradisjonelle medier – alt uten spor av dokumentasjon, samtidig imøtegåelse eller annen normal journalistisk kvalitetssikring. De mange eksemplene oppfyller til punkt og prikke de to generalsekretærenes krav til en eventuell eksklusjonssak. Likevel har redaktørforeningen så langt gjentatt de samme frasene som før.
I en tid da det er maktpåliggende å skille mellom redaksjonelle medier og annen type publisering, kan det virke som om Norsk Redaktørforening har stivnet i en ytringsfrihetsforståelse som er blind for ny medieutvikling, omkostninger for enkeltpersoner eller de store skadene på samfunnet og den offentlige samtalen som Hans Rustad og Document forårsaker.
At de tre Morgenbladet-redaktørene har en helt annen forståelse av hva ytringsfrihet reelt sett er enn hva Document-redaktør Hans Rustad har, bør ingen betvile. Morgenbladet-redaktørene tror i fullt alvor at ytringsfriheten er noe som etablissementet kan definere innen en ramme av «legitime» stemmer. Som tidligere ansatt under nettopp Rustad, vet jeg at hans definisjon av ytringsfrihet er langt mer prinsipiell og mer i nærheten av First Amendment i USA. De radikale ytringene har vern. I flere europeiske land er det også større rom for kontroversielle meninger uten at man automatisk ekskluderes fra profesjonelle fellesskap. Norge har en sterk konsensuskultur der «anstendighet» ofte trumfer åpen konflikt.
Foreningen er ikke et meningsfellesskap
Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk understreker på Facebook at Redaktørforeningen ikke stiller krav om politisk korrekthet eller kollegialitet.
Medlemskapet hviler på oppslutning om presseetikkens prinsipper. Så lenge Rustad holder seg innenfor disse, bør han ikke ekskluderes.
Dette er et sentralt skille. Når flere redaktører og AUF-leder Gaute Skjervø krever utestengelse, handler det ikke primært om presseetikk, men om innholdet i Rustads meninger. Det er nettopp her konsensuskulturen blir synlig. I stedet for å møte uenighet med argumenter, søker man å fjerne den ubehagelige stemmen fra det profesjonelle fellesskapet.
Når en toppolitiker fra regjeringspartiet engasjerer seg aktivt for å få en kritiker kastet ut av en redaktørforening, er det et varsko. Det illustrerer hvordan politisk makt og medieinstitusjoner kan gli over i hverandre. Selbekk har rett når han peker på at nettopp dette er et argument for å beholde Rustad.
Mangfold eller ensretting?
Selbekk advarer mot at en eksklusjon vil forsterke inntrykket av en ensrettet norsk presse. Det er et realistisk poeng. Mange nordmenn opplever allerede at de store mediene i stor grad deler de samme grunnleggende holdningene i kontroversielle spørsmål, og da særlig rundt innvandring, islam og kultur.
Når en av de tydeligste kritiske stemmene forsøkes fjernet fra det formelle redaktørfellesskapet, bekreftes denne mistanken. Det er et signal utad om hva som er akseptabelt.
Ytringsfrihet handler ikke bare om å unngå straff. Den handler også om å kunne delta i den profesjonelle og offentlige samtalen uten å bli systematisk isolert. Når kostnaden ved å ytre upopulære meninger blir for høy, gjennom utestengelse, stigmatisering eller sosial sanksjon, snevres ytringsrommet inn.
Den selektive grensen
Det er verdt å merke seg asymmetrien. Grove og generaliserende ytringer fra andre hold møter sjelden samme krav om institusjonell utestengelse. Når kritikken rettes mot innvandring, islam eller mediene selv, aktiveres raskt spørsmål om «anstendighet» og «ansvar». Når kritikken går motsatt vei, er terskelen langt høyere.
Dette er ikke unikt for Norge, men den norske konsensuskulturen gjør det særlig tydelig. Presset for å holde seg innenfor det «anstendige» er sterkt, og det kommer både fra politisk hold og fra mediefellesskapet.
Et prinsipielt valg
Selbekk argumenterer for at foreningen tjener på bredde. Det er et godt poeng. Et redaktørfellesskap som bare rommer dem man er enig med, mister sin funksjon som forsvarer av pressefriheten. Da blir det i praksis et meningsfellesskap – akkurat det Selbekk advarer mot. Det er verdt å løfte Redaktørplakaten, som blant annet fastslår følgende:
En redaktør skal ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Gjennom sin redaktørgjerning skal redaktøren arbeide for frie mediers demokratiske rolle og det som etter hans/hennes mening tjener samfunnet.
Redaktøren har det personlige og fulle ansvar for mediets innhold.
Redaktøren skal ivareta anonymitetsretten og kildevernet. Redaktøren skal fremme fri informasjonsformidling, og en åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk. Det er redaktørens ansvar å sørge for et tydelig skille mellom fakta og meningsinnhold, og at det klart fremgår hva som er redaksjonelt innhold og hva som er kommersielt materiale.
Å beholde Rustad er ikke det samme som å slutte seg til hans mest ekstreme formuleringer. Det er å fastholde at foreningen skal tåle sterk uenighet, så lenge den grunnleggende presseetikken respekteres. I en tid der mange opplever at ytringsrommet snevres inn i stadig større grad, er det et viktig signal.
Selbekks holdning er dermed ikke bare en forsvarstale for én redaktør, men en påminnelse om at ytringsfriheten blir svekket når institusjonene selv begynner å rydde bort de mest ubehagelige stemmene.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK