Bare 1 prosent av asylsøknadene er genuine, sier varsler. Slik innleder The Times (bak betalingsmur) intervjuet med den anonymiserte saksbehandleren på innvandringsfeltet. Han har vurdert tusenvis av saker gjennom flere år. Det han beskriver, er ikke enkeltsaker som glipper gjennom kontrollen.
De samme historiene, om og om igjen
En type sak har gått igjen så ofte at den er blitt en innarbeidet vits blant saksbehandlerne: irakiske kurdere som hevder å ha hatt et forhold til datteren til regionens statsminister. Ifølge varsleren dreier det seg om hundrevis av søkere. Alle forteller i praksis samme historie. Alle påstår at de risikerer livet hvis de returneres.
En annen gjenganger kommer fra Pakistan. Hundrevis av menn hevder å være homofile og å ha hatt et forhold til den samme mannen. Denne mannen har i sin tur levert støtteerklæringer – igjen og igjen. Saksbehandlerne ser de samme typene fotografier, ofte fra den samme klubben i Øst-London, Legs 800 Club, som for lengst er stengt. Bildene viser grupper av pakistanske menn uten skjorte, med armene rundt hverandre, tilsynelatende for å dokumentere homofil seksuell orientering.
Fra Bangladesh kommer søknader der søkerne påstår å være politiske opposisjonelle knyttet til det tidligere regjeringspartiet, som nå er forbudt. Problemet er at mange av dem ikke klarer å svare på elementære spørsmål om partiet de hevder å ha risikert livet for.
Mønsteret tyder på at det finnes nettverk, rådgivere eller organisert kunnskap om hva som «virker» i det britiske systemet. Når historiene er standardiserte, blir det vanskeligere for den enkelte saksbehandler å skille mellom reell forfølgelse og ferdigpakket fortelling.
Et ødelagt system
Varsleren beskriver en prosess som i praksis inviterer til misbruk. Først gjennomføres et kort screeningsintervju der søkerne ofte gir vage svar. Deretter går det måneder før det mer grundige intervjuet. I mellomtiden har søkerne tid til å finpusse historien, skaffe dokumenter og koordinere detaljer.
Samtidig er saksbehandlerne begrenset i hva de kan gjøre. De får ikke kontakte myndigheter i opprinnelseslandet på grunn av konfidensialitetshensyn og av frykt for å utsette søkeren for fare. I praksis betyr det at åpenbart fabrikerte dokumenter og støtteerklæringer sjeldent blir etterprøvd der det faktisk ville være mulig å avsløre dem.
Nesten ingenting fungerer som det skal, forteller varsleren, som i The Times omtales som «J». Hans vurdering er at høyst én prosent av søknadene er genuint begrunnet i reell forfølgelse.
Asylinstituttet er ment å beskytte mennesker som risikerer forfølgelse på grunn av politisk oppfatning, religion, nasjonalitet, medlemskap i en sosial gruppe eller seksuell orientering. Når systemet i stedet fylles opp av ferdigskrevne historier, undergraves både legitimiteten og kapasiteten.
Et europeisk problem
De som faktisk er forfulgt, må konkurrere om oppmerksomhet og ressurser med dem som har lært seg manuset. Saksbehandlere blir demotiverte når de ser de samme konstruerte historiene gå igjen uten å kunne gjøre noe. Og tilliten i befolkningen til hele asylsystemet forsvinner selvsagt som dugg for solen.
Det britiske innenriksdepartementet viser til at det finnes prosedyrer for å teste troverdighet. De peker også på at andelen innvilgede søknader har falt markant de siste årene. Til tross for at de har rett i det siste, motbeviser det ikke varslerens poeng om at metodene for å omgå systemet er blitt sofistikerte og systematiske.
Når kontrollen er svak og insentivene sterke, vil det alltid finnes aktører som utnytter gapet, og i denne problematikken står ikke Storbritannia alene. Det er et europeisk problem der mottakerlandene opplever lignende mønstre av identiske historier, standardiserte «bevis», og et system som er designet for å ta søkerens forklaring på alvor, ofte uten tilstrekkelige verktøy til å avsløre organisert misbruk.
Asylretten er viktig. Nettopp derfor må den forsvares mot dem som systematisk misbruker den. Hvis systemet ikke klarer å skille mellom reell nød og ferdigskrevne pakkeløsninger, vil det til slutt miste både politisk og moralsk støtte. Da er det de virkelig forfulgte som blir de største taperne.