Førsteamanuensis ved Københavns Universitet, Jørn Boisen, har levert en grundig – og dypt deprimerende – artikkel om Frankrike, nærmere bestemt Seine-Saint-Denis, til nettavisen Kontrast.
Det franske departement Seine-Saint-Denis, nord for Paris, har 1,6 millioner innbyggere og består av tre arrondissementer, 40 kantoner og 40 kommune. Dette departement samler i «konsentrert form nesten alle problemene som har gjort innvandring og integrering til et av de mest eksplosive temaene i fransk politikk: avindustrialisering, fattigdom, etnisk segregering, kriminalitet, religiøs radikalisering og en stat som sliter med å hevde sin autoritet», er Boisens kortfattede konklusjon.
Seine-Saint-Denis har ikke bare hatt sin storhetstid, men bidrar nå til å sette Frankrike i en dyp krise.
Bordet fanget
Oljekrisen i 1973 markerte slutten på Seine-Saint-Denis’ storhetstid. Det som fulgte, var en perfekt illustrasjon på at veien til helvete er brolagt med gode intensjoner. Med oljekrisen forsvant behovet for gjestearbeidere, og Frankrike bremset ned, sier Boisen.
Da forventet myndighetene at gjestearbeiderne ville reise hjem, men det gjorde de ikke. For de visste at da ble Frankrike lukket for dem. Dermed sto den franske regjeringen overfor noen hundre tusen gjestearbeidere som hadde blitt installert under kummerlige forhold.
Av frykt for kriminalitet og sosiale problemer trodde man at hvis disse mennene fikk hente familiene sine til Frankrike, ville de oppføre seg som ansvarlige borgere. Men i det samme som familiegjenforeningsloven ble vedtatt i 1974 og innvandringen til Seine-Saint-Denis nådde sitt høydepunkt, kollapset områdets økonomiske fundament. Nå forsto de øverste myndighetene og mange politikerne at de hadde åpnet Pandoras eske, men bordet fanget.
I 1978 avviste Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol regjeringens forsøk på å suspendere familiegjenforeningsloven: lovlig bosatte utlendinger hadde «rett til et normalt familieliv», inkludert retten til å bringe ektefelle og mindreårige barn til Frankrike, het det fra domstolen.
Bratt stigning
Seine-Saint-Denis demonstrerer hvordan dynamikken i diasporaer fungerer, sier Boisen. Folk ble hentet fra hjemlandet gjennom familiegjenforeninger, nye ekteskap eller via nettverk for illegale innvandring. Jo større en diaspora blir, jo mer vil innvandrere og deres etterkommere opprettholde sin opprinnelige kultur, religion og sosiale strukturer – og det fra generasjon til generasjon, slår Boisen fast.
Det samme har skjedd i resten av Vest-Europa, Norge inkludert: opprinnelseslandenes kultur og verdier sementeres her.
I Seine-Saint-Denis har innvandring og dannelsen av parallelle samfunn fått et selvforsterkende liv som den franske staten har mistet kontrollen over med i «forbløffende fart». Men spørsmålet er om man skal være så forbløffet, for det er ikke advarsler det har manglet på, men politisk handling.
Ved årtusenskiftet var befolkningen i Seine-Saint-Denis fortsatt sammensatt og dominert av den opprinnelige franske arbeiderklassen. Rundt 15–18 prosent var innvandrere, andelen unge med innvandrerbakgrunn var rundt 30 prosent (litt høyere enn landsgjennomsnittet, men ikke dominerende, legger Boisen til).
Islam var til stede, men synligheten og dens institusjonelle tyngde var beskjeden; anslag indikerte at 15–20 prosent av befolkningen var muslimer. Det var for 25 år siden. I 2015 begynte kurven å stige bratt, ifølge Boisen.
Førstegenerasjonsinnvandrere utgjorde nå over 20 prosent, hovedsakelig som følge av familiegjenforening. Andelen unge under 18 år med minst én forelder av utenlandsk opprinnelse oversteg 50 prosent. I 2026 har befolkningen i området endret karakter. Over 30 prosent er førstegenerasjonsinnvandrere, og 60 prosent av alle unge har innvandrerbakgrunn. Over halvparten av innbyggerne i området er muslimer.
Økonomisk frakoblet
I Seine-Saint-Denis har alle negative parametere doblet seg; arbeidsledighet, fattigdom og kriminalitet, skriver Boisen. På landsbasis lever omtrent 14–15 prosent av franskmennene under fattigdomsgrensen. I Seine-Saint-Denis er tallet 30 prosent. Arbeidsledigheten i Frankrike er 7–7,5 prosent. I Seine-Saint-Denis er den stabil på rundt 17 prosent.
I nesten 20 prosent av barnefamiliene er ingen av foreldrene i arbeid. Barn i disse områdene vokser opp der det er vanlig å være utenfor arbeidsmarkedet. De innbyggerne som er i arbeid gjør ofte dårlig betalte jobber utenom vanlig arbeidstid: de er rengjøringshjelp, nattevakter, sikkerhetsvakter på kjøpesentre, søppeltømmere og Uber-sjåfører.
Ungdomsarbeidsledigheten er skyhøy og ligger på mellom 30 og 40 prosent i de hardest rammede kommunene. Når nesten halvparten av de unge mennene i et nabolag står utenfor det formelle arbeidsmarkedet, er det et enormt tilbud av billig, frustrert arbeidskraft som organisert kriminalitet lett kan rekruttere. Den høye kriminalitetsraten i Seine-Saint-Denis er et symptom på en fullstendig økonomisk frakobling, heter det fra Boisen.
Kriminaliteten har ikke bare økt kraftig siden 1990-tallet, den har også endret karakter. Der Seine-Saint-Denis tidligere var preget av tilfeldige bankran, biltyverier, hærverk og voldelige overgrep, er det i dag snakk om «militarisert narkokapitalisme».
Kriminalitet
Vold er ikke lenger tilfeldig eller spontan; den er instrumentell og profesjonell, med mål om å beskytte territorier, straffe konkurrenter eller demonstrere makt. Kriminalitet som var skjult for 25 år siden, er i dag det som organiserer det offentlige rom. Når narkotikalangere tar kontroll over et område, endrer de områdets regler.
I mange av disse nabolagene er politiet ikke lenger en garantist for sikkerhet, men en motstander i en territoriell kamp. Politiet mister sin legitimitet.
Politiet er heller ikke særlig ivrige etter å utføre vanlig politiarbeid når de blir angrepet hver gang de nærmer seg. Dette gjelder i stor grad også annet blålyspersonell: i 2024 ble det registrert 1.462 angrep på brannfolk, de aller fleste rundt Paris, forteller Boisen.
Men ingenting av dette – opptøyer, bråk, bakholdsangrep – er mulig uten tillatelse og støtte fra narkogjenger og målet med å angripe dem er å få staten til å trekke seg tilbake.
Den siste ingrediensen i denne eksplosive cocktailen er den religiøse vekkelsen i forstedene.
Splittelse
Tallene er ville: Salafistbevegelsen er tidoblet på 20 år, halvparten av de muslimske friskolene og en tredjedel av koranskolene er nå fundamentalistiske, ifølge Boisen.
Frankrike ble også det vestlige landet som leverte den største gruppen utenlandske krigere til IS i Syria og Irak: nesten 2.000. Den ideologiske innflytelsen gjenspeiles i meningsmålinger, spesielt blant den yngre generasjonen. Hele 80 prosent av franske muslimer beskriver seg selv i dag som religiøse.
En undersøkelse fra 2025 viser at 58 prosent av unge franske muslimer (18 til 25 år) i dag foretrekker sharia fremfor lovene i Den franske republikk (i 1990 var det 36 prosent). Like mange mener at islamsk lov bør gjelde og spres i ikke-muslimske land. 44 prosent (og 57 prosent blant unge) mener at respekt for islams regler er viktigere enn respekt for republikkens regler.
Motsatt mener 64 prosent av den franske befolkningen at islam ikke er forenlig med republikkens verdier.
Statsviteren Gilles Kepel har beskrevet utviklingen over flere generasjoner. For den første generasjonen spilte politisk islam bare en beskjeden rolle. Religionen var overveiende privat, tradisjonell og ofte organisert fra opprinnelseslandet. Det endret seg med neste generasjon.
De som vokste opp på 1980- og 1990-tallet følte seg fremmedgjort både fra foreldrenes verden og fra Den franske republikk. Islamisme tilbød identitet, orden, fellesskap og faste moralske regler, samtidig som den gjorde det mulig å snu en følelse av sosial underlegenhet til moralsk overlegenhet.
Islamismen drives ikke lenger, som på 2010-tallet, av terrororganisasjoner på toppnivå eller faktiske celler, men av miljøer på sosiale medier som former unge menneskers verdensbilde, hvor spenninger og postkoloniale fortellinger brukes for å piske opp en stemning av hat mot det franske samfunnet og Vesten, og splitte verden i troende muslimer og vantro.