Spørsmålet som ble stilt islenderne var bevisst begrenset. Det handlet ikke om å bli medlem av EU, men om å starte samtaler. Likevel svarte flertallet nei.
På Island, som i Norge, har det lenge eksistert et gap mellom det politiske laget som ser EU som den naturlige rammen for fremtiden, og en befolkning som er mer skeptisk. Regjeringen i Reykjavik ønsket forhandlinger og statsministeren stemte selv ja, med begrunnelse at tiden var inne i forhold til geopolitikk, sikkerhet og økonomisk usikkerhet. Men folket ville ikke.
Dette setter regjeringen i en vanskelig posisjon, skriver politisk redaktør i Aftenposten, Kjetil B. Alstadheim.
Nederlaget er stort for den sosialdemokratiske statsministeren Kristrún Frostadóttir og hennes regjering. Enhver slik folkeavstemning blir også en avstemning om tillit til regjeringen.
Men dette svir vel så mye i Brussel og i mange av EU-landenes hovedsteder. For EU er dette et slag i ansiktet.
Men mest av alt avdekker islendingenes tydelige nei et mønster som ikke er unikt for Island. Det samme mønsteret har preget debatten i Norge. En del av det politiske og økonomiske etablissementet presser på for tettere integrasjon, mens befolkningen i gjentatte målinger og i praksis viser større skepsis.
Når gapet blir for stort, oppstår det en ubalanse. Demokratiet forutsetter at de som styrer, tar folkets signaler på alvor – også når de går imot deres egne preferanser.
Skremslene fra ja-siden
I kjølvannet av resultatet har deler av ja-leiren reagert med en blanding av skuffelse og advarsler. Et tilbakevendende argument er at EU nå vil stramme strikken overfor EØS-landene. Budskapet er at Island (og indirekte Norge) vil merke konsekvensene av å stå utenfor, at samarbeidet vil bli vanskeligere, at rettigheter vil bli svekket og at det vil bli dyrere eller mer komplisert å være utenfor.
Spørsmålet er hvorfor EU skulle gjøre det.
EØS-samarbeidet er blitt mer vrient. Det skyldes blant annet hvordan EU-landene nå utformer politikken. Den kommer i store pakker. Noe er innenfor EØS. Noe er utenfor. Noe utfordrer norsk og islandsk suverenitet.
Dermed kreves det tidkrevende forhandlinger for å skreddersy løsninger for de små EØS-vennene. Men EU-systemet har i grunnen nok av annet å bruke tiden på, skriver Aftenposten.
Men EØS-avtalen er ikke en gave fra Brussel. Den er et forhandlet kompromiss som gir EU-landene tilgang til viktige markeder, samtidig som EØS-landene får tilgang til det indre markedet. Island, Norge og Liechtenstein er ikke gratispassasjerer. Vi betaler, vi tilpasser regelverk og vi bidrar. Å true med å gjøre avtalen dårligere for dem som ikke vil bli medlemmer er en merkelig måte å bygge tillit på.
Hvis målet er å gjøre unionen mer attraktiv, er skremsler et dårlig virkemiddel. Det signaliserer heller at medlemskap er noe man bør søke av frykt for straff, ikke av overbevisning om fordelene. En slik logikk undergraver ideen om et fellesskap basert på frivillighet. Den ligner mer på et pressmiddel.
Historien viser dessuten at EU har hatt egeninteresse i å opprettholde ordnede relasjoner med EØS-landene. Handel, energi, fiskeri, forskning og sikkerhet er områder der begge parter tjener på forutsigbarhet. Å gjøre livet vanskeligere for Island eller Norge ville ikke bare ramme EU, det ville også ramme europeiske interesser.
Suverenitet og tillit
Islendingenes nei handler i stor grad om kontroll særlig over fiskeriressursene, men også mer generelt om selvstyre. For et lite land med sterke tradisjoner for uavhengighet er spørsmålet om hvem som bestemmer over egne ressurser grunnleggende. Det er ikke «nasjonalisme» i negativ forstand. Det er en vurdering av hva som best tjener landets interesser på lang sikt.
Når politiske eliter svarer på et slikt nei med advarsler om at «nå blir det verre», risikerer de å bekrefte den mistilliten mange allerede føler. Budskapet blir at islendingene ikke forstår sitt eget beste.
Det er en holdning som sjeldent skaper varig oppslutning.
For Norge er det islandske resultatet relevant. Også her finnes det krefter som jevnlig argumenterer for at EØS er en midlertidig løsning, og at fullt medlemskap er den eneste bærekraftige veien inn i fremtiden. Også her møter man argumenter om at EU vil stramme inn, at vi blir stående uten innflytelse, og at tiden arbeider mot oss.
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum brøt sågar den vedtatte «borgfreden» til kongens gravferd da islendernes nei var et faktum, for å gratulere, til påfølgende fordømmelse. Følelsen av at det er gratulasjonene snarere enn borgfreden som utløser forargelse, er likevel til stede, for selv Aps landbruksminister var tidlig ute med å borgfreden.
Nei er nei
Islendingenes nei viser at det er mulig å si stopp. Det er mulig å velge å stå utenfor forhandlingssporet uten at verden går under. Det er mulig for et lite land å prioritere egen kontroll over ressursene og fortsatt ha et fungerende samarbeid med EU gjennom EØS.
Det betyr ikke at EØS er problemfri. Avtalen har sine definitive svakheter og det er legitimt å diskutere dem. Men det er en stor forskjell mellom å diskutere forbedringer av dagens ordning og å bruke frykt for EU-straff som argument for medlemskap.
Det mest grunnleggende er likevel at når folket har talt, bør resultatet respekteres. Ikke bare formelt, men i ånd. Å møte et nei med nye trusler om konsekvenser, er å undergrave den demokratiske prosessen man nettopp har bedt folket om å delta i.
Island har sagt nei til å åpne forhandlinger. Det er et uttrykk for folkevilje. Den politiske viljen som ønsket noe annet, må nå tilpasse seg. Ikke omvendt.
Et samfunn der eliten stadig forsøker å overprøve eller omgå folkets signaler, skaper ubalanse. Et samfunn der nei faktisk betyr nei, skaper tillit. Island har gitt et eksempel på det siste. Det er verd å merke seg, også her hjemme.