Det er rett og slett ganske dramatiske tall NRK presenterer.
En fersk studie fra Oslo Met (i samarbeid med NTNU, Ahus, Stockholms universitet, to kommuner og to bydeler i Oslo) viser et historisk skifte i tilliten til velferdsstaten.
Syv av ti yrkesaktive mellom 45 og 67 år sier at de kommer til å stille opp for foreldrene sine i tiden som kommer.
Tallene viser at tilliten til at velferdsstaten skal ivareta samfunnets eldste hjelpetrengende, er i ferd med å smuldre bort. Underlig er det dog ikke.
Det har over lang tid vært en bevisst politisk vridning bort fra institusjonsplasser i sykehjem og over mot hjemmebaserte tjenester. Regjeringens «Bo trygt hjemme»-reform fra 2023 er bare den siste formuleringen av en linje som har ligget der i mange år; eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, med hjemmesykepleie, praktisk bistand, velferdsteknologi og polikliniske/ambulante tjenester. I praksis fordrer det mye av de pårørende, noe som også framkommer tydelig i NRKs reportasje.
Sykehjemsplassene er en knapp ressurs
Antall langtidsplasser i sykehjem har ligget stabilt eller sunket svakt, samtidig som antallet personer over 80 år stiger kraftig. Andelen eldre over 80 år som mottar institusjonstjenester har gått ned, mens hjemmetjenestene har vokst. Omsorgsboliger med heldøgns bemanning har økt noe, men de erstatter ikke fullt ut sykehjemsplassene for de mest hjelpetrengende.
Konsekvensen er at terskelen for å få sykehjemsplass blir høyere. De som tidligere ville fått heldøgns omsorg på institusjon, blir i større grad stående i hjemmet med periodiske besøk fra hjemmetjenesten og oppfølging via poliklinikker og ambulante team. For mange fungerer det. For de aller svakeste – de med alvorlig demens, stort hjelpebehov natt og dag, eller uten sterkt pårørendenettverk – kan det bety at de svinner hen hjemme under forhold som er langt fra det man tidligere forbandt med verdig eldreomsorg.
Det er en villet prioritering at mer omsorg skal skje i hjemmet, mindre i institusjon. Når kommunene samtidig presses økonomisk, blir resultatet ofte at hjemmetjenestene ikke klarer å fylle gapet, og at de mest sårbare eldre blir stående mellom to stoler der fortvilte pårørende må stille opp. Når det da finnes pårørende som kan stille opp i det hele tatt.
Førtidspensjonerer seg for å gi omsorg
NRK har intervjuet Heidi Gautun, forsker ved Nova, Oslo Met, i forbindelse med tallene som viser at tilliten til eldreomsorgen er i fritt fall.
– Nå ser vi for første gang at folk ser for seg å tidligpensjonere seg, redusere arbeidstiden eller flytte sammen med foreldrene sine, sier Gautun.
Blant dem som vil øke omsorgsinnsatsen, oppgir 43 prosent at de vil gjøre omfattende grep:
- 23 prosent ser for seg å ta ut ubetalte korttidspermisjonsdager
- 15 prosent vil redusere arbeidstiden og jobbe deltid
- 12 prosent ser for seg å flytte sammen med mor eller far
- 9 prosent planlegger å førtidspensjonere seg
- 5 prosent ser for seg ubetalte langtidspermisjon
Bak tallene ligger en fortvilelse over at det offentlige ikke er i stand til å stille opp i tilstrekkelig grad. Og som vi skrev i saken Når norsk «eldreomsorg» i realiteten er eldre uten omsorg: Det skal bli verre:
Ifølge SSB vil Norge i 2035 mangle 28.000 sykepleiere og 18.000 helsefagarbeidere. Videre mener SSB at bemanningsbehovet i helse- og omsorgssektoren vil være doblet til 618.000 i 2060, og at sektoren da vil stå for 24 prosent av alle årsverkene i Norge.
Mens politikerne skal krangle om hvem som har skylda og hvem som skal «gjøre noe», er det i realiteten ikke så mye å gjøre med at den offentlige omsorgen for våre eldste er som den er. Vi har en demografi som på alle måter illustrerer en kommende og varslet katastrofe i eldreomsorgen, der vi blir stadig eldre og dermed også stadig sykere, mens vi har så lave fødselstall at vi må forvente underskudd av arbeidskraft i helsesektoren.
Fattigdomsfelle
Styremedlem i Pårørendebevegelsen, Ingvil Aarrestad Godeset, sier til NRK at mistilliten til eldreomsorgen i praksis utgjør en fattigdomsfelle for de pårørende.
– Man mister verdifull opptjening og ender opp med lavere pensjonspoeng. Siden dette i stor grad rammer kvinner, fører det til at mange vil leve med betydelig dårligere råd på sikt.
Gjennom arbeidet i Pårørendebevegelsen møter hun ukentlig mennesker som står i det samme krevende krysspresset mellom jobb og eldreomsorg.
– Dette krysspresset blir ikke mindre av at det offentlige tilbudet svikter, sier hun og viser til den siste rapporten fra Riksrevisjonen som retter flengende kritikk mot norske kommuner for ikke å være forberedt på eldrebølgen.
Krysspresset hun beskriver oppstår altså for mange, såpass mange at man kan registrere at omsorgskulturen for de gamle nå betinges av at en økende andel kvinner er helt eller delvis ute av arbeidslivet for å utføre omsorgsoppgaver for sine aldrende foreldre. Så kan man tenke seg hvordan utviklingen vil bli etterhvert som eldrebølgen vokser og de gamles aldrende barn ofte selv fremdeles er sysselsatte. Det er jo nettopp felles bidrag, kvinner som menn i jobb, som er grunnlaget for velferdsstaten, og når dette begynner å vakle, er det i realiteten en nedbygging av velferdsstaten i tillegg til å være en fattigdomsfelle.