Hvis man omrokkerer bokstavene i «i Norge», får man det engelske «ignore». Det er en treffende beskrivelse av en gjennomgående tendens i norsk offentlighet, nemlig evnen til å ignorere det som ikke passer inn i det ønskede bildet. Særlig gjelder dette når eliten skal prise seg selv og sine favoritter.
Helbom
Tildelingen av Fritt Ords Honnør til Karpe er et illustrerende eksempel. Stiftelsen begrunnet prisen med at duoen har satt ord på erfaringer mange unge med minoritetsbakgrunn bærer på, og at de har utvidet ytringsrommet for spørsmål om identitet, tilhørighet og diskriminering. Det høres fint ut, men problemet er at begrunnelsen rommer et enormt paradoks. Man kan enkelt se paradokset med egne øyne dersom man scroller seg gjennom alle konsertopptakene som ligger av Karpe på YouTube og tar en titt på publikum. Publikumet speiler langt ifra befolkningssammensetningen. Det er nær helhvitt.
Når Fritt Ord hevder at duoen har gitt stemme til dem som sjelden blir hørt, ignorerer de den åpenbare virkeligheten. Dette er underholdning for dem som vil føle seg inkluderende. Den som virkelig lever i utenforskap, står ikke i Oslo Spektrum og betaler borti en tusenlapp for å høre om sin egen situasjon fortolket gjennom et filter av kommersiell rap.
Det avslører hvordan eliten forholder seg til det den påstår å løfte fram. Utenforskap blir akseptabelt først når det er estetisk tiltalende, politisk korrekt og tilgjengelig for dem som allerede har makt og penger. Den rå, ubehagelige virkeligheten, den som ikke lar seg selge som festivalopplevelse, blir oversett. «Gode» nordmenn digger å høre om såre følelser hos minoriteter, og det er denne følelsen Karpe har tjent millioner på.
Karpes megafon
Karpe har gjennom årene også levert tekster som inneholder direkte og indirekte oppfordringer til vold og sterke fiendebilder rettet mot spesifikke politiske miljøer. Formuleringer om å «tenne på en FpU-kar» eller ta livet av Carl I. Hagen er kunstneriske utsagn uten konsekvenser. Når en ytringsfrihetsorganisasjon likevel velger å hedre dette, samtidig som den snakker om dialog og fellesskap, blir dobbeltmoralen åpenbar, noe en rekke kommentatorer har påpekt denne uken.
Kjernen i problemet er at eliten har en bemerkelsesverdig evne til å ignorere det som truer dens egen selvforståelse. Når Karpe utfordrer makten fra «riktig» side, tolkes direkte voldsoppfordringer som mot og nødvendig provokasjon. Når lignende utsagn kommer fra motsatt hold, blir de raskt stemplet som farlige. Standarden er ikke konsekvent. Den er politisk.
Karpe er en av Norges mest kommersielt suksessrike kulturelle aktører. Å hedre dem for å «gi stemme til dem som ikke blir hørt» blir derfor ikke bare paradoksalt – det er nesten komisk. De har hatt en kraftig megafon i mange år. Spørsmålet er ikke om de har rett til å ytre seg, men om en ytringsfrihetspris er det rette verktøyet når mottakeren allerede har maksimal tilgang til offentligheten, og når publikum består av dem som ivrig lar seg selvpiske ved hjelp av den minoritetseliten Karpe er.
Selektiv oppmerksomhet
Norsk elite har lenge hatt en tendens til å tilpasse kartet til terrenget den selv ønsker å se. Problemer knyttet til innvandring, integrering, kriminalitet eller radikalisering blir ofte bagatellisert eller omdefinert, mens symbolsk anerkjennelse av «riktige» stemmer blir prioritert. Når virkeligheten ikke stemmer overens med fortellingen, er løsningen sjelden å justere fortellingen. Løsningen er å ignorere det som ikke passer.
Det er nettopp derfor anagrammet treffer så godt. «I Norge» blir til «ignore». Ikke fordi nordmenn generelt er uinteresserte, men fordi de som forvalter de kulturelle og politiske prestisjeposisjonene har utviklet en raffinert evne til selektiv oppmerksomhet. Det som bekrefter det gode selvbildet, får plass. Det som utfordrer det – inkludert det faktum at «utenforskap» er blitt en luksusvare for middelklassen – blir oversett.
En ytringsfrihetspris mister sin kraft når den blir et speil for elitens egne preferanser. Da slutter den å være et forsvar for det frie ordet og blir i stedet et instrument for å bekrefte det eksisterende maktforholdet i offentligheten. Det er pinlig.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde YouTube