Den palestinske opinionsmålingen fra Palestinian Center for Policy and Survey Research viser et politisk landskap i endring etter Gaza-krigen. Hamas har mistet betydelig oppslutning – fra 35 % til 24 % på ti måneder – mens Fatah ligger stabilt på 24 %. Mange sier at verken Hamas eller Fatah fortjener å sitte med makten.
Marwan Barghouti er klart sterkest som presidentkandidat (54 %), foran Hamas-leder Khalil al-Hayya (26 %) og Mahmoud Abbas (14 %). 79 % ønsker at Abbas går av.
Bare 20 % mener Hamas vant krigen (ned fra 39 %), mens 60 % mener ingen side vant. Likevel motsetter 72 % seg at Hamas avvæpner seg før Israel trekker seg helt ut av Gaza. De fleste tror avvæpning vil føre til ny krig.
Støtten til væpnet kamp som vei til statsdannelse har falt til 27 % (laveste på fire år), mens støtten til forhandlinger har steget til 44 % (høyeste på fire år). 56 % støtter en tostatsløsning basert på 1967-grensene, men 58 % mener den ikke lenger er realistisk på grunn av bosettingene.
I forkant av det varslede valget er situasjonen dyster, skal vi tro meningsmålingen. 76 % føler seg utrygge, 83 % mener det er korrupsjon i PA-institusjonene, og 65 % ser myndighetene som en byrde.
En ny allianse vokser fram
Mens palestinerne synes desillusjonerte etter år med krig, foregår det forhandlinger i det man må kalle jihad-land. På Hamas’ egne nettsider, Quds Press, kan vi lese at Hamas er villig til å inngå nye allianser i forkant av valget, slik at de kan sikre seieren dersom valget i det hele tatt blir avholdt. Men palestinsk politikk likner ikke politikken her hjemme. Det er et utall væpnede fraksjoner fra ulike klaner som gjør et forsøk på å finne sammen. Historisk sett har de ikke klart å samle seg, men nå mener de det skal kunne gå, leser vi.
I en enestående palestinsk politisk scene skiller kunngjøringen om en nasjonal politisk valgallianse seg ut, som inkluderer krefter, fraksjoner og bevegelser som lenge har hatt ulike visjoner og veier. Dette er et skritt som gjenspeiler et forsøk på å omforme det palestinske politiske kartet på et bredere grunnlag enn tradisjonelle allianser.
Alliansen, ifølge kunngjøringen, samler Den islamske motstandsbevegelsen «Hamas», Den islamske jihadbevegelsen og Folkefronten, sammen med de reformistiske strømningene i Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen «Fatah», og politiske skikkelser og krefter, inkludert Nasser al-Qudwa og Nasser Salah al-Din-brigadene, innenfor en valgplan som søker å presentere et omfattende politisk rammeverk i det kommende valget.
Kunngjøringens betydning ligger ikke bare i navnene på de deltakende styrkene, men også i skjæringspunktet mellom dem. Møtet mellom Hamas og Islamsk Jihad med styrker fra den palestinske venstresiden og strømninger og personer tilknyttet Fatah representerer et bemerkelsesverdig skifte i konseptet om valgallianser, og reiser spørsmål om hvorvidt denne koalisjonen vil gå utover å være en valgallianse til å bli kjernen for å omorganisere det palestinske politiske landskapet, skriver Quds Press.
Klanstrukturene i det palestinske samfunnet har tradisjonelt skapt sterke lojalitetsbånd som ofte går på tvers av, eller konkurrerer med, de politiske fraksjonene. Familiebånd og klaninteresser kan veie tyngre enn partidisiplin, noe som svekker evnen til varig samarbeid mellom bevæpnede grupper. Når fraksjoner som Hamas og Fatah forsøker å koordinere seg, risikerer de at lokale klaner prioriterer egne konflikter, hevn eller økonomiske interesser. Dette har historisk gjort det vanskelig å bygge felles kommandolinjer eller enhetlige beslutningsstrukturer. Resultatet er at politiske allianser ofte blir skjøre og midlertidige, fordi klanene kan trekke støtten når egne interesser står på spill.
Kjølig optimisme i Hamas-leiren
Optimismen synes rådende i Quds Press, til tross for at man kan merke seg at det ligger en underliggende tvil om hvorvidt den nye alliansen vil kunne fungere.
Observatører mener at det å danne en liste eller allianse som inkluderer dette politiske spekteret kan endre forutsetningene for valget, spesielt hvis det lykkes å gjøre skjæringspunktet mellom fraksjonene om til et felles politisk program, i stedet for bare å bli enige om å stille til valg innenfor én liste.
Alliansen gir også Fatah en ny politisk utfordring, gitt muligheten for at konkurransen vil skifte fra Fatah-Hamas-dikotomien til et mer mangesidig landskap, der fraksjoner, styrker, uavhengige skikkelser og reformbevegelser flettes sammen innenfor allianser som overskrider tradisjonelle skiller.
Om vi går tilbake til meningsmålingen, er det ingen tvil om at det palestinske folket selv har sine tvil. Ifølge målingen tror 49 prosent at valget faktisk vil bli gjennomført som planlagt, mens 44 prosent er skeptiske. To tredjedeler av de spurte mener at valget uansett ikke vil bli fritt og rettferdig, og akkurat det kan de ha rett i.
Quds Press har intervjuet forfatter og statsforsker Mohammed Bakheet. Han påpeker at «det som forener alle disse fraksjonene og bevegelsene er at de ser president Mahmoud Abbas og den palestinske selvstyremyndigheten som en hindring og en byrde for det palestinske nasjonale prosjektet». Han tror videre at den nye alliansen vil kunne forhindre at det gjennomføres noe valg i det hele tatt, gitt at den åpenbart er en samling væpnede fraksjoner uten vilje til å avvæpnes.
Han påpekte at myndighetene først kunne arbeide for å avvikle denne alliansen, fordi de ikke ønsker blokker de ikke er fornøyd med, eller de kunne avlyse valget hvis Hamas fortsetter denne alliansen med sine partnere fullt ut, det vil si til et avansert stadium med nominasjon, utforming av valgprogram og valgkamp.
Han forklarte at denne valgalliansen mellom Hamas og de andre fraksjonene kunne finne en symbolsk løsning på noen av krisene i sektoren, gitt at alliansen mellom Hamas, som den eksisterende regjeringen i sektoren, og den UAE-finansierte reformbevegelsen kunne løse problemet med nødhjelp, for eksempel, eller øke mengden nødhjelp og noen humanitære behov som vann, helsesektoren, støtte til helsesektoren eller støtte til kommuner. Store kriser som gjenoppbygging, regjeringen og ansattes lønninger kan imidlertid ikke løses gjennom valgalliansen.
Advarer
Khaled Abu Toameh ved Gatestone Institute advarer på det sterkeste mot at vestlige diplomater skal anse den nye politiske alliansen som et tegn på at Hamas, Islamsk Jihad og de øvrige fraksjonene utgjør en mer moderat «nasjonal enhet». Han peker tilbake på erfaringene fra 2006 da presidentens Fatah-parti tapte for Hamas.
Problemet med den vestlige tilnærmingen den gang var antagelsen om at deltakelse i valg ville moderere Hamas. I stedet brukte Hamas valg for å oppnå legitimitet og makt, samtidig som de beholdt sine våpen, ideologi og terror-infrastruktur.
Det er ingen grunn til å tro at ting ville være annerledes nå. Hamas og Islamsk Jihad kan til og med akseptere smart formulerte betingelser for å gjøre det mulig for dem å delta. De kan gå så langt som å si at de aksepterer en palestinsk stat ved siden av Israel. De vil si hva som helst som er nødvendig for å komme gjennom den politiske døren.
De virkelige spørsmålene burde være enklere: Vil Hamas og andre palestinske terrororganisasjoner anerkjenne Israels rett til å eksistere? Vil de gi avkall på terrorisme? Vil de overgi alle våpnene sine? Vil de demontere sine militære vinger? Vil de forlate jihad som et middel for å eliminere Israel?
Med mindre svaret på alle disse spørsmålene er utvetydig ja, bør terrorister ikke ha noen rolle i valg, regjering eller palestinsk beslutningstaking.
Etter 7. oktober bør det internasjonale samfunnet diskutere hvordan man kan fjerne Hamas og Islamsk Jihad fra palestinsk politisk og militært liv – ikke hvordan man kan hjelpe dem med å få seter i parlamentet.