Avtroppende Auf-leder Gaute Skjervø har (igjen) utløst en debatt om hva politikere skal tåle av «hetsende» kommentarer, men uten at noen klar å definere hvor grensen for hets går. Fenomenet er ikke særegent for Norge, noe av det samme pågår i våre naboland.
Etter Expressens partilederdebatt fortsatte krangelen om hva som er en anstendig tone i debatten.
Ektemannen trekkes inn
I debatten angrep sosialdemokratenes leder Magdalena Andersson de borgerlige Tidö-partiene, som hun mener har senket skattene for de med de høyeste inntektene og ikke har klart å levere på politikken de lovet før valget.
– Jeg møter mange Tidö-velgere som er lei av nettopp dette. Før valget hørtes det ut som om vanlige folk ville få det bedre, men så kuttet de i regjeringen skattene for de rikeste med mange milliarder, sa hun etter debatten til Expressen.
Sittende statsminister og leder av Moderaterna Ulf Kristersson svarte med å vise til Anderssons private økonomi, der det har vist seg at mannen hennes har tatt ut inntekter fra selskapet sitt som utbytte, i stedet for lønn. Dette er «hykleri», hevdet Kristersson, for å «slippe unna med skatten de vil øke for alle andre, da ved å gjøre det på denne måten. Det er ikke rimelig», fortsatte Kristersson.
Andersson hadde ingen forståelse for at hennes ektemanns selskap ble trukket frem.
– Mannen min følger skattereglene slik de er beskrevet på Skatteetatens nettsider, så det var litt vanskelig å forstå hva han (Kristersson, red.) mente, sier hun.
Videre la hun til at hun selv er blitt kalt som landsforræder («en quisling») av en fra Sverigedemokraterna (SD), der SD har svart med å vise til alt hva de er blitt kalt av diverse politiske partier, ikke minst sosialdemokratene, og andre opp gjennom tidende.
Andersson mener, i alle fall nå, at tonen er blitt for stygg.
– Jeg synes det er veldig, veldig alvorlig. Vi ser også hvordan Ulf Kristersson har senket seg til et nivå som ikke passer for en svensk statsminister, og det viser endringen i Moderaterna, slo Andersson fast.
Personlig vinning
Kristersson på sin side mener at det var den andre siden, altså den røde siden, som begynte å bringe partiledernes personlige økonomi inn i debatten.
– Hvis de seriøst vil snakke om vår personlige økonomi, så må hun stå til ansvar for det, sier han.
Han viser til sosialdemokratenes argument om at Kristersson og hans Tidö-kolleger har redusert skattene med 6.000 kroner i måneden «til seg selv».
– De har sagt i noen år at våre marginalskattekutt og skattefradrag for arbeidsinntekt går til oss personlig. Det har aldri vært sant. Vi står imidlertid for at selv folk som er godt utdannet skal kunne tjene minst halvparten av en lønnsøkning, sier han.
Den 13. september er det riksdagsvalg i Sverige, og vi kan neppe forvente en særlig bedre «tone» eller kanskje man skulle si mer faktuell debatt fremover?
Ærekrenkelse
I Danmark har Dansk Folkepartis leder Morten Messerschmidt (DF) saksøkt De Radikales leder Martin Lidegaard (R) for ærekrenkelse. Som kjent har danskene en langt mer frilynt politisk debatt enn både Sverige og Norge, så det er oppsiktsvekkende at politikere havner i retten for noe de har sagt. Ifølge Berlingske har det sannsynligvis aldri skjedd før at en offentlig politisk debatt i en valgkamp har endt med et søksmål om injurier og ærekrenkelse.
Messerschmidt har saksøkt den radikale lederen og industriminister Martin Lidegaard fordi det skal få konsekvenser å lyve om DF.
– Dere burde kunne ha en ærlig politisk debatt i Danmark – uten løgner, uten manipulasjon og uten å sverte motstandere, sa Messerschmidt i en video som begrunnelse for stevningen.
Den kontroversielle utvekslingen mellom de to fant sted under et valgmøte før kommunevalget i november i fjor.
Uttalelser fra Lidegaard
Det er spesielt to utsagn som Messerschmidt har trukket frem fra Lidegaard:
– Jeg vil si det slik, vi står ved et lite veiskille, kjære Randers (kommunen der valgmøtet fant sted, red.). Én vei, det er Fryktens Allé, det er der Trump, Alternative für Deutschland og Morten Messerschmidt trasker ut på. Der erkjenner man ikke engang at det finnes et klimaproblem. De vil gjerne internere og deportere tusenvis av medborgere bare fordi de har en annen tro eller en annen hudfarge enn de fleste av oss i dette rommet, sa Lidegaard.
Den andre uttalelsen refererte Lidegaard til fra et intervju med Messerschmidt i Weekendavisen om remigrasjon og repatriering av utlendinger.
– Hvis jeg forsto intervjuet ditt i Weekendavisen riktig, vil du gjerne internere opptil 100.000 dansker hvis de har en annen etnisk bakgrunn og ikke ønsker å dra frivillig – fordi du mener de burde reise ut. En fengselsinnsatt koster i dag omtrent 1 million kroner per innsatt, så hvis du vil internere 100.000 med en annen etnisk bakgrunn, vil det koste 100 milliarder kroner, sa Lidegaard.
Messerschmidt mener Lidegaard bevisst fremstilte uttalelsene hans feilaktig, og fikk ham til å fremstå som en som oppfordrer til etnisk rensing og rasistisk motivert internering og deportasjon av tusenvis av medborgere.
Forsvaret
Lidegaards forsvarsadvokat mener han må frifinnes og begrunner det blant annet med følgende:
I det første sitatet refereres det til «man», og ikke Messerschmidt personlig. «Man» skal vise til en bevegelse i Europa som ønsker remigrasjon.
For det andre sitatet vises det til reservasjonen med hvis han hadde forstått intervjuet riktig.
Hvis nå likevel retten skulle finne Lidegaard skyldig, vil forsvaret vise til den «utvidede ytringsfriheten» for medlemmer av Folketinget i Danmark som er nedfelt i Grunlovens §57. Den lyder som følgende:
Intet medlem af Folketinget kan uden dettes samtykke tiltales eller underkastes fængsling af nogen art, medmindre han er grebet på fersk gerning. For sine ytringer i Folketinget kan intet af dets medlemmer uden Folketingets samtykke drages til ansvar uden for samme.
Det sentrale her blir kanskje nettopp innenfor versus utenfor Folketinget.
Det kan jo legges til at Messerschmidt ikke er ute etter å få Lidegaard straffet eller noen økonomisk kompensasjon. Han vil ha gjenopprettet sin ære. Interessant er saken uansett, fordi den nettopp kan trekke opp noen grenser for hva som er tillatt eller ikke.