Likevel er det mest utrolige, og tragiske, med Jason Ardays eventyrlige historie, at han ble dyrket som en akademisk stjerne – og det på det som skal være ett av verdens beste universiteter.
Ardays fattige foreldre var innvandrere fra Ghana, og de hjalp Jason gjennom en tøff barndom preget av lammende autisme. Denne medfødt nevroutviklingsforstyrrelsen påvirker både kommunikasjon, sosialt samspill og atferd. Den skal ha holdt ham nonverbal til han var 11 år. Det var ikke før han var 18 år at han lærte seg å lese og skrive, ifølge the Guardian.
Men så gikk det unna. Ifølge han selv var han så aktiv at i lange perioder gikk han uten søvn. Han hevdet å ha løpt 30 maratonløp (965 kilometer) på 35 dager, samlet inn millioner av kroner til veldedighet, og tok en ph.d. i sosiologi. I 2023 var han 37 år gammel og den yngste svarte professoren ved Cambridge noensinne. Han var også nevrodivergent, og livshistorien hans sammenflettet han med sin forskning og sitt arbeid. Og Arday hadde ingen betenkeligheter med å spre om seg med rasismeanklager.
Han var på turné og holdt en serie forelesninger, han ble hyllet på BBC, han var gjesteredigerer for et program på BBC, han ga råd til regjeringer og helsesystemet, og Cambridge University sendte ut pressemeldinger der de skrøt av å ha en ung, svart, nevrodivergent professor.
Han fortalte til The Guardian en historie om hvordan rasister var etter ham og hadde sendt et avhugget grisehode til foreldrene hans i London. Arday skulle ha gått til politiet, men de fant visstnok ikke ut av det selv om de hadde sjekket med lokale slaktere. Avisen sjekket imidlertid opp denne historien, der den var helt ukjent både for lokale slaktere og politiet. De konfronterte Arday, som svare følgene: «Jeg trodde ærlig talt at du bare ville tro meg. Hvorfor skulle jeg lyve?»
Antakelig står vi overfor en svært tungt preget autist, en som faktisk tror på det han selv sier. En superhelt som hentet sine superkrefter i DEI-universet, en forkortelse for Diversity, Equity and Inclusion (mangfold, likeverd og inkludering).
Universitetets forsvar
De første mistankene om plagiat ble reist kort tid etter ansettelse. Da ble saken avvist av fakultetsleder Hilary Cremin med en forklaring om at Arday var presset av rasistiske hendelser og helseproblemer da han skrev den aktuelle forskningsartikkelen.
Da kritikere påpekte at han hadde plagiater i doktoravhandlingen, svarte han med å påpeke utfordringene sine: han led av autisme og «komplekse lærevansker», fortalte han The Times. Han var også offer for en «lumsk og nådeløs» kampanje mot svarte forskere, og universitetet hadde ikke støttet ham nok under avhandlingen. Han var altså et uskyldig offer for omstendighetene.
En student som klaget over hans dårlige undervisning fikk høre at kritikken hennes var et uttrykk for «hvite privilegium»-tenkning.
Cambridge University kalte kritikerne «motbydelige», ledende professorer, forfattere og medieaktører kalte dem rasister, og en venstreorientert aktivistgruppe oppfordret til en kulturkrig.
Arday anmeldte en kritisk professor til politiet for å ha påpekt plagiat, og han anmeldte også en journalist som etterforsket plagiatpåstandene. Politiet etterforsket saken i fire måneder, og en etterforsker ba journalisten om ikke å kontakte Arday igjen. Dette belastet nemlig «professorens psykiske helse».
Cambridge fortsatte å forsvare sin stjerneprofessor. Da en amerikansk forsker, Nathan Cofnas, publiserte en veldokumentert redegjørelse i juli om Ardays massive tyveri fra andre forskere, hevdet Cambridge igjen at det var et rasistisk angrep.
Til slutt ble imidlertid presset for stort og Cambridge opplyste at de ville undersøke hans akademiske meritter. Samme dag trakk han seg selv med umiddelbar virkning.
Uansett er det store spørsmålet: Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne et eliteuniversitet ansette en åpenbart middelmådig mann som professor, og hvordan kunne de la han holde på i flere år? For vel har Jason Arday tapt mye, men Cambridge University har tapt mer.
En dypere infeksjon
I en kronikk i Berlingske sier den danske antropologen Katja Kvale at Arday ble Cambrigdes DEI-darling, et «suksessrikt-offer»-trofé i det moralistiske DEI-regimet.
Hun påpeker at DEI ikke fremmer likestilling og meritokrati, men tvert om den lave forventningens rasisme. «Det er nyrasisme å akseptere et lavere nivå av intellektuell kapasitet hos minoriteter som soning for hvit skyld.»
Kvale uttrykker enighet med det ærverdige britiske magasinet The Spectator som er rasende over det som har skjedd, og som slår fast Cambridge har falt!, hvorpå hun legger til at det har Vesten også.
Det essensielle med Arday-affæren er ikke hans bedragerske person, det essensielle er hele det postfaktuelle (u)kunnskapssamfunnet i den vestlige universitetsverdenen, som muliggjør, ja til og med oppmuntrer til denne typen identitetsbasert bedrag, slår hun fast. For Arday-saken er et symptom på en dypere infeksjon som ikke vil bli kurert ved hans avgang – med lenke til en presentasjon av Farah Ahmed, en tidligere tilhenger av Hizb ut-Tahrir, nå forbudt som en terrorgruppe i Storbritannia og mange andre land, som er assisterende forskningsprofessor i utdanning ved Cambridge, ved samme fakultet som Arday holdt til.
I tillegg til at Cambridge synes totalt blind og døv over DEI-universets konsekvenser kritiserer Kvale at vitenskapelig resonnement og transparent teori og metode i økende grad blir erstattet av minoriteters selvstudium og selvmedlidenhet, og lister opp: Black Studies, Women’s Studies, Queer Studies, Indigenous Studies og Critical Race Theory.
I slike studier refererer man gjerne til aktivistiske metoder og følelsesdrevne begreper til seg selv i lukkede sirkler – som ikke kan etterprøves vitenskapelig.
Det er her hun viser til at eliteuniversiteter som Cambridge for lengst har sluppet den kunnskapsfiendtlige ånden ut av flasken – og at den ikke frivillig kommer tilbake.
Vi er også rammet
Vi har holdt på å slippe den kunnskapsfiendtlige ånden ut av flasken i Norge også, og kanskje noe av det sivet ut også. For i 2018 braket det løs en debatt i Norge med krav om «avkolonisering av akademia». Som vi kommenterte da besto dette av at vestlige tenkere skulle vike på vegne av ikke-vestlige – altså er en motorvei for den udemokratiske identitetspolitikken.
Det var Institutt for fredsforskning (PRIO) som ledet an ved forskningssjef Cindy Horst og forskningsassistent Ida Roland Birkvad. Men grunnlaget for kravet bygget på falske premisser, for Norge har aldri vært noen kolonimakt, rett og slett i mangel av makt.
Også for filosofiprofessor Jens Saugstad oste tesen om «avkolonisering» av høyere utdanning av identitetspolitikk.
– Jeg er for eksempel en norsk hvit mann, men følger jeg de akademiske prosedyrene for meningsutvikling og anvender fagets målestokker på riktig måte, skal jeg kunne fri meg fra den maktposisjonen som min identitet representerer. Jeg vil da komme frem til noe allmenngyldig og universelt. Det er selve poenget med filosofi og vitenskap, uttalte Saugstad da.
Svaret fra Roland Birkvad var av den kunnskapsfiendtlige sorten:
– Jeg er kritisk til Saugstads relativt arrogante holdning til legitime krav om en fortsatt demokratisering av høyere utdanning og forskning. Inkluderingen av minoritetsperspektiver handler ikke om meningsløs representasjon, men om å faktisk endre disiplinene til det bedre.
Andre fremhevet også dette mislykkede fokuset på for eksempel hudfarge, der «å bygge ny ideologi eksplisitt på hudfarge virker ikke akkurat som et fremskritt for antirasismen».
Som vi avsluttet vår omfattende artikkel den gangen: Deler av akademia har mistet selvtilliten og dekonstruksjonen av systemet er i gang – uten å vite hva det skal erstattes med.
Hva som har skjedd i akademia siden den gang har jeg ikke oversikt over, men jeg betviler at DEI-og følelsesperspektivet er lagt dødt. Det lever i alle fall i Danmark.
Strukturell krise
Katja Kvale viser til at også Københavns Universitet (KU) lider av Danmarks koloniale skyld, om ikke like hardt rammet som Storbritannia. Men også på KU blomstrer dårlig vitenskap. slår hun fast. Som eksempel vises det til islamforskeren Jesper Petersen, som har blitt tildelt seks millioner danske kroner som førsteamanuensis. Pengene benyttes til å dyrke «sitt hjemmelagde, selvrefererende konsept om ikke-muslimsk islam som kjælent lefler for muslimers selvforståelse».
Hans konsept om «ikke-muslimsk islam» er primitivt i vitenskapsteori. Det utgjør først og fremst – med godkjenning fra både forskningsrådet og dekanen – en systematisk mistenkeliggjøring av den akademisk og vitenskapelig velbegrunnede kritiske forskningen på islam i klassisk islamologi.
Kvale viser videre til førsteamanuensis Naja Dyrendom Graugaard, også KU, som forsker på «alternative» og «avkoloniserende» (altså aktivistiske og følelsesdrevne, legger hun til) fortellinger i forholdet mellom Danmark og Grønland. Det er tårevåt offerdyrkelse som er tidens mote, fastslår hun, og viser til at Dyrendom Graugaard var med i en dokumentar om Grønland som DR avpubliserte på grunn av grov feilinformasjon og mangel på fakta.
Igjen er det ikke personene som er det aktuelle, men hvordan akademia er på vei til å rote seg bort. Det lukter mer og mer strukturell krise.