Sverigedemokratenes partileder Jimmie Åkesson sier i partilederutspørring tirsdag morgen at spørsmålet om permanent oppholdstillatelse og bredere repatrieringstilskudd er to deler som gjenstår å gjennomføre i innvandringspolitikken, ifølge Expressen.
Når det kommer til integrering mener Åkesson at Sverige har brukt nok penger.
– Jeg skulle gjerne brukt nøyaktig null kroner på integrering, for det er ikke et spørsmål om penger, sier han.
På spørsmål om staten ikke burde bruke penger på integrering i det hele tatt, svarer han at det er opp til den enkelte å tilpasse seg samfunnet eller ikke.
Eget ansvar
Det er enkelt å forstå Åkessons tankegang ut fra hvor mye vesteuropeiske land faktisk bruker i forsøket på å integrere innvandrere, ikke minst med intensjonen om å få dem ut i arbeidslivet og til at de kan bli selvforsørgende. Men vi vet også at resultatet er heller sørgelig.
Hadde man ikke hatt så lett tilgang på språkopplæring og velferdsytelser hadde de enkelte måttet ta et langt større ansvar for eget liv i et nytt land. Da ville det antakelig også ha skjedd, i alle fall i mye større grad enn i dag. Men uten alle pengene som skattebetalerne pøser inn i dette innvandringsprosjektet, ville nok resultatet blitt at forskjellene mellom folk vill blitt større. Uten den såkalte økonomiske «utjamningen» ville forskjellene mellom fattig og rik vært større (i alle fall en stund og hvis vi fortsetter med høy innvandring av denne typen).
Det er det faktiske resultatet av den førte innvandringspolitikken. Så lenge vi åpner opp for en ikke-bærekraftig innvandring vil den ikke bli bærekraftig. For det er både snakk om språk, kvalifikasjoner og verdier som ofte står langt fra de europeiske.
Slik sett burde det heller vært et argument for å flytte fokuset til hjelp i nærområdene, der pengene både ville strukket til lengre og kunne hjulpet mange flere.
Uansett vil neppe «null penger til integrering» kunne gjennomføres uten at asylinstituttet legges ned. Vi må bli flinkere til å skille reelle flyktninger fra økonomiske migranter, og vi vet at det kommer flest av sistnevnte på bekostning av førstnevnte.
Må få konsekvenser
Når Aps Fauzia Hussain-Wiik i Bergen kritiserer sin egen inkluderingsminister Kjersti Stenseng med å hevde at «god integrering starter med grunnleggende økonomisk trygghet, ikke ved å gjøre fattige mennesker fattigere» er dette en av de mest benyttede påstandene i integreringspolitikken.
Er det noe Norge, som Sverige, har prøvd under skiftende regjeringer, er det å skape «grunnleggende økonomisk trygghet» – uten at det har hjulpet så mye. Det har blitt mye vil ha mer uten å ta ansvar selv. Dessuten gjør Hussain-Wiik noen grunnleggende triks: Hun snakker konsekvent om «flyktninger» (forståelig nok da Ap for flere år siden endret asylant til flyktning), hun hevder at «mange kommer uten penger» og at mange har «erfaringer med krig, vold, tap og flukt».
Hvor mange det eksakt er vet vi egentlig lite om, da innvandringsjukset er enormt. Sist «avdekket» (for n-te gang, får en legge til) nå av NRK.
Og når innvandrergrupper, typisk de som hevdes «å ha minst», årlig sender milliarder av kroner til opprinnelseslandet, skjønner vi jo at det er godt med penger i omløp. Dette sammenfalt med at det eksisterer en faktavegring for å få konkrete og presise tall på bordet, eller kanskje det er mer å betrakte som en dekkoperasjon, tilsier at mange politiske tiltak famler mer eller mindre i blinde.
Heller enn å rope om mer penger til integrering bør innvandringsjukset stoppes, og det gjør man bare ved at det får alvorlige konsekvenser for de involverte med utvisning for alltid. At det dessverre også kommer til å ramme eventuelle barn/unge må foreldrene alene bære ansvaret for.
Men de som ønsker at manglende vilje til integrering eller innvandringsjuks skal få konsekvenser har heller fått så ørene flagrer og blitt beskyldt for både det ene og andre, ikke minst fremmedfiendtlighet og inhumanitet.
Dobbeltmoral
SDs riksdagsmedlem Richard Jomshof, tidligere leder av justiskomiteen, kalte Aftonbladets politiske sjefredaktør Anders Lindberg for «en quisling» i et innlegg på X. Dette var etter at Lindberg hadde lagt ut en video der han blant annet fremhevet at Jomshof kan bli justisminister i en ny borgerlig regjering etter valget i september – og kalte det «et mareritt».
S-leder Magdalena Andersson tok Lindberg i forsvar, men fikk i retur fra Jomshof at også hun er «en quisling». Bakgrunnen til Jomshofs utdeling av slike merkelapper er at de overnevnte etter hans vurdering har berøringsangst overfor islam.
Merkelappen fikk Lindberg til å reagere sterkt:
– Meningsjournalistikk er ikke forræderi. Det er en ren autoritær tilnærming han uttrykker. Jeg synes dette faktisk er farlig. At dere fortsetter å gjøre det på denne måten, sa han til SVT.
Kritikken av Jomshof haglet både fra venstre- og høyresiden i politikken. Samtlige tok avstand fra et slikt lavmål i debatten.
– Det jeg tenker mest på når det gjelder denne saken er dobbeltmoralen som fortsatt råder her. Vi i Sverigedemokraterna har blitt kalt alt stygt som finnes i det svenske språket i flere tiår, ikke minst av Socialdemokraterna og av ledersiden i Aftonbladet, sa Åkesson i partilederutspørringen.
Det har Åkesson helt rett i, men da var det liksom «i det godes tjeneste». For SD har blitt kraftig motarbeidet i Sverige, både av politiske partier og MSM.
Demokratiske svikt
Forfatter Carl Eos fra tenketanken Oikos skriver på 100% at tidligere SVT-anker og programleder i Agenda, Anna Hedenmo, i et radioprogram på Medierna i P1 innrømmer at hun erfarte at nyheter som kunne være til fordel for SD bevisst ble holdt tilbake. Et konkret eksempel er informasjon om andelen av de innsatte i svenske fengsler som hadde utenlandsk bakgrunn. Dette gjaldt spesielt rundt 2010 da partiet sto på terskelen til å komme inn i Riksdagen.
Eos viser også til at medieundersøkelser fra Gøteborgs universitet gjentatte ganger har vist at SD har vært det mest ugunstig stilte partiet i mediedekningen. De ble «lenge behandlet som et demokratisk unntak, noe som skulle isoleres, bringes til taushet eller moralsk avfeies i stedet for å granskes på samme vilkår som andre». Premisset som lå til grunn var at partiet var fremmedfiendtlig, og da hadde man «et spesielt ansvar for å distansere seg».
Han foreslår at det skrives en vitbok (en offisiell og dokumentarisk rapport for å legge fram fakta og granske maktmisbruk) om medienes journalistiske og demokratiske svikt i perioden 2006 til 2022.
Dette kan vi imidlertid ikke lese noe om i MSM, og det er taust fra S-lederen.