Hun vandret tilsynelatende med freidig mot i Ghana, erkebiskopen av Canterbury, etter bildene i The Guardian å dømme. Og ingen skal betvile at besøket hennes var symbolsk sterkt, det var det jo så absolutt. Cape Coast Castle var et av de viktigste knutepunktene der afrikanere ble holdt fanget før de ble sendt over Atlanterhavet som slaver i sin tid.
Erkebiskop Mullally ba i et tidligere kapell over fangehullene, besøkte «Door of No Return» (nå omdøpt til «Door of Return»), og understreket at kristen tro på anger også handler om handling, rapporterer The Guardian.
Dette er vel og bra for dem som mener at institusjoner i dag skal betale for forfedrenes synder. Men spørsmålet som sjelden stilles høyt nok, er hvem er det egentlig bra for? Og hva oppnår man egentlig?
Kirkens fond og kravene om oppreisning
Faksimile The Guardian
Den engelske kirken har altså erkjent at den historisk investerte midler knyttet til slavehandel. Fondet på 100 millioner pund skal gå til investeringer, forskning og engasjement i berørte samfunn. Kritikere inne i kirken har ment at beløpet er for lite, mens andre har argumentert for at pengene heller bør brukes på prestelønninger og menighetsarbeid i et land der mange kirker sliter.
Samtidig pågår det en langt mer omfattende debatt om «reparations», altså økonomisk oppreisning for slaveriet, og da særlig i USA. Etter Black Lives Matter-bevegelsen ble det fremsatt krav om at staten skal kompensere etterkommere av slaver. Argumentet er at svarte amerikanere fortsatt lider under strukturell diskriminering, høyere fattigdom, arbeidsledighet, helseforskjeller og fengslingstall.
Men poenget er at det er fullt mulig å anerkjenne historiske overgrep uten å innføre permanente erstatningsordninger basert på hudfarge eller avstamning. Man kan støtte utdanning, økonomisk utvikling og rettsstat i land og lokalsamfunn som sliter helt uten å gjøre det til et spørsmål om rasebasert skyld. Man kan forske ærlig på historien uten å gjøre den til et instrument for samtidens politiske kamper.
Erkebiskop Mullallys besøk i Ghana og kirkens fond er uttrykk for en oppriktig vilje til å konfrontere en mørk del av historien. Men når anger omskapes til permanente økonomiske overføringer basert på gruppeidentitet, beveger man seg raskt fra moralsk oppgjør til politisk problematisk terreng.
Historien er mer komplisert enn skyld
Slavehandelen var en grusom forbrytelse. Det er det ingen som tar til orde for at den ikke var. Men slavehandelen var heller ikke unik for europeere eller kristne. Arabisk slavehandel, afrikanske kongedømmer som solgte krigsfanger og slavehold i andre deler av verden eksisterte lenge før og parallelt med den transatlantiske handelen. Å isolere en historisk urett og gjøre den til permanent politisk valuta, skaper selektiv hukommelse.
Dagens mennesker i Storbritannia, USA eller Norge eier ikke sine forfedres handlinger. De kan heller ikke arve dem. Å bygge politikk på kollektiv skyld på tvers av generasjoner undergraver fullstendig det liberale prinsippet om individuelt ansvar.
Vi har skrevet om problematikken tidligere. I artikkelen Det blir aldri godt nok, skrev vi som følger:
Krav om samling og dialog der premisset er at motparten fysisk kneler, handler sjeldent om solidaritet. Krav om offentlige unnskyldninger for hva andre har gjort og krav om å ta ansvar for andres krenkede følelser, handler oftere om maktutøvelse. Men skal man unnskylde for noe en ikke mener eller har gjort? Og når er eventuelle unnskyldningene gode nok og ordene i seg selv meningsbærende og troverdige nok til å ha effekt?
Og det er her vi igjen bør trekke fram Lionel Shrivers klare tanker, også hentet fra samme sak:
Erfaringen fra USA
I 2021 kom det et lovforslag i USA om å opprette en egen kommisjon som skal vurdere hvorvidt staten bør stå ansvarlig for å iverksette en form for erstatning for slaveriet. Forslaget kom i etterkant av BLM-bevegelsen og det påfølgende fokuset på kritisk raseteori.
Svarte mennesker i USA har blitt tvunget til å kjempe mot strukturell diskriminering – de opplever den høyeste graden av fattigdom, arbeidsledighet, lave lønninger, helseforskjeller, fengslinger og så mye mer, skrev Black Lives Matter på hjemmesidene sine, og framsatte krav om «reparations» (oppreisning).
Lionel Shriver, kommentator i The Spectator, skrev en svært god artikkel der hun stilte spørsmål ved hvordan slik oppreisning, altså kravet om oppreisning til nye generasjoner av sorte amerikanere etter USAs slavetid, skulle gjennomføres og hvilken effekt de i såfall ville ha. Hun påpekte mange av de problematiske sidene ved å gi etter for et slikt krav.
For det første, hvem vil kvalifisere for oppreisning? Ville mottakere av skattefinansierte skyldpenger måtte bevise en avstamning som kan spores tilbake til menneskelig løsøre? Arkivopptegnelser over Amerikas slavebefolkning er håpløst ufullstendig; å insistere på et avgjørende slektstre fra Ancestry.com ville ikke være rettferdig. Eller ville bestemmelsen bli gjort basert på hudfarge, der du kan glemme å få utbetalt noe som helst dersom du er blekere enn en viss nyanse? Ganske frastøtende, mente Shriver.
At det er avskyelig har Shriver visselig rett i, det er jo direkte rasistisk, men oppreisning er av flere grunner ikke gjennomførbare. «Fordi erstatning ville bli finansiert av skattebetalere i dag som aldri praktiserte eller støttet slaveri, ville slike betalinger implisitt støtte begrepet arvesynd. (Hva med arvelig dyd, da? En skatterabatt hvis dine forfedre kjempet for avskaffelse eller kjempet for Unionen i borgerkrigen)» skrev Shriver videre.
Poenget er at mennesker i dag ikke støtter slaveri, de ønsker det på ingen måte, ei heller ønsker de segregerte samfunn. Historien er jo full av hendelser der folk har blitt undertrykt på det groveste, men dagens mennesker kan ikke holdes ansvarlige for handlinger begått av forfedre – handlinger som er gjort med fortidens kunnskap og holdninger som bakteppe.
Og hva hvis etterkommere av slavene faktisk kunne lokaliseres og gis erstatning, hva skulle skje i etterkant? Skulle det da for alltid bli satt en strek over de resultatforskjellene som fortsatt ville finnes?
Historien kan ikke gjøres god igjen med penger. Den kan bare forstås, og så må vi leve videre uten å la den definere hvem som skylder hvem hva i all framtid.
Hovedillustrasjon: fotomontasje Grok