I løpet av de siste fem årene har den spanske sosialistiske regjeringen iverksatt flere vidtrekkende tiltak, fra arbeidsminister Yolanda Díaz’ omfattende arbeidsreform (i kraft fra 2022) med mål om å redusere midlertidig ansettelse, bekjempe usikre arbeidsforhold og styrke kollektive forhandlinger, til det historiske amnestiet av rundt 1,2 millioner illegale innvandrere.
Dette har hatt en betydelig innvirkning ikke bare på sysselsettingen, men også på statistikken. Det skaper «en forvrengning» som har fått eksperter til å tvile på om det er mulig å sammenligne dagens tall med tall fra noen år siden.
Tradisjonelle indikatorer duger ikke
Arbeidsmarkedet har opplevd en av sine sterkeste perioder de siste tiårene. Den spanske folketrygden har nettopp passert 22,5 millioner medlemmer, og arbeidsledigheten er på rundt 2,3 millioner, som skal være det laveste nivået siden 2007.
Midlertidige ansettelser har falt til historisk lave nivåer, med en samlet andel på 12,3 prosent i privat sektor, mens den i offentlig sektor fortsatt overstiger 27 prosent, ifølge EPA (den spanske arbeidskraftundersøkelsen).
Men å analysere disse tallene i dag krever mer enn bare å sammenligne dem med de som er registrert tidligere år, advarer eksperter.
For å forstå hva som egentlig skjer er det nødvendig å tolke hvordan politiske beslutninger forandrer selve statistikken. Derfor har organisasjoner som Banco de España og AIReF (den uavhengige finanspolitiske ansvarsmyndigheten, Autoridad Independiente de Responsabilidad Fiscal) insistert på at tradisjonelle indikatorer for å måle jobbstabilitet bør tolkes med forsiktighet. Sammensetningen av sysselsettingen har endret seg.
Det tydeligste eksemplet er det statistiske skiftet forårsaket av arbeidsreformen fra 2022 på grunn av den radikale endringen den medførte i kontraktsrammeverket.
Tidsbegrensede periodiske kontrakter
Den drastiske reduksjonen i midlertidige ansettelser der andelen i privat sektor i 2021 oversteg 24 prosent (nå 12,3 prosent), som betyr at den har falt med mer enn 12 prosentpoeng, er i stor grad påvirket av overgangen fra midlertidige kontrakter til tidsbegrensede periodiske kontrakter.
Tidsbegrensede periodiske kontrakter regnes som faste ansettelser i statistikken, selv om disse arbeidstakerne veksler mellom perioder med aktivitet og inaktivitet. (Dette er ikke ulikt vårt eget tellesystem der SSB regner sysselsatte med minst én time lønnet arbeid i uken målingen tas opp, samt at det er en rekke unntak. Dette bidrar mest av alt til å dekke over inaktive, og er slik sett enda verre enn den spanske tellemåten. Ikke minst fordi de samme blir økonomisk avhengig av vårt rause velferdssystem, som er himmelvidt fra det spanske.)
Tidsbegrensede periodiske arbeidere fortjener en egen diskusjon, hevder spanske økonomer.
Denne typen kontrakter gikk fra å være marginale til å bli signert i massiv skala, noe som har ført til at forskningsinstitutter som Fedea og BBVA Research har advart om at arbeidsledighetstallene ikke lenger er helt representative.
Myndighetene gir nemlig ikke informasjon om inaktive tidsbegrensede periodiske arbeidere, som altså ikke jobber, men som heller ikke regnes som arbeidsledige.
I Spania i dag er det 940.000 arbeidstakere registrert hos folketrygden med midlertidige kontrakter, men Arbeidsdepartementet har fortsatt ikke avslørt hvor mange som for øyeblikket er inaktive.
Anslag fra Randstad Research, basert på jobbsøkere med arbeidskontrakter, anslår antallet inaktive midlertidige arbeidstakere til rundt 900.000 i juli (de jobber altså ikke, men er heller ikke registrert som arbeidsledige). Det vil si stort sett det samme antallet som er aktive arbeidstakere.
Kamuflasje
Direktøren ved Randstad Research, Valentín Bote, hevder at «regjeringens triumferende retorikk er uholdbar, fordi midlertidige ansettelser og arbeidsledighet ikke har blitt eliminert; de har bare blitt redusert – statistisk sett.»
Etter hans mening har tallene «blitt mindre sammenlignbare enn tidligere», og «i noen tilfeller er variablene mindre pålitelige».
Det er økonomen Javier Santacruz enig i:
«Når befolkningen i arbeidsfør alder plutselig øker med tre millioner mennesker og arbeidsreformen forbyr de aller fleste midlertidige kontrakter, blir indikatorene uunngåelig usammenlignbare», bemerker Santacruz, som er enig i at «midlertidig ansettelse aldri har forsvunnet, den har bare blitt kamuflert.»
Når det gjelder å måle tilstanden på arbeidsmarkedet, foretrekker forskerdirektør Bote å fokusere på andre indikatorer, som «den høye feilraten av faste kontrakter (seks av ti varer ikke engang ut det første året) eller det faktum at 30.000 personer signerer mer enn én fast kontrakt i løpet av samme måned».
I den siste tiden har altså ansettelser og registrert arbeidsledighet sluttet å være gyldige indikatorer for å måle reell jobbstabilitet, og økonomer har begynt å legge mer vekt på variabler som faktisk folketrygdetilknytning og arbeidstimer.
Dette gjelder spesielt etter det ekstraordinære amnestiet av innvandrere, som har utløst den andre store statistiske transformasjonen.
Flere jobber, flere arbeidsledige
Ved utgangen av juli hadde mer enn 260.000 nylige amnesti-innvandrere registrert seg hos folketrygden. For å gi en idé om omfanget representerer de mer enn 60 prosent av all sysselsetting blant utenlandske arbeidstakere som er skapt det siste året. I tillegg har det drevet til rekordhøy trygdetilknytning til tross for nedgangen i spanske statsborgere som bidrar til folketrygdsystemet i juli.
Og paradoksalt – men velkjent – nok; mens titusenvis av innvandrere får arbeidstillatelse, øker arbeidsledigheten blant denne gruppen.
Bare forrige måned registrerte 15.000 utlendinger seg som arbeidsledige.
Arbeidsdepartementet erkjenner at mange av dem «allerede var i landet vårt, men manglet rettigheter». Med andre ord, mye av denne sysselsettingen eksisterte allerede, men disse menneskene jobbet i den uformelle (altså den svarte) økonomien. Faktisk dukket det plutselig i underkant av 20.000 jobber opp i løpet av de første ukene av amnestiprosessen.
Regjeringen har innrømmet at det vil være nødvendig å tolke både sysselsettings- og arbeidsledighetstall på nytt for å isolere den rent statistiske effekten av amnestiet. «Vi vet at deler av amnestiet vil kreve justeringer av statistikken, ikke bare for sysselsetting, men også for arbeidsledighet», uttalte økonomiminister Carlos Cuerpo nylig.
CEOE (den spanske arbeidsgiverforeningen) har på sin side bedt om at indikatorene tolkes «med forsiktighet», ettersom noen av de som har fått amnesti, kan «bli med i arbeidsledighetsstatistikken for å få tilgang til jobbformidlingsprogrammer eller for å legge til rette for ansettelser gjennom insentiver og reduksjoner i trygdeavgifter».
«Denne omstendigheten påvirker dataenes sammenlignbarhet med tidligere år og må tas i betraktning når man vurderer utviklingen i arbeidsmarkedet», påpeker CEOE.
Dette amnestiet var neppe noen god idé. Legg så til det faktum at Spania under statsminister Pedro Sánchez har utviklet seg til ett av Europas mest woke samfunn, og man har nesten hele den venstreekstreme cocktailen med støtte til åpen innvandring, antimilitarisering, identitetspolitikk og pro-palestinsk agitasjon, og man finner sannsynligvis en stor del av forklaringen på hvorfor spanske velgere strømmer til de borgerlige partiene PP og Vox. Nasjonalvalg neste år.