Det er Roger Stone som har tatt for seg utviklingen på sin Substack. Roger Stone er en erfaren politisk aktør, foredragsholder, kommentator og New York Times bestselgende forfatter, og han er svært lite begeistret for hvordan myndighetene bruker loven til å overvåke lovlydige borgere.
Stone peker spesielt på det som heter Section 702, som tillater innsamling av kommunikasjon rettet mot utlendinger. I praksis fanges også amerikaneres data opp via såkalt «tilfeldige innhenting». Disse dataene kan deretter søkes gjennom av FBI og andre etater uten vanlig dommerkjennelse, via det som kalles «backdoor searches». Dette skjer ofte uten at personen er mistenkt for noe kriminelt, og «det er ingenting tilfeldig ved det», som Stone sier.
Et system som svikter
Gjennom årene har FISA-domstolen (FISC) dokumentert tusenvis av ulovlige søk. Likevel fornyes loven jevnlig med små justeringer, påpeker Stone. Lovnaden om at «bare utlendinger» overvåkes, har vist seg å være illusorisk. Resultatet er massive databaser med e-poster, meldinger og telefonsamtaler fra vanlige amerikanere, og alt er tilgjengelig for statlige etater.
I mange tilfeller skjer disse innsynene uten en tradisjonell ransakelsesordre, uten sannsynlig grunn og uten den konstitusjonelle beskyttelsen som amerikanere lenge har forstått som deres fødselsrett under det fjerde tillegget til grunnloven.
Tilhengere av fornyet autorisasjon insisterer på at denne myndigheten er uunnværlig for nasjonal sikkerhet. De peker på trusler fra Kina, Iran, Russland, transnasjonale kriminelle organisasjoner og terroristgrupper. Ingen bestrider at utenlandsk etterretningsinnsamling fortsatt er nødvendig. USA står overfor reelle trusler, og våre etterretningsfolk trenger verktøy for å identifisere og avbryte dem.
Spørsmålet er ikke om etterretningsinnsamling bør eksistere. Spørsmålet er om amerikanere bør gi avkall på sine konstitusjonelle rettigheter i prosessen. Svaret er nei, skriver Stone.
Problemet er altså strukturelt og har ingen partipolitisk merkelapp. Når hemmelige etater får brede fullmakter, utvides de nesten alltid. Byråkratiet vokser, og «nødvendighet» blir et evig argument for mer makt.
Overføringsverdi til Norge og Europa
Da jeg leste gjennom Stones innlegg, ble jeg minnet om en lov Norge allerede har innført, som vi i HRS kritiserte sterkt da forslaget til lovvedtaket var klart.
Regjeringen er kommet med et forslag om endringer i PST som legger opp til masseovervåkning av alle borgerne i Norge. Det er mildt sagt en skremmende endring, og alle tunge faginstanser mener at regjeringen går for langt. PST gis adgang til å samle enorme mengder data, hovedsakelig hentet fra den digitale verden, om hver og en av oss, hvis PST mener det er nødvendig for Norges sikkerhet. Men hvorfor de velger slik de gjør, får vi ikke vite. Dataene skal skal så analyseres ved automatiserte analyseverktøy. Skjønner vi hvor vi er på vei? Det vil utvilsomt ha en nedkjølende effekt på ytringsfriheten, noe regjeringen selv innser – men ofrer, skrev vi.
I Norge har vi sett en gradvis utvidelse av overvåkingsmyndighetene under dekke av terrorbekjempelse, «hatprat», desinformasjon og «ekstremisme». Etter 22. juli 2011 og senere terrorangrep har PST og politiet fått stadig bredere fullmakter. Datalagringsdirektivet (selv om det ble avvist i EU, lever det videre i ulike former) og nye etterretningslover, har økt statens innsyn i borgernes digitale liv.
EU går enda lenger. Digital Services Act, Chat Control-forslagene og regler om kunstig intelligens i overvåking åpner for masseovervåking under dekke av å bekjempe «ulovlig innhold», desinformasjon og radikalisering. I praksis betyr dette at myndigheter kan definere hva som er akseptabel ytring, akkurat som FISA har åpnet for politisk motivert søk i USA.
Vi trenger ikke se lenger enn til Storbritannia for å se hvordan «kampen mot høyreekstremisme» har fått uforholdsmessig stor plass, mens problemer knyttet til innvandring, parallellsamfunn og islamistisk ekstremisme tones ned. Dette skaper samme type mistillit som i USA. Borgerne føler at overvåkingen ikke primært handler om sikkerhet, men om å kontrollere politisk ukorrekte meninger.
Den farlige logikken
Felles for både FISA og europeisk utvikling er argumentet «Hvis du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte.» Dette er en klassisk begrunnelse for overvåkingsstater. Problemet er at definisjonen av «noe å skjule» endrer seg over tid. I dag kan det være kritikk av innvandring eller kjønnsideologi. I morgen kan det være noe helt annet.
Når staten får verktøy for masseovervåking, vil den alltid fristes til å bruke dem mot politiske motstandere.
I Norge har vi allerede sett tendensene der det er økt fokus på «ekstremisme» i skolen, press på sosiale medier for å fjerne innhold, og en kultur der avvikende synspunkter raskt stemples som hat. Samtidig er det reelle sikkerhetsproblemer som ikke får samme oppmerksomhet fra myndighetene.
Den farlige logikken har gjort seg gjeldende i stor grad under sittende regjering. Hvem kan vel glemme da Stortinget var i ferd med å vedta en lov som ville gi regjeringen, både den sittende og fremtidige, ekstraordinære fullmakter til seg selv – til å frata borgere alle rettigheter? Ordlyden i loven ble endret i siste liten, mye takket være professor Benedikte Moltumyr Høgbergs folkeopplysning, men bare viljen til å ønske en slik lov sier litt om maktvyer.
Makt og tillit
Roger Stone peker på det samme som har vært gjennomgangstone også i vår redaksjon hver gang det kommer nye lovforslag. Han peker på at lovene som finnes, oftest har en god nok ordlyd som de har, uten at de trenger unntaksbestemmelser, tillegg eller helt nye lover. Vi har argumentert for dette i ulike saker, eksempelvis da den såkalte «rasismeparagrafen», §185, ble heftig debattert. Stone skriver:
Grunnloven ble ikke skrevet for bekvemmelighetens skyld. Den ble skrevet nettopp for øyeblikk der myndighetspersoner insisterer på at frihet må vike for nødvendighet. Grunnlovsfedrene forsto at frihet er mest sårbar når frykt blir en begrunnelse for å utvide statsmakten. Formålet med etterretningsinnsamling er å beskytte republikken, ikke å omdanne den til en overvåkingsstat.
FISA var en gang et skjold mot myndighetenes misbruk. I dag har det blitt et redskap for dette misbruket. Tiden er ikke inne for nok en automatisk forlengelse, men for et seriøs nasjonal oppgjør om hvor mye overvåking et fritt folk bør tolerere fra sin egen regjering. Svaret bør ikke styres av frykt, men av troskap til Grunnloven som etterretningstjenester er sverget å forsvare.
FISA-saken i USA viser hvor fort gode intensjoner kan snu til det motsatte. Det samme er i ferd med å skje i Norge og Europa fordi vi ikke krever sterkere rettssikkerhet, transparens og begrensninger på statens makt.
Vi trenger ikke mer overvåking, vi trenger mer tillit i form av å kreve den fra staten, snarere enn motsatt, der staten til det kjedsommelige krever vår tillit. Tillit bygges ikke ved å gi staten ubegrenset innsyn i borgernes privatliv, men ved å verne om individets frihet, ytringsfrihet og rettssikkerhet, selv når det er upraktisk for myndighetene.
Den politiske eliten i både USA og Europa har vist at de ikke alltid kan stoles på når de ber om «bare litt mer makt for å beskytte oss». Historien viser at slik makt sjelden avstås frivillig.