Sohrab Ahmari har skrevet en glitrende tekst om fenomenet mangfoldstrøtthet i UnHerd. Han innleder med en anekdote fra T-banen.
I desember i fjor sto Ahmari på en T-baneperrong i New York. Dørene åpnet seg til en nesten tom vogn midt i rushtiden. Bare én mann satt midt i vognen, med sjal over hodet, en stokk i hånden, og i dyp samtale med seg selv. Ahmari gikk inn i vogna. Kort tid etter begynte mannen å stirre på ham, mumle høyere, og til slutt angripe ham med sjalet og stokken mens han skrek.
Hendelsen var ikke dramatisk i fysisk forstand, men den satte ord på noe mange opplever, men sjelden snakker høyt om, nemlig mangfoldstrøtthet eller diversity stress, altså den vedvarende, lavintensive belastningen som følger av rask og omfattende innvandring og kulturell endring.
Ikke bare «enkeltstående hendelser»
Ahmari beskriver de «mange bekker små», og han viser til flere eksempler.
I New York har taxinæringen blitt nesten fullstendig overtatt av sørasiatiske sjåfører. Mange snakker dårlig engelsk og kjenner ikke byen godt nok til å navigere effektivt. Man kan ikke lenger stole på at sjåførene tar deg direkte fra a til b eller ha noen form for samtale.
Et annet eksempel Ahmari bruker er tildekking, og hvordan det påvirker omgivelsene.
Til slutt er det tilstedeværelsen av burkaer og nikaber blant muslimske kvinner på gatene og i undergrunnen, samt deres asiatiske medisinske ekvivalent, den beskyttende ansiktsmasken. Slike ansiktsmasker er normative i deler av den muslimske verden og Øst-Asia, men de er ikke normative i Vesten. Og selv om vestlig negativ frihet garanterer retten til å bruke dem, kan selve det at de ikke er normative være dypt foruroligende. For meg antyder det at jeg ikke kan tiltros å la være å stirre på en kvinnes ansikt – eller at jeg bare er en smittebærer, snarere enn en medborger og part i samfunnskontrakten.
Slike ting er ikke verdens undergang hver for seg. Men de akkumuleres. De skaper en konstant mental belastning – en følelse av at man hele tiden må være på vakt, tilpasse seg, og forhandle om rommet man beveger seg i.
Ahmari peker også på den franske geografen og samfunnsforskeren Christophe Guilluy, som har beskrevet det samme fenomenet i Frankrike. I arbeiderklasse- og middelklasseområder rundt de store byene opplever folk en daglig «etno-kulturell forhandling». Man må stadig vurdere hvor mange «andre» det er i nabolaget, i trappeoppgangen, på skolen. Dette skaper ikke nødvendigvis hat, men en vedvarende uro og tretthet.
Guilluy påpeker at ingen egentlig ønsker å være i mindretall i sitt eget land. Når majoritetskulturen svekkes for raskt, forsvinner også den sosiale kontrakten som gjør at folk kan stole på hverandre og føle seg hjemme.
Arbeiderklassen bærer den tyngste byrden
De som merker mangfoldstrøttheten sterkest er ofte arbeiderklassen og lavere middelklasse, og som Ahmari skriver omhandler den tradisjonelle arbeiderklassen både hvite og etablerte minoriteter som afroamerikanere. De konkurrerer direkte med nyankomne om jobber, bolig og velferdstjenester. Da skjer det forutsigbare, nemlig at lavt utdannede innvandrere presser lønningene til de lavest lønnede ned.
Samtidig har den enorme innvandringsbølgen under Biden-administrasjonen forsterket presset på boligmarkedet, skoler og helsevesen. Mange migranter kommer med svære familienettverk og intergenerasjonell støtte som gjør det lettere for dem å kjøpe bolig, mens mange amerikanere sliter med å komme inn på boligmarkedet.
Amerika har historisk vært et av verdens beste land på assimilering. Men selv den amerikanske «smeltedigelen» har sine grenser. Nyere undersøkelser viser at engelskferdigheter blant nyere innvandrere er lavere enn blant dem som kom før 2000. Ideologisk er mange nyankomne mer skeptiske til amerikanske verdier og mer opptatt av etniske identiteter.
Moderne teknologi forsterker problemet. Smarttelefoner og apper gjør det mulig å leve i parallelle digitale verdener på morsmålet, uten å måtte integreres i vertslandet.
En nødvendig erkjennelse
Ahmari er selv assimilert innvandrer, og han understreker at han ikke er mot all innvandring. Poenget er mengde og hastighet. Når tilstrømningen blir for stor og for lite selektiv, oppstår det systemiske kostnader som ikke bare er økonomiske, men sosiale og psykologiske.
Mangfoldstrøtthet er en form for negativ eksternalitet, en kostnad som ikke tas med i regnskapet når politikere roser «berikelse» og økonomisk gevinst. Arbeiderklassen har kjent den lenge. Nå sprer den seg også til middelklassen.
Debatten om innvandring må derfor handle om mer enn moral og medfølelse. Den må også handle om hvor mye endring et samfunn tåler før tillit, sammenheng og daglig trygghet svekkes.
Ahmari konkluderer med «We shouldn’t have to live like this.» Det er en følelse stadig flere europeere og amerikanere deler – ikke primært av hat, men av tretthet og lengsel etter et samfunn der man igjen kan føle seg hjemme.