En gammel beslutning fra den konservative regjeringen under Rishi Sunak har igjen kommet i søkelyset. Tusenvis av asylsøkere fra høyrisikoland fikk rask og forenklet asylprosess der de i stedet for grundige intervjuer bare skulle fylle ut et 10-siders spørreskjema.
Ordningen ble innført av daværende innenriksminister Suella Braverman og innvandringsminister Robert Jenrick, to politikere som senere har gått over til Reform UK og posisjonert seg som harde innvandringskritikere.
«Grant Factory»
I 2022-2023 slet det britiske asylsystemet med et enormt etterslep på over 90.000 saker. For å rydde opp i køen valgte Home Office, altså innenriksdepartementet, å innføre en forenklet prosess for søkere fra land med svært høy innvilgelsesrate, ofte opp mot 95 prosent. Det ble et slags automatisk «ja», og det uten at asylsøkerne trengte møte til intervju.
Landene som ble inkludert var:
- Afghanistan
- Eritrea
- Libya
- Syria
- Yemen
- Sudan (lagt til senere)
I stedet for den vanlige (tildels) grundige ansikt-til-ansikt-intervjuet, fikk søkerne tilsendt et 10-siders spørreskjema de skulle fylle ut på engelsk og returnere innen 20 arbeidsdager. Beslutningene ble i stor grad tatt på grunnlag av dette selvutfylte skjemaet.
Leder for the Conservative Party, Kemi Badenoch, har gitt avhopperne Robert Jenrick og Suella Braverman skylden for asylskandalen som gjorde det mulig for knivangriperen fra Belfast å bli værende i Storbritannia.
Formålet var å effektivisere saksbehandlingen og redusere ventetiden. Ordningen fikk økenavnet «Grant Factory», eller bevilgnings-fabrikken på norsk, fordi den innvilget asyl på løpende bånd uten tilstrekkelig kontroll.
Skandalen blusser opp igjen
Når Kemi Badenoch får store oppslag i britisk presse, er det fordi skandalen blusser opp igjen etter at en sudansk mann, som angivelig kom inn gjennom denne ordningen, ble siktet for den groteske knivstikkingen i Belfast. På åpen gate gikk sudaneseren til angrep og forsøkte å skjære hodet av en mann.
Saken har ført til hard kritikk mot både Braverman og Jenrick fra andre politikere på høyresiden, inkludert innenfor Reform-leiren. Flere stiller spørsmål ved hvor grundig bakgrunnssjekk som egentlig ble gjort når man erstattet personlige intervjuer med et skjema som mange søkere fylte ut med hjelp fra aktivister, advokater og tolker.
Robert Jenrick og Suella Braverman forsvarer ordningen med at den var nødvendig for å håndtere et kollapsende system som de dessverre arvet. De peker på at de fleste søkerne kom fra reelt farlige land der forfølgelse var sannsynlig.
Likevel er det vanskelig å overse at en såpass lettvint prosess åpner for både svindel og sikkerhetsrisiko.
Britisk asylkaos
Storbritannia har i årevis slitt med et asylsystem under enormt press. Småbåter krysser Den engelske kanal nesten daglig, hoteller fylles med asylsøkere, og sakskøen har vært gigantisk. Under Braverman og Jenrick forsøkte regjeringen flere tiltak. De lanserte Rwanda-planen, Albania-avtaler og nettopp denne fast track-prosessen. Mange av tiltakene ble imidlertid stoppet av domstoler, byråkrati og intern motstand i det konservative partiet.
Når systemet er overbelastet, fristes man som kjent til snarveier. Snarveiene kan gi kortsiktige resultater i form av at køene på papiret ser mindre og «penere» ut, men undergraver tilliten når feil personer slipper gjennom og senere begår kriminalitet, og det er det som er status quo.
Det ironiske i saken er at både Braverman og Jenrick nå er profiler i Reform UK, partiet som har gjort streng innvandringspolitikk til sitt fremste varemerke. Kritikere innen høyresiden, som Badenoch, men også Restore Britain-profilen Rupert Lowe, krever nå full gjennomgang av alle vedtak fra denne perioden. Lowe krever at asyl som ble gitt gjennom spørreskjema-ordningen bør gjennomgås på nytt med tanke på tilbakekalling og deportasjon. På Facebook skriver han i dag:
Som vi vet, fikk det sudanske monsteret visum etter å ha gått gjennom reformparlamentets asylordning. Dette er tilbakestående land som får middelalderens England til å virke sofistikert og fremtidsrettet. De behandler kvinner som dritt og er generelt fullstendig uforenlige med våre standarder, kultur og levesett. Jeg vil i dag avgi en fast forpliktelse til å gjenopprette Storbritannia. Hver eneste person som fikk visum under Jenrick og Bravermans hurtigsporede asylordning, vil bli deportert under en Restore Britain-regjering.
Reform UKs kattepine
Situasjonen skaper spenninger innad i Reform UK. Partiet appellerer til velgere som er lei av løftebrudd og myk politikk fra både Labour og de tradisjonelle konservative. Samtidig må Jenrick og Braverman svare for beslutninger de tok da de selv satt med makten. Det er en klassisk politisk utfordring som viser hvor mye enklere det er å kritisere systemet utenfra enn å fikse det innenfra, man trenger ikke se lenger enn til hjemlige Frp for å se hva slike utfordringer består i.
Så kan man da også påpeke at Storbritannias problemer ikke er unike. I hele Vest-Europa sliter land med lignende utfordringer med høye innvilgelsesrater for visse nasjonaliteter, lang saksbehandlingstid, og politisk press for både humanitet og kontroll. Norge har sine egne varianter av dette gjennom UDI og asylpolitikken, der saksbehandlingstider og integreringsutfordringer stadig debatteres mens folk uten reelt beskyttelsesbehov gis asyl.
Det som skiller Storbritannia fra Norge er imidlertid den langt mer åpne og harde debatten. Mens mange europeiske etablerte partier fortsatt snakker i eufemismer, har Reform UK og deler av den britiske høyresiden lagt saken åpent på bordet. Spørsmålet er om velgerne tilgir tidligere feil når politikerne nå lover kraftig kursendring.
Rettssikkerhet og nasjonal sikkerhet
Det handler i bunn og grunn om hvorvidt staten klarer å ivareta både rettssikkerhet, nasjonal sikkerhet og velferdsstatens bærekraft. Når man erstatter personlige intervjuer med selvdeklarasjoner i asylsaker, risikerer man å svekke hele systemets legitimitet, slik vi har diskutert i årevis i utallige saker.
For Jenrick og Braverman handler det nå om å erkjenne feil, forklare konteksten og vise at de har lært. For Reform UK handler det om å overbevise velgerne om at de ikke bare er et protestparti, men et parti som faktisk kan levere en strengere og mer effektiv politikk enn forgjengerne. For velgerne er mildt sagt drittlei. Det koker i britiske gater. Protestmarsjene får stadig større oppslutning, og det er helt alminnelige briter som protesterer, ikke påstått «høyreekstreme».
Det er ikke lenger nok å love «strengere politikk». Velgerne krever resultater, og de husker godt hvem som satt ved roret da systemet sviktet.