– Når dissidentene først omtales som «høylytte», når norske representanter deretter reiser til Teheran, og når de samme myndighetene kort tid senere slutter seg til en kraftfull fordømmelse av regimet, melder spørsmålet seg nesten av seg selv: Hva er det vi skal tro på? spør regimekritiske Afshin Bagherpour.
I en pressemelding fra amerikansk UD onsdag dukker Norge opp blant landene som i en felles uttalelse fordømmer det iranske islamske regimets operasjoner i Europa. I sin helhet lyder fordømmelsen som følger:
USA, Storbritannia, Albania, Australia, Belgia, Bulgaria, Canada, Tsjekkia, Danmark, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Irland, Latvia, Litauen, Nederland, New Zealand, Nord-Makedonia, Norge, Portugal og Sverige fordømmer den dødelige konspirasjonen og andre ondsinnede handlinger i Europa, Nord-Amerika og Australia utført av Irans islamske revolusjonsgardes etterretningsorganisasjon, Quds-styrken og departementet for etterretning og sikkerhet, inkludert de som er rettet mot iranske dissidenter, journalister og jødiske og israelske samfunn og interesser. Vi står samlet i vår besluttsomhet om å beskytte våre land og vårt folk mot disse truslene. Den islamske republikken Iran må stoppe disse handlingene nå.
Forholdet mellom de iranske sikkerhetstjenestene og internasjonale og lokale kriminelle grupper har pågått lenge. Deres bruk av disse gruppene er beklagelig.
Vi fordømmer også den nylige angrepskampanjen over hele Europa rettet mot jødiske samfunn, iranske journalister og amerikanske interesser, som Harakat Ashab al-Yamin al-Islamiya har gjort krav på og støttet via deres mellomledd.
Forsøk på å drepe, kidnappe, trakassere, skremme eller på annen måte angripe mennesker på vår jord undergraver nasjonal suverenitet og internasjonale normer. Disse handlingene må stoppes umiddelbart. Vi roser landenes arbeid for å motvirke disse aktivitetene, og vi er sammen fast bestemt på å iverksette ytterligere tiltak for å stoppe dem.
De «høylytte»
På Facebook reagerer Afshin Bagherpour, som har skrevet en rekke regimekritiske artikler for HRS.
– Fordømmelsen er tydelig. Bekymringen for dissidenter, journalister og andre som utsettes for trusler og press, er både legitim og nødvendig. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at noe ikke helt henger sammen, skriver Bagherpour og fortsetter:
– Jeg husker fortsatt hvordan utenriksminister Espen Barth Eide omtalte «høylytte iranere» under et arrangement der vertskapet bestod av miljøer og aktører med velkjent nærhet til regimet i Teheran. Det som festet seg hos meg, var hvem ordene traff.
Og ordene traff hardt.
– For mange av dem som kjente seg igjen i beskrivelsen, var mennesker som gjennom årtier hadde advart mot regimet, dokumentert overgrep og kjempet for demokrati og menneskerettigheter i Iran.
– Senere kom besøket til Teheran. Nå kommer fordømmelsen. Jeg har ingen problemer med å forstå behovet for diplomati. Dialog mellom stater er en del av virkeligheten, også når man misliker den andre parten. Men paradokset forsvinner ikke av den grunn, mener Bagherpour.
Et paradoks
For det er nettopp et paradoks når utenriksminister Eide kan sette et norsk stempel på fordømmelse av Revolusjonsgarden. Arbeiderpartiregjeringen har over lang tid engasjert Norge i samtaler med regimet, og da særlig med regimets utenriksminister Abbas Araghchi, som utenpå ser påtakelig vestlig orientert ut, men som på innsiden er en lojal tjener for det iranske regimet, med dype røtter i Den islamske revolusjonsgarden (IRGC) og dens eliteenhet Quds Force (QF).
Bagherpour har i sin Facebook-post vedlagt en illustrasjon (her til høyre), som viser statssekretær Andreas Motzfeldt Kravik (Ap) i det som ser ut som trivelig passiar med Araghchi – så kan den oppmerksomme merke seg det innrammede portrettet av ayatolla Khamenei på veggen i bakgrunnen.
Om paradokset skriver Bagherpour videre:
– Jeg synes det blir vanskelig å overse når retorikken skifter raskere enn hukommelsen. For når dissidentene først omtales som «høylytte», når norske representanter deretter reiser til Teheran, og når de samme myndighetene kort tid senere slutter seg til en kraftfull fordømmelse av regimet, melder spørsmålet seg nesten av seg selv: Hva er det vi skal tro på? Ordene? Eller handlingene?
Ulver og fåreklær
Spørsmålene er betimelige, og vi kan gjenta det vi oppsummerte i saken Når NRK sminker Irans utenriksminister er det et villet grep:
United Against a Nuclear Iran har en svært god kildebelagt dybdeartikkel om Araghchi. Skal man forstå hvem mannen med vestlige klær og språk er, må man se på mer enn det som umiddelbart ser moderat ut.
Araghchi ble født i 1962 i Teheran og deltok som tenåring i den islamske revolusjonen i 1979. Umiddelbart etter det sluttet han seg til IRGC og tjenestegjorde under Iran-Irak-krigen (1980–1988). Etter nesten ti år i IRGC ble han medlem av Quds Force, den eliteenheten som koordinerer Irans proxy-militser, den såkalte «Motstandsaksen», inkludert Hezbollah, Hamas, Houthiene og diverse irakiske og syriske grupper. Dette er bekreftet av tidligere IRGC-kommandør Javad Mansouri, som kjente Araghchis karriere.
Selv om iranske tjenestemenn i nyere tid har benektet QF-tilknytningen for å sminke bildet av ham, peker omfattende rapportering på det motsatte. Araghchi har selv uttalt at han tar ordre fra IRGC, presiserer United Against a Nuclear Iran:
– Jeg sier til mine militære venner: Den samme IRGC-kommandøren som ga dere uniform og våpen, ga meg dress og skjorte og et politisk oppdrag.
Han konsulterer fortsatt åpent med QF-sjefen. Denne bakgrunnen gjør ham til en integrert del av regimets doble strategi. De kombinerer militær konfrontasjon via proxier med diplomati for å oppnå sanksjonslette.
Diplomati som verktøy for regimet
Araghchi startet sin diplomatiske karriere i 1989 mens han fortsatt var tilknyttet Quds Force. Han steg raskt i gradene i Utenriksdepartementet, ble ambassadør i Finland og Estland (1999–2003), deretter i Japan (2008–2011), og hadde sentrale roller som viseutenriksminister. Den vestlige utdanningen og engelskkunnskapene ga ham troverdighet i Europa, noe som ble utnyttet under JCPOA-forhandlingene der han var nestleder under Irans tidligere utenriksminister Javad Zarif.
Vestlige diplomater beskrev ham som «steely, determined and calm», ifølge United Against a Nuclear Iran, altså en hard forhandler som likevel virker profesjonell. Etter USAs uttreden fra JCPOA i 2018 under Trump, ledet han forsøk på å redde avtalen i Wien og arbeidet for å splitte Europa fra USA. Han møtte blant annet britiske parlamentarikere og understreket at Iran etter «sunset clauses» ville ha et «full-scale nuclear enrichment program».
Han møtte også den nå døde Hezbollah-lederen Hassan Nasrallah i 2023 og reiste til Syria for å styrke båndene til Assad-regimet.
Det som framholdes som vesentlig å forstå av United Against a Nuclear Iran, er at det var Araghchi som utviklet doktrinen «resistance diplomacy», som er en tilsynelatende pragmatisk tilnærming der dialog og personlige relasjoner brukes til å oppnå innrømmelser fra Vesten, samtidig som støtten til terrorproxiene opprettholdes. Han har lovet å fortsette støtten til Houthis og Hezbollah, søke å splitte Vesten, nærme seg Kina og Russland, og utfordre Israels rett til å eksistere. Han har også støttet regimets undertrykkelse av protestbevegelsene «Woman, Life, Freedom».
Man skal ikke glemme at det var Khamenei som utnevnte Araghchi i utgangspunktet.
Gjennom Araghchis utnevnelse til utenriksminister har Khamenei stilltiende bekreftet at Masoud Pezeshkian ble utnevnt til president for å avlede kritikk fra vestlige stater, tilby stilistiske endringer og søke sanksjonslette – en agenda Araghchi er posisjonert til å støtte som utenriksminister. Samtidig fremmer Araghchi IRGCs konsolidering av regimets byråkratiske institusjoner og kontroll over presidentskapet.
Det lukter altså ikke helt godt av den nye, norske fordømmelse av Revolusjonsgarden når Norge på samme tid logrer diplomatisk for Araghchi.
Hva skal vi tro?
Bagherpour skriver at han ikke helt vet hva han skal tro.
– Men jeg vet at da iranske dissidenter ropte varsko om et regime som truet dem, forfulgte dem og forsøkte å bringe frykten langt utover Irans grenser, var vi bemerkelsesverdig lavmælte. Nå er fordømmelsene blitt høylytte.
Bemerkelsesverdig lavmælte har vi også som nasjon, da via regjeringen, vært overfor den økende antisemittismen og det som i fellesuttalelsen på det amerikanske justisdepartementets nettsider omtales som «den nylige angrepskampanjen over hele Europa rettet mot jødiske samfunn».
Norge har stått last og brast med enhver kritikk av Israel fra FN siden Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023, og de langt fleste av FNs uttalelser vekter så tungt i propalestinsk favør at de bagatelliserer terroren, noe vi har dekket i en talløs rekke saker.
Fordømmelsen av Revolusjonsgardens målretting av jøder er så absolutt på sin plass, men det er grunn til å stille spørsmål ved hvor ektefølt fordømmelsen i realiteten er fra norsk side.
Ofte tenker jeg at norsk utenrikspolitikk i realiteten framstår som Aps egen «uten risk»-politikk i stedet, der partiet oppfører seg som en stat i staten, blottet for hensyn til hva menigmann måtte mene om demokratiske prosesser og gjennomsiktighet. Derfor er jeg også denne gang, i likhet med Bagherpour, mer opptatt av å se på hva de gjør enn hva de sier. Det er slett ikke sikkert den norske fordømmelsen av Revolusjonsgarden stikker særlig dypt. I Bagherpours kommentarfelt skriver Kian Keshmiri betimelig:
Handlinger taler høyere enn ord. Når iranske dissidenter i årevis har dokumentert overgrep, advart mot regimets trusler også på norsk jord, og kjempet for et demokratisk Iran – ofte til stor personlig risiko – fortjener de respekt og konsekvent støtte. Ikke mistenkeliggjøring eller nedlatende omtale.
Revolusjonsgarden (IRGC) er ikke bare en militær organisasjon. Den er selve ryggsøylen i et regime som undertrykker sitt eget folk, henretter opposisjonelle, knekker kvinner som nekter hijab, og sprer ustabilitet gjennom fullmaktskriger i regionen. En klar fordømmelse av den er på sin plass. Men den blir bare troverdig hvis den henger sammen med resten av politikken – ikke hvis den kommer som en ettertanke eller symbolsk gest etter at retorikken har pekt i flere retninger samtidig.
Du har rett i at paradokset ikke forsvinner av seg selv. Det må adresseres.