Politiets eget kroppskameraopptak viste hvordan politiet satte håndjern på 18 år gamle Henry Nowak mens han lå blodig og døende etter et knivangrep. I første omgang ble gjerningsmannen Vickrum Digwa trodd på sin påstand om at han selv var offer for et rasistisk angrep.
Så kom det brutale knivangrepet i Belfast mandag, der en sudanesisk migrant forsøkte å halshugge en mann i 40-årene.
Og så kom reaksjonene. For knivangrepene er på ingen måte isolerte hendelser. Det hugges jevnlig med kniv i Storbrittania, og i likhet med øvrig voldskriminalitet og overgrep mot småjenter har kriminaliteten en signatur. Den er i overveiende grad innvandret, og protester er i like overveiende grad stemplet som rasisme.
Rasistisk påskudd
Forklaringsmodellen som også norske kommentatorer ynder å bruke er at «rasister bruker voldshendelser som påskudd» til å lage opptøyer og
målrette uskyldige innvandrere. Faksimilen fra Filter Nyheter viser hvor enøyd det går an å framstille en tidslinje.
Videre skrives det:
– La oss være tydelige – det vi så i går kveld var intet mindre enn en rasistisk pogrom, sa den nord-irske lederen for det sosialdemokratiske partiet SDLP, Claire Hanna, til Belfast Telegraph i dag.
Voldshandlingene kom etter at agitatorer i sosiale medier – som «Tommy Robinson» (egentlig Stephen Yaxley-Lennon), Elon Musk og lederen av ytre høyre-partiet Restore Britain – tirsdag la ut oppfordringer om å ta til gatene, sammen med krav om massedeportasjoner av millioner av mennesker og nedsettende generaliseringer om ikke-vestlige innvandrere.
– Uroen var pisket opp av giftige ytre høyre-aktører på nettet som setter fyr på situasjonen og så lener seg tilbake mens lokalsamfunn rammes av konsekvensene og unge innbyggere løper for livet, sier Hanna.
Uroen er altså ikke «pisket opp» av drap og drapsforsøk, sies det.
At det går an å holde seg med slike forklaringsmodeller etter mangfoldige år med ukontrollert innvandring og påfølgende grov kriminalitet, vitner om skylapper som er så store at synsfeltet må være redusert til en tunnel på størrelse med et knappenålshode.
Sinnet tar overhånd
Mange briter opplever at myndighetene har prioritert beskyttelse av migranter og narrativet om «mangfold» fremfor å beskytte egen befolkning. Når politiet og mediene tilsynelatende bruker mer krefter på å dempe «rasisme» enn på å stanse reell kriminalitet, vokser sinnet. Folk ser at gjerningsmenn ofte har asylbakgrunn eller kommer fra kulturer med høy voldsrate, og at strafferammen er latterlig lav sammenlignet med handlingenes alvor.
Dette er ikke ukjent fra andre europeiske land. Frankrike, Sverige, Tyskland og nå spesifikt Storbritannia har opplevd lignende mønstre. Det er brutale overfall, grooming-gjenger og sporadiske terrorhandlinger som skaper en følelse av at samfunnet holder på å glippe. Når en mann forsøker å skjære hodet av en annen på åpen gate i dagslys, er det ikke lenger mulig å snakke om isolerte tilfeller eller «sosiale problemer». Det handler om en import av en voldskultur som kolliderer brutalt med vestlige normer.
Reaksjonene i Belfast er ubehagelige og kan involvere uskyldige. Men de er samtidig et symptom på en dypere tillitskrise. Når vanlige borgere føler at staten ikke lenger beskytter dem, og at brutaliteten blir bagatellisert eller bortforklart, tar sinnet overhånd.
Reell frykt
Det er ikke slik at menigmann ønsker maskerte menn i flokk som setter fyr på uskyldige menneskers hus. Der venstrevridde medier løfter «frykten for høyreekstreme krefter», vet ofrene for den innvandrede volden dette ene: Det er ikke høyreekstreme de frykter når de selv går ut døra eller når de skal sende barna sine på skolen, på trening eller på besøk til venner.
Det er ikke høyreekstreme voldtektsgjenger som bevisst går etter innvandrerjenter. De gjengene finnes ikke. Det som derimot finnes er innvandrergjenger bestående av voksne menn med hovedsakelig pakistansk bakgrunn som bevisst målretter britiske jenter.
Det er ikke høyreekstreme som i flokk utsetter britiske gutter for fornedringsran og vold.
Det går ikke machete- og knivbærende høyreekstreme i gatene som angriper tilfeldige migranter og forsøker å skjære hodet av dem.
Det er alltid synd på uskyldige ofre, helt uavhengig av hudfarge og opprinnelse. Det er ikke vanskelig å si seg enig i. På samme tid må det være mulig å se mønstre og erkjenne at det er den ekstreme brutaliteten i den innvandrede volden vanlige folk reagerer på.