Hva trenger en asylsøker for å overleve – med verdighet? Som vi skjønner står og faller det på definisjonen av «verdighet».
Saken har utgangspunkt i en afghansk asylsøker i Tyskland som viste seg først å ha søkt asyl i Romania (i 2021). Nå var kanskje ikke Romania godt nok for afghaneren og derfor tok han veien til Tyskland, siden han først hadde fått en fot innenfor Europa. Samme år søkte han også asyl i Tyskland.
Ett år senere ble søknaden hans erklært «ikke egnet til behandling» og det bayerske distriktet Schweinfurt svarte med å kutte i hans offentlige ytelser. Mens han ventet på å bli tilbakeført til Romania (etter Dublinforordningen), fikk han mat, oppvarmet innkvartering, hygiene og helsetjenester, men fikk ingen stønad til klær og andre husholdningsartikler. En lov i Tyskland gir rett til å kutte ned på ytelsene for avviste asylsøkere.
Den afghanske asylsøkeren visste imidlertid råd. Han saksøkte Schweinfurt, og saken endte til slutt opp i EU-domstolen. Vi kan bare anta at asyladvokatene lo hele veien til banken på skattebetalernes regning.
Og mer fikk de å le av. EU-domstolen kom nylig til en kjennelse i favør av den avviste asylsøkeren. Dommerne mente at grunnleggende nødvendigheter som klær og husholdningsartikler ikke kan trekkes tilbake selv om asylsøknaden blir avslått.
Spørsmålet er vel heller om de i det hele tatt burde vært gitt.
Fysisk og psykisk helse
Klær er blant de «mest grunnleggende behovene», sa domstolen, og kontantstønad til daglige nødvendigheter som reisebilletter og kommunikasjonsenheter sikrer et «minimumsnivå av deltakelse i det sosiale og kulturelle livet» i medlemsstaten der en person bor. Denne stønaden bidrar «til å sikre søkerens livsopphold og til å beskytte søkerens fysiske og psykiske helse», lød begrunnelsen ifølge den tyske statseide kringkasteren Deutsche Welle (DW).
Vil en stat ikke huse og bruke mye penger på avviste asylsøkere, så tvinges en altså – og det av noen jurister som ikke har et fnugg av ansvar for utviklingen i sine respektive land.
Til dette kan legges til at ut fra DWs artikkel er det noe uklart om dommen er avsagt i EU-domstolen eller i EU-retten (de bruker domstol og retten noe om hverandre). EU-domstolen er den øverste domstolen i EU (består av én dommer fra hvert medlemsland), og fungerer som den endelige ankeinstansen i alle saker som omhandler tolkning og anvendelse av EU-retten. Den avgjør blant annet tvister mellom medlemsland og EU-institusjoner, og gir veiledende uttalelser til nasjonale domstoler. EU-retten er en underinstans som behandler søksmål fra enkeltpersoner, bedrifter og visse saker anlagt av medlemsland.
Selv med loven i hånd
Som DW peker på er EUs innvandringspolitikk regulert av Dublinforordningen, som sier at en asylsøknad anses som ugyldig når en annen Dublin-stat (som omfatter alle EUs medlemsland samt Norge, Island, Sveits og Liechtenstein) allerede er ansvarlig for søknaden.
Dette regelverket er ment både for å motvirke såkalte sekundærflyttinger (at man shopper aktuelt asylland, slik vi nå i Norge diskuterer med sekundærflyttinger av asylanter/flyktninger) og forhindre at noen land blir ekstremt belastet med asylsøkere. Men det må man jo kunne si «fungerer så der», når jurister ikke klarer å forholde seg til konsekvensene av den delen av regelverket.
I Tyskland går som kjent debatten om den ikke-bærekraftige innvandringen høyt. Da skal man neppe nevne Angela Merkels navn i denne sammenheng, i alle fall ikke hvis man ikke ønsker at Alternative für Deutschland (AfD) skal få enda mer økt velgerstøtte. AfDs oppslutning har allerede skremt vannet av de øvrige partiene, og i et desperat forsøk på å gjenvinne velgerne strammer partiene inn på sin egen innvandringspolitikk. Blant annet ved å redusere ytelsene til asylsøkere.
DW viser til at under en endring av asylsøkerloven i 2024 vedtok Bundestag i Tyskland tildeling av mat, bolig og helsetjenester, men utbetalingen av kontanter ble erstattet med et digitalt betalingskort. Dermed får asylsøkere en stor del av de månedlige stønadene (rundt 400-500 euro) overført direkte til et debetkort. Kortet kan brukes i vanlige butikker og til tjenester, men har strenge restriksjoner. Det er satt et månedlig tak for hvor mye kontanter som kan tas ut, og det er sperret for nettbetaling og overføringer til utlandet.
Selvsagt til store protester om «diskriminering» fra asyllobbyen.
Kjennelsen fra EU-domstolen viser antakelig bare at uansett innstramninger en forsøker seg på, så er det en eller annen lov, konvensjon eller forskrift som kan bidra til å motvirke tiltaket. Som for eksempel FN-pakten og Verdenserklæringen om menneskerettigheter.