Vi har mistet tellingen over hvor mange ganger vi har kritisert det såkalte integreringstilskuddet, som er en statlig overføring til kommuner som bosetter flyktninger, ment å dekke utgifter til introduksjonsprogram, norskopplæring, bolig og andre kvalifiseringstiltak, og gis normalt over en periode på fem år.
«Flyktninger» høres humant ut å hjelpe. Men slett ikke alle er mer «flyktning» enn at de er innvandrere som ønsker seg et bedre liv, ikke minst økonomisk, enn de hadde i hjemlandet. Derfor er mange av de samme ikke veldig opptatt av å ta fullverdig del av Norge. De er mer interessert i å søke fellesskap med sine egne.
Akkurat det har vi problemer med å uttale i klartekst, vi pakker det inn i begreper som «parallellsamfunn» og «verdimessig utenforskap». Resultatet er uansett det samme: Ulike innvandrergrupper klumper seg sammen og lager sine egne samfunn der de i liten grad trenger å samhandle med det norske samfunnet mer enn hva som er strengt nødvendig. En sender for eksempel barna på skole fordi en må, mens de samme barna hjemme lærer å leve i takt foreldrenes opprinnelseskultur.
Det er et svik mot Norge og et svik mot de innvandrere som faktisk vil ta til seg våre verdier, tradisjoner og praksiser – uten nødvendigvis å gi avkall på egne. For utfordringen er ikke andre kulturer, utfordringen er fraværet av det norske og vår nasjons fellesskap.
Løsningen på dette er som de fleste politikere sier, i alle fall fra høyresiden i Ap og videre inn i den borgerlige leiren, at Norge ikke skal ta imot flere enn «vi» klarer å integrere. Men det er mildt sagt skitprat, for å si det på en slags fransk, for mens man hevder denne «bærekraften» fortsetter man i samme innvandringstralten som før. Det har vi gjort i godt over 20 år – og her bør Høyre skamme seg like mye som venstresiden.
Men i og med at noen kommuner, de siste årene representert ved spesielt ordførerne (begge i Høyre) i Sarpsborg og Fredrikstad, kjenner budsjettene blø og føler nærværet av kulturelle og sosiale problemer (som de ikke snakker så høyt om), kan ikke regjering og Storting lengre sno seg unna. For mens innvandringspolitikken bestemmes nasjonalt, er det i kommunene folk bor.
«Vurdere» som politisk våpen
Sekundærflyttingproblematikken var tema på dagens Politisk Kvarter (NRK, 5. juni). Her stilte Fredrikstads ordfører Arne Sekkelsten, Aps Kjersti Stenseng og Høyres Ola Svenneby. Og ja, fraværet av de innvandringsliberale skriker mot himmelen, men programlederen kunne fortelle at både SV og Rødt takket nei til å delta. Fine greier, ikke sant? Først peiser en på med ikke-bærekraftig innvandring, og når problemene ikke lar seg skjule stikker en av. Jeg tør banne på at mange av disse politikerne (og diverse «eksperter», ikke minst fra SSB) hadde forventet å gå i grava før konsekvensene lå opp i dagen. Men én ting har man i alle fall lært: Det går vanvittig mye fortere enn først antatt.
Og nei, du trenger ikke høre debatten på Politisk Kvarter for den gjør deg ikke klokere. Sekkelsten målbærer problematikken presist, men politikerne snakker seg vekk – ikke minst med «å vurdere». Hva i himmelens navn er det å vurdere? Aps Stenseng snakker i kjent stil om «folkerettslige forpliktelser» (overfor innvandrere vel og merke, ikke overfor Norge), om «handlingsrom» og spørsmålet om hva som er «god nok integrering». Og så må det ikke forskjellsbehandles! For hva med dem som allerede er blitt norske statsborgere?
Sistnevnte burde få noen bjeller til å ringe. For det er rett og slett for enkelt å bli norsk statsborger.
Svenneby på sin side er åpenbart kommet inn i Høyres ledelse. Den tidligere klare stemmen koker nå bort i «normer, verdier og fellesskap» uten klar adressat, samt at «bosettingsmønsteret» er en utfordring. Shit, Sherlock Holmes, hva skjer når de samme skjønner hva det kommer av?
Presise forslag
I årevis har vi hørt historier om kommuner, kanskje særlig nordpå, som lovpriser innvandringen – fordi de tjener på det (via integreringstilskuddet til kommunen som kommer i tillegg til introduksjonsstønaden som deltakerne mottar). Det kunne sjølgode og lite solidariske kommuner gladelig hevde fordi de visste at når tilskuddsårene var over, forsvant også innvandrerne. Integrert eller ikke, det hadde ingen betydning, dessuten kunne jo disse pengene brukes til helt andre ting. Mange innvandrere flyttet dit de fant sine egne, og så ville de gjerne ha rimelig enkel tilgang til flyplass (så de kan dra «hjem» med jevne mellomrom) og eventuell mulighet for å Harry-handle i Sverige.
Da er byer i Østfold fylke perfekt, særlig hvis Oslo blir for komplisert.
Som tilhørende Østfold fylke vil ordfører Arne Sekkelsten begrense sekundærflyttingen. Han har, sammen med Sarpsborg-ordfører Magnus Arnesen, samlet seg om fire konkret forslag til regjeringen:
-
- Skjerpede krav til selvforsørgelse før flytting.
- Begrensning av kommuner som det er mulig å flytte til.
- Trafikklysmodell for bosetting.
- At kommuner som mislykkes med integrering, bør betale sosialhjelp.
Klapp, klapp! Det eneste av det ovenstående som kanskje trenger forklaring er «trafikklysmodellen» Indikatorer i en slik modell er blant annet muligheten for tilknytning til arbeidsmarkedet, der noen kommuner vil få rødt lys for bosetting.
Men spesielt liker vi «tvangssolidarismen» (4) som godt matcher politikeres evige påminnelse av «forpliktelser».
– Man må ikke velte ansvaret for en mislykket integreringspolitikk på noen få norske kommuner. Man må også stille krav til de kommunene som faktisk ikke klarer å integrere, sier Sekkelsten.
Interessant er det også at i brevet til departementet skriver ordførerne rett ut at de er «bekymret for fremveksten av parallellsamfunn», med henvisning til Sverige.
Så er det jo litt «gøy» at Svenneby roser Høyres egne ordførere for å «sette dagsorden» med disse problemene, mens når andre over mange år har påpekt det samme har man blitt stemplet som fremmedfiendtlig. Og man tier gledelig om at ordførernes budskap har FrP foreslått over tid.
Man kan virkelig lure på hvor langt politikerne er villig til å strekke strikken før trusa faller.