Dagens leder i Berlingske heter enkelt og greit: «Nå må vi forby sharia-svømming», hvilket minnet meg om at denne debatten har vi langt på vei latt gå i glemmeboka her på berget. Vi rett og slett aksepterer at muslimer kan fortsette å fremsette sine særkrav – og gir etter, selv om vi skjønner at det tærer kraftig på både våre frihetsverdier og vårt fellesskap.
For også i Norge er det i utgangspunktet lovlig med kjønnsdelt svømming i offentlige svømmehaller eller i skolen. Kjønnsdeling regnes nemlig ikke som ulovlig diskriminering dersom det gjøres av det som er definert som «saklige grunner», som inkluderer å «ivareta religiøs bluferdighet». Bluferdighet, smak på den.
Muslimske jenter må rett og slett også i Norge akseptere å være en slags annenrangs borger under Allah.
Argumentet for å godta – ikke bare kjønnsdelt svømming, gutter og jenter hver for seg i bassenget – men en sone med totalt fravær av menn (hvilket gjør begrepet sharia-svømming perfekt), blir typisk argumentert med at «ellers vil jo ikke muslimske jenter lære seg å svømme». Altså samme argumentet for ikke å forby tildekking av jenter/kvinner i det offentlige rom, for «ellers vil de jo ikke få lov til å gå ut».
Men andre ord skjønner vi meget godt hva muslimske jenter/kvinner kan lide under – og vi aksepterer det ved å tilpasse oss. Eier vi verken vett eller mot?
Jentesone
Debatten om muslimske jenters svømmeundervisning, i offentlige basseng eller i skoler, har i flere år blitt diskutert i Danmark. Med en endring av likestillingsloven i 2024 lovet regjeringen bestående av sosialdemokratene, Venstre (vårt Høyre) og Moderaterne (Lars Løkkes lekegrind) at det skulle bli slutt på den kontroversielle kjønnsdelte svømmingen.
Men slutt ble det ikke.
For kreative byråkrater og myndighetspersoner vet å bøye, tøye og strekke lovverket hvis det gagner eget verdisyn. Derfor er «det fortsatt er mulig for muslimske familier å la døtrene sine svømme på en sharia-kompatibel måte».
I København har svømmeklubbene brukt et lurt triks: De har booket hele svømmeanlegget, slik at verken menn eller kvinner utenfra slippes inn. På denne måten kan man si at det er lik tilgang for begge kjønn – fordi begge kjønn nektes adgang.
Ergo: Totalt mannsfritt miljø.
Denne iveren etter å tilfredsstille Allah-krav burde vært fullstendig uforståelig og blitt slått hardt ned på. Men det motsatte skjer.
På nettsiden til svømmeklubben SheZone (merk navnet) står det direkte at hallen vil bli stengt av «slik at folk utenfra ikke kan se inn eller komme inn.» For hos «SheZone gjør vi alt vi kan for at du skal føle deg komfortabel når du trener». Nettsiden viser bilde av et svømmebasseng der det er hengt gardiner over vinduene for anledningen. Altså ikke ulikt det vi kjenner fra muslimske land der det enten ikke er vinduer mot gateplan eller de er tildekket, for å «skjerme» kvinnene.
Forkastelig? Ja. Men vi kopierer den islamske verdens praksis og dermed kvinnesyn.
Kommunens doble standard
For virkelig å fortelle hvor segregert SheZone har spesialisert seg på å være, heter det: «På SheZone har vi KUN kvinnelige instruktører, og svømmebassenget er KUN åpent for SheZone-medlemmer mens det er undervisning.»
Foreningen SheZone ble stiftet i 2004 og startet som et samarbeid mellom København kommune og Danske Gymnastik- og Idrætsforeninger (DGI), som er Danmarks største idrettsorganisasjon. København kommune har inngått et «sosialt partnerskap» med en rekke organisasjoner, heriblant SheZone. Det betyr at de bare herfra får over 360.000 NOK i året (som de har fått siden 2012). Når de søkte om dette partnerskapet la de ikkeskjul på sine intensjoner:
En stor andel jenter og kvinner på Nørrebro er fortsatt ikke kjent med foreninger, og det krever ekstra innsats å få dem inkludert i foreningslivet. Vi opplever at medlemmene våre setter pris på at vi tilbyr et jente/kvinnefellesskap, da det oppleves som et spesielt trygt rom.
Menn er altså farlige greier i det nye Vesten. Disse pengene kommer for øvrig i tillegg til de nærmere 140.000 NOK de får som en «folkeopplæringsforening» (som medlemstilskudd). Ja, hvilken folkeopplæring.
Mer interessant er det at København kommune skyter seg selv i foten med sin egen integreringsinnsats ved å finansiere kjønnsdelt svømming.
Kommunen kontrollerer heller ikke at det faktisk er totalt mannsfrie soner. De viser bare til at de ikke har fått noen klager. Dette reagerer sosialdemokraten Kasper Stisen på, som er nestleder i København kommunes arbeids-, integrerings- og næringskomité.
– Intensjonen med loven er veldig klar: Det skal ikke være religiøst segregert svømming, punktum. Eksemplene viser at København kommune ikke bare lukker øynene for brudd på loven, men faktisk finansierer det. Jeg forventer at ordføreren (som er fra Socialistisk Folkeparti, red.) tar dette svært alvorlig.
Stisen avviser at slik segregering gir muslimske jenter mer frihet, tvert om er det en videreføring (og finansiering) av sosial kontroll.
Vi bidrar til islamistisk livsstil
Berlingske er klar i talen (og hvor deilig er det ikke med medier som faktisk våger å mene noe og som ikke stryker organiserte muslimer med hårene) at i «danske svømmebassenger skal lyset kunne strømme fritt inn, og jenter skal kunne boltre seg i vannet uten å bli seksualisert og gjemt bort.»
Vi må bekjempe islamisme og sosial kontroll, og derfor må det være så enkelt som mulig for danske muslimer å vende fundamentalismen ryggen og så vanskelig som mulig å holde fast i den. Når København kommune lukker øynene for kjønnsdelt svømming, gjør de det stikk motsatte: De holder jentene i sosial kontroll og en islamistisk livsstil.
Det burde ikke være så vanskelig å være enig i at kjønnsdelt svømming med ditto mannsfrie soner slett ikke har noen plass i demokratiske samfunn som våre, med frihetsverdier som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet. Merk så at religiøs frihet også handler om å kunne fravelge enhver religion i det offentlige rom. For selv om vi både har religions- og foreningsfrihet i Danmark og Norge, der borgerne har generelt frihet til å organisere livene sine slik de vil, så har de ingen har rett til å få det gjort på skattebetalernes bekostning. Og i det offentlige rom finnes det regler vi skal eller bør forholde oss til. Det er disse uskrevne reglene som virkelig er integreringstesten.
Når kommuner ikke følger ånden i likestillingsloven (der dansk og norsk lov er svært lik) og i kampen mot sosial kontroll, må de nasjonale politikerne ta tøffere grep slik at reglene ikke lenger kan bøyes. Det er akkurat slik vi beveger oss mot et mer og mer kontrollert og strammere samfunn. Så kan vi fortsette å klage på hvor strengt ting blir, uten å se oss tilbake for hvorfor vi ender opp der vi gjør.
Men i Danmark – som med Ap-regjeringen og deres støttespillere i Norge – ser det dystert ut. For danskene har enda ikke fått på plass en regjering (over to måneder etter valget), men den lukter å kunne bli enda rødere enn sist – ikke minst fordi værhanen Lars Løkke (M) gjør alt han kan for å få tak i mest mulig makt. Det skulle ikke forundre meg om Mette Frederiksen (S) skulle ønske å spise han til morgenmat. For vi kan vinke farvel til en streng, i alle fall strengere, innvandrings- og integreringspolitikk, da både de radikale og moderaterne lider av berøringsangst og er ettergivende overfor totalitær islam.
Det er helt ufattelig hvor mye muslimske jenter/kvinner skal finne seg i – uansett landets styringssett. Eller sagt på en annen måte: Hvor lenge skal vi akseptere at muslimske jenter/kvinner skal gjemmes bort?
Vi burde skjemmes.