PST-toppen advarer netthetsere: – Du kan få besøk på døren er overskriften hos VG.
Ifølge PST har antallet straffesaker mot personer som truer eller hetser politikere økt betydelig. Hittil i år har sikkerhetstjenesten ni pågående saker, mot bare tre i samme periode i fjor. Nestsjef i PST, Inga Bejer Engh, er tydelig på at de vil være «litt harde i klypa» for å stoppe utviklingen.
I et land med et befolkningstall på drøye fem og en halv millioner synes ni pågående saker om hets og trusler mot maktpersoner i det politiske apparatet, som et uttrykk for alt annet enn et stort problem. Man kan selvsagt leke tall-leken og påpeke at antallet saker har økt med to hundre prosent, men det er og blir en lek, for så lave tall kan man ikke behandle på den måten. Man kan knapt omtale det som en betydelig økning, slik Bejer Engh gjør. Tre er et lite antall. Det samme er ni.
Men stemningen skal hisses, derom hersker ingen tvil. Og trusselen om hjemmebesøk framsettes da også av PST-toppen uten nøling. Det vises deretter til noen nylige straffesaker.
I én sak fikk en person 21 dager betinget fengsel og 20.000 kroner i bot for grove, rasistiske og truende meldinger.
Vedkommende skrev blant annet at en politiker skulle «steines og begraves». Meldingen inneholdt også rasistiske skjellsord og svært grove seksuelle voldstrusler.
« … den neger hora skal steines og begraves i palestinsk jord» «Svar da negertryne, jeg skal drikke palestinablod mens jeg knuller XXX til døde»
To andre saker endte med forelegg på 6000 kroner for hensynsløs adferd.
«sånne som hu ødelegger Norge. Passer best med gress over + stein»
«skad henne for livet så hun verken kan snakke, bevege armene eller gå»
Bejer Engh sier vurderingene ofte er vanskelige.
– Grensen mellom ytringsfrihet og straffbare ytringer kan være krevende. Men ytringsfriheten er ikke en rett til å hetse og true folk, sier hun.
Men her tar hun feil. Trusler rammes av straffeloven, men hets? Der tar Bejer Engh munnen for full.
En hatefull ytring er en offentlig uttalelse som truer, forhåner eller sprer hat mot en person eller gruppe på grunn av hvem de er. Bestemmelsen følger av straffeloven § 185, den såkalte hatparagrafen eller rasismeparagrafen. Vernet gjelder ytringer basert på hudfarge eller etnisk opprinnelse, religion eller livssyn, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk og nedsatt funksjonsevne.
Det er viktig å merke seg at politikere ikke er en beskyttet gruppe i straffeloven § 185. Det betyr faktisk at grov hets mot politikere som gruppe ikke er straffbart etter denne bestemmelsen. Det finnes ingen lovfestet rett til å slippe unna hets, da må i så fall en ny lovbestemmelse på plass. Det er det gode grunner til å la være.
Hets mot makta
Når politikere føler seg utrygge, svekkes demokratiet, fastslår et bekymret PST. Som eksempler trekkes det i artikkelen fram at AUF-leder Gaute Skjervø har fått mobil voldsalarm, og Frps Simen Velle og hans familie har mottatt trusler på livet. Bekymringen for at reelle trusler kan skremme folk fra å delta i politikken, særlig unge og kvinner, er forståelig, men man kan ikke på samme tid utvide forståelsen av trusler til å omfatte alle ytringer som kan få politikere til å føle seg utrygge. Hvor går da grensen? Jeg klarer ikke la være å tenke på kommentarfeltet hos AUF-leder Gaute Skjervø, der ikke engang daværende FpU-leder Simen Velle evnet å besvare et enkelt ja/nei-spørsmål om hvorvidt han ønsker innført en lov som forbyr hets mot makta.
I et fungerende demokrati er retten til å kritisere dem som styrer samfunnet en av de mest sentrale frihetene. Dette inkluderer sterk, ironisk, sarkastisk og også upassende kritikk. Politikerne har valgt seg en offentlig rolle og må tåle mer enn vanlige borgere.
Historisk har mange av de største fremskrittene i samfunnet startet med upopulær, hard og konfronterende kritikk mot makten. Å utvide begrepet «trusler og hets» for mye risikerer å skape en kjøle-effekt der vanlige mennesker tier fordi de er redde for å bli anmeldt eller få PST på døren.
Bejer Engh understreker at ytringsfriheten ikke er en rett til å true. Det er riktig. Men omvendt har ikke staten rett til å bruke trussel om straff og hjemmebesøk for å dempe legitim, om enn hard, dum eller slem kritikk.
Slippery slope
En ting er hvordan debattklimaet kan kjøles ned, en annen ting er ressursbruk. Skjermbildet til høyre viser en pågående kampanje av politiets nettpatrulje. Politiet oppfordrer altså til å lete etter og sende inn det som «kan være hatefulle ytringer».
Hvor mye av politiets knappe ressurser som skal brukes på å jakte etter folk som ikke oppfører seg når de sitter ved et tastatur, kjenner vi ikke til, men det er engang slik at der man bruker ressurser på en ting, fjernes de samme ressursene fra noe annet.
Vi kan huske tilbake til opptøyene i England i etterkant av drapene på Bebe, Elsie og Alice i 2024. Den gang skrev vi følgende i saken Muslimer med machete og menn med musematte:
«Storbritannia har sin egen «hate speech»-lov slik Norge har §185, og hvis man ser hva som er i ferd med å utspille seg på de britiske øyene, ser man hvordan loven brukes selektivt mot innvandringsmotstandere. Er du sint er du høyreekstrem. Sier eller skriver du noe som kan krenke, er du kriminell. Selv om du beskriver det du ser foregå rett foran deg. Voldelige, truende muslimer skal møtes med forståelse, mens demonstranter som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det.
De vestlige samfunnene har med sin berøringsangst klart ikke bare å skape doble standarder, der vi på den ene siden skal være forståelsesfulle og unngå at noen blir lei seg av ord og på den andre siden forstå innvandret sinne som noe som er utløst av vår adferd. I tillegg til disse doble standardene har vi skapt fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Ta en titt på denne videoen. To uniformerte politikonstabler, en mann og en kvinne, kommer hjem til en mann og pågriper ham for noe han har skrevet på Facebook. La det synke inn. I et land der knivstikkinger, voldtekter og grov vold er blitt av samfunnstruende størrelser, arresteres folk for å skrive ting andre kan bli lei seg av. Det er patetisk, men det er også en ressursbruk som er hinsides all forstand.»
Det er en ganske håpløs politisk tilstand som vi på ingen måte bør importere.
Manglende ærlighet
Man kan mistenke at Bejer Engh likevel er på nettopp det engelske sporet, ikke minst grunnet dette sitatet i VG:
– Hat mot myndighetspersoner og politikere, kombinert med konspirasjonsteorier, kan over tid bidra til radikalisering, sier hun. PST er særlig bekymret for høyreekstremisme og framveksten av antistatlig ekstremisme.
Igjen blir det definisjonene av begrepene som blir avgjørende. Hva er det som er konspirasjonsteorier? Erfaringsmessig er begrepet «høyreekstrem» nå så utvannet at det ikke er til å kjenne igjen. Det er ikke mange dagene siden «Unite the Kingdom»-demonstrasjonen i London. Høyreekstreme og Palestina-aktivister demonstrerte i London. var Aftenpostens overskrift. Men titusener i gatene er selvsagt ikke høyreekstreme, de er ikke ekstreme i det hele tatt.
En ærlig framstilling av ytringsklimaet er at internett har senket terskelen for grove ytringer dramatisk. Anonymitet og algoritmer forsterker ekstreme stemmer, men de aller fleste mennesker forstår det som også ble framholdt av Ytringsfrihetskommisjonen; det er en sosial slagside her. De som behersker nyansert, akademisk språk slipper lettere unna, mens de som uttrykker seg grovt og direkte risikerer straff.
En ærlig framstilling av trusselbildet er at det er veldig lite i Norge, ikke veldig stort, slik PST framstiller det. Gjennom historien har myndigheter brukt «offentlig orden» og «trusler mot staten» som begrunnelse for å begrense ytringsfriheten. I dag brukes begreper som «hatprat», «desinformasjon» og «trusler mot demokratiet» på lignende måte.
Det er i sannhet en tynn line PST balanserer på.