I over tretti år har Vesten forsøkt å stabilisere Den islamske republikken Iran gjennom dialog, sanksjoner og nye avtaler. Resultatet er et regime som fortsatt bygger missiler, eksporterer militser og holder millioner av egne borgere fanget mellom frykt og undertrykkelse.
Samtidig har den viktigste parten i hele Iran-spørsmålet nesten vært fraværende i Vestens strategi:
Det iranske folket.
Teheran har aldri skjult hva regimet er. Anti-amerikanisme, revolusjonær islamisme og fiendtlighet mot Israel er ikke retoriske sideelementer i systemet; de er deler av selve fundamentet staten hviler på.
Likevel har store deler av Vesten i tre tiår oppført seg som om dette kan forhandles bort.
Den manglende parten
I over tretti år har verden behandlet Revolusjonsgarden og den islamske staten som den naturlige representanten for Iran, samtidig som millioner av iranere har demonstrert, blitt fengslet, torturert eller drept i protest mot nettopp dette systemet.
Vestlige ledere gjentar ofte at endring i Iran må komme fra iranerne selv. Det har de rett i. Men hvordan skal iranerne klare å skape denne endringen når store deler av verdenssamfunnet samtidig fortsetter å styrke regimets økonomiske og diplomatiske handlingsrom?
Resultatet er at regimet har fått stadig større rom til å bli mer brutalt, mens maktbalansen mellom staten og befolkningen har blitt stadig mer umulig for iranerne å utfordre. Selv etter massedemonstrasjoner i flere iranske byer tidligere i år, svarte regimet med masseskyting, massearrestasjoner og brutal undertrykking. Over 40 000 mennesker skal ha blitt drept i løpet av bare to døgn.
I tretti år har Vesten eksperimentert med «maximum pressure». Tusenvis av sanksjoner mot banker, selskaper og enkeltpersoner har blitt innført i håp om å endre regimets atferd.
Men den avgjørende komponenten har manglet hele tiden: maximum support til det iranske folket.
Det mest alvorlige paradokset i Vestens Iran-politikk er kanskje dette: Etter tiår med dialog, avtaler og strategisk tilbakeholdenhet har man endt opp i en situasjon hvor stadig flere iranere selv ber om ekstern hjelp mot et regime som samtidig er blitt styrket av den samme politikken.
Dette er ikke et paradoks. Det er resultatet av en feilslått strategi.
Å oppfinne hjulet på nytt
Fra avsløringene av Natanz og Arak til JCPOA-avtalen og dagens nye forhandlingsrunder har
mønsteret vært det samme: press, forhandlinger, midlertidige begrensninger — og deretter nye kriser.
JCPOA løste ikke konflikten. Den kjøpte tid — først og fremst for regimet.
Mens Europa feiret avtalen som et diplomatisk gjennombrudd, fortsatte Iran å bygge missilinfrastruktur, styrke Revolusjonsgarden og utvide sitt regionale nettverk.
Hver gang regimet presses til sitt svakeste punkt, vender store deler av Vesten tilbake til forhandlingsbordet i frykt for regional eskalering — og nettopp denne frykten har blitt en del av regimets overlevelsesstrategi.
Den islamske republikken har i flere tiår forstått noe store deler av Vesten fortsatt sliter med å erkjenne: Forestillingen om regimets evne til å skape regionalt kaos har ofte vært minst like viktig som den faktiske kapasiteten.
Diplomatisk Ibux
Man kurerer ikke en metastaserende revolusjonsideologi med enda en dose diplomatisk Ibux.
Likevel er det nettopp dette store deler av Vesten fortsatt forsøker på.
Den pågående krigen har gjort noe få trodde var mulig for bare noen år siden: Flere arabiske stater ser nå Israel som en strategisk partner i møte med IRGCs militære og regionale ekspansjon.
Det som for få år siden ville vært utenkelig — israelske sikkerhetssystemer brukt for å beskytte arabiske stater mot iranske angrep — er plutselig blitt virkelighet.
Paradokset er at flere av statene som i årevis forsøkte å beskytte Iran mot regional storkrig, etter hvert selv begynte å oppfatte IRGC som en direkte sikkerhetstrussel.
Europas feilberegning
Tretti år med dialog og gradvis normalisering har heller ikke bare påvirket diplomatiet. Det har åpnet rom for at regimets politiske og ideologiske nettverk har kunnet etablere seg langt utenfor Irans grenser.
Paradokset er at Europa på den ene siden beskriver IRGC som en destabiliserende og terrorrelatert aktør, samtidig som man i praksis ofte har vært tilbakeholden med å bruke hele det juridiske og politiske apparatet som allerede eksisterer for å begrense regimets nettverk og påvirkningsstrukturer i Europa.
I Norge har denne linjen lenge blitt presentert som ansvarlig realpolitikk. Men for mange iranere fremstår deler av norsk diplomati — med Espen Barth Eide som en tydelig representant for denne tradisjonen — som et uttrykk for en europeisk refleks hvor dialog blir et mål i seg selv, uavhengig av hva tretti års erfaring faktisk viser.
For mange nordmenn fremstår dette stadig mer uforståelig. I en tid hvor befolkningen blir fortalt at staten må prioritere hardere hjemme, at offentlige budsjetter må strammes inn og at økonomisk disiplin er nødvendig, fortsetter staten samtidig å bruke betydelige ressurser på en diplomatisk strategi som etter tretti år knapt har produsert målbare resultater.
Vestens virkelige partner
Det kanskje viktigste spørsmålet Vesten nå må stille seg, er ikke hvordan man redder neste avtale med Teheran.
Spørsmålet er hvem man egentlig ønsker å investere i på lang sikt.
Et regime bygget på revolusjonær ideologi, sikkerhetsparanoia og permanent konfliktforvaltning — eller menneskene som i årevis har forsøkt å frigjøre seg fra nettopp dette systemet?
Vestens virkelige langsiktige partner har aldri vært Revolusjonsgarden.
Den virkelige partneren har hele tiden vært det iranske folket.
Tretti år med forhandlinger har allerede gitt sitt svar.
Spørsmålet er om Vesten endelig er villig til å høre det.
Hovedillustrasjon: Garde Javidan – demonstrer med oss lørdag