Mellom 1979 og 2007 hadde britene tre statsministre: Konservative Margaret Thatcher (1979-1990), konservative John Major (1990-1997) og Labours Tony Blair (1997-2007). Til sammen tjenestegjorde de i 28 år.
Siden 2010 har britene hatt sju statsministre, de kan snart få en åttende, og livssyklusen til statsministrene blir kortere og kortere, i gjennomsnitt under to år (718 dager). En annen trend er at de raskere og raskere blir upopulære, sier journalist Fraser Nelson på Substack.
Livssyklusen til statsministre
Ifølge Nelson er den korte levetiden til en britisk statsminister «katastrofalt». For løsningen er ikke å kaste Keir Starmer, mener Nelson (som selv har presentert seg som konservativ), men å gi dem tid til «å komme seg; til å lære».
De (lederne, red.) som vinner et flertall fortjener også retten til å ri gjennom noen stormer, og til å bli støttet av parlamentsmedlemmene de tok med seg til Westminster gjennom sin valgsuksess.
Nelson påpeker også at et av de mest effektive trekkene eks-statsminister David Cameron gjorde var å ikke sparke folk for å ha havnet i en storm, rett og slett fordi de fleste lærer av det – og blir som oftest bedre. For det bør være forskjell på å gå på en smell og det å bevisst jukse og snyte.
Dessuten står det ingen supertalenter klar til å ta Starmers plass.
«For landets og partiets skyld burde Starmers ministre fokusere på å få dette prosjektet til å fungere», fastslår Nelson, for som kjent står det ikke så godt til i Storbritannia.
Landet blir fattigere, gjelden høyere – slik som renten – og veksten blir mindre. Og den ikke-bærekraftige innvandringen sliter de for å få bukt med. Samtidig bruker myndighetene mye tid og ressurser på å kjempe mot det de definerer som ytre høyre (som jo er blitt et meget vidt begrep), begrunnet med målet om holde konfliktnivået i det mulikulturelle samfunnet nede.
Det er forståelig at britiske velgere er sinte, og det er forståelig at de ved lokalvalget forrige uke reagerte ved å flykte fra de «gamle partiene». Både Labour og De konservative led et knusende nederlag, mens høyreorienterte Reform UK og venstreorienterte De Grønne gikk kraftig frem.
Genuint britisk?
Selv om det er forståelig, også at Labours ministre og parlamentsmedlemmer vil ha en ny, sterk og samlende leder, så hjelper det neppe. For det vil innebære at britene styres av utålmodighet og ikke av kontinuitet og kompetanse, slik som Fraser Nelson påpeker.
Men hvorfor har det gått så galt med landet som en gang ledet et mektig imperium?
Det finnes mange plausible forklaringer, som at kostnadskrisen gjør verden ustyrlig, at presset fra mediene skaper politisk kaos, at moderne politikere mangler ledererfaring, slik som det er sammenfattet i en artikkel hos Politico, eller at vi lever i en tid der alle tror de kan være statsoverhoder.
Men hva med dette er genuint britisk?
Ingenting. De fleste land har de samme utfordringene uten at statsledere byttes ut i høyt tempo.
Noen mener at forklaringen kan knyttes til Brexit.
Personlig var jeg svært spent på hvordan det ville gå med Storbritannia ved å forlate EU. Og jeg må innrømme at jeg hadde mine tvil, rett og slett fordi EU har organisert seg – og det bare tiltar – slik at det å fullstendig gå ut av EU, ikke minst det indre marked og tollunion, vil kunne koste mer enn det smaker. Dessuten tror jeg EU-kommisjonen er «hevngjerrig» – som de antakelig må være for å legitimere sin eksistens.
Det er slett ikke britenes feil, det er i min vurdering det jerngrepet som EU har tatt om Europa. Derfor tviler jeg også på om det på sikt lar seg gjøre å stå utenfor. Det kan se ut som toget har gått, og å stå igjen på perrongen vil ikke føre oss noe sted. Ingen europeiske land er sterke nok til det. Land gir ikke fra seg selvråderetten, EU har kuppet den.
Symptomer og årsaker
Beslutningen om å forlate EU og foreta en hard Brexit har skapt et politisk og økonomisk jordskjelv som det er umulig å overvurdere rekkevidden av, påpeker Berlingske.
I tørre tall sier økonomer at avgjørelsen har redusert Storbritannias BNP med mellom 6 og 8 prosent, og vil akkumulere over tid. Investeringene har blitt redusert med 12 til 18 prosent, sysselsettingen med 3 til 4 prosent og produktiviteten med det samme.
Det er ikke uten grunn at britiske medier er fylt med nedturs- og lidelseshistorier om et land som faller fra hverandre og der briter bare blir mer sinte og skuffet – og utålmodige.
Så kan det være at Keir Starmer ikke har vist seg som noen spesielt god statsminister, men han – eller de mange av hans forgjengere – er neppe problemet i seg selv.
Det er nok slik at problemene begynte lenge før Brexit, kanskje ikke minst med den endrede demografien, noe som også utløste kravet om Brexit, men problemet er uansett et Storbritannia som har sluttet å fungere. Det er antakelig fordi man fører en politikk som forveksler symptomer med årsaker. Man flytter oppmerksomheten bort fra de reelle problemene og over på de synlige negative utslagene.
Dette fører gjerne til kortsiktige tiltak som sjelden løser det faktiske samfunnsproblemet. Det kan være at lovendringer og sanksjoner innføres uten å endre systemet eller at store summer brukes på tiltak som må gjentas kontinuerlig.
Og hva blir konsekvensene? Jo, tap av tillit der velgerne opplever at problemene vedvarer tross politiske løfter. Samfunnet polariseres der moral og oppførsel blir viktigere enn de faktiske systemfeil. Og det er dyrere å reparere skader heller enn å forebygge.
Løsningen krever ledere med strategi, narrativ og resultater, og løsningen krever nettopp det britiske velgere ikke lenger er villige til å gi sine ledere: Tid.
Samtidig må politikerne lytte til velgerne. Gjør man ikke det blir resultatet at velgerne forlater dem, slik de selv opplever seg forlatt av partiet.