Under Oslo-avtalen på 1990-tallet mottok PLOs norske representant, Omar Kitmitto, millioner av kroner i direkte støtte fra den norske stat. I 2004 alene fikk han 1,4 millioner kroner i generell driftsstøtte som han kunne disponere fritt. Kitmitto var da en sentral aktør i det offisielle norske engasjementet for fredsprosessen.
I saken Norsk millionlønn til PLO-ambassadør, som sto på trykk hos NRK tilbake i 2004, ser vi en gledesstrålende Kitmitto sammen med Terje Rød-Larsen, mannen som regnes som en av hovedarkitektene bak Oslo-avtalen. Rød-Larsen var primus motor bak Norges engasjement, og relasjonen til Kitmitto illustrerer hvor tett det norske fredsdiplomatiet var knyttet til PLO. Faksimilen viser et hjertelig møte:
Senere har Rød-Larsen selv kommet i søkelyset for alvorlige korrupsjonsanklager. Nå blir som kjent både han og kona Mona Juul etterforsket av Økokrim for grov korrupsjon knyttet til Jeffrey Epstein. Epstein etterlot seg angivelig 10 millioner dollar til parets barn, og det er avdekket økonomiske forbindelser, lån og ugjennomsiktige transaksjoner gjennom Rød-Larsens International Peace Institute (IPI), som mottok store summer fra norske myndigheter.
Dette tegner et bilde av en norsk elite der personlige nettverk, offentlig finansiering og manglende kontroll har gått hånd i hånd i Palestina-engasjementet i flere tiår, men Kitmitto har vi ikke hørt noe om siden tidlig 2000-tall.
Hvem er Kitmitto?
I en godt kildebelagt artikkel på Wikipedia kan man lese om hvordan Kitmitto møtte sin norske kone og påfølgende fikk norsk statsborgerskap og vekslet mellom å bo i Oslo og Beirut. Deretter fikk han stadig høyere verv.
I februar 1985 ble Kitmitto representant for PLOs nystartede informasjonskontor i København. PLO hadde på 1970-tallet opprettet informasjonskontorer i en rekke land. En uformell forespørsel til Norge kom i 1979, men Utenriksdepartementet anbefalte da PLO å ikke opprette kontor i Norge. Da PLO i 1984 sendte en formell forespørsel, ble utsendingen Abdel Rahman Alawi nektet oppholdstillatelse. Omar Sabri Kitmitto var allerede norsk statsborger, og ble derfor satt til å lede kontoret i stedet. Kitmitto ble sett på som en hardere representant enn Alawi, siden han kom fra Den Demokratiske Front for Palestinas Frigjøring (DFLP), som representerte venstresiden i PLO.VG skrev at «Den norske regjeringen sa nei til en PLO-due — og får en hauk». Noe som trolig representerte forholdet mellom øst og vest under den kalde krigen.
Kontoret ble formelt åpnet høsten 1986, men hadde ikke noen spesiell status i forhold til norske myndigheter. Omar Kitmitto var blant de i PLO som advokerte for forhandlinger og en fredelig løsning. Han var aktiv i å påvirke Arafat til å la Norge megle frem den historiske Oslo-avtalen.
Når Kitmitto nå dukker opp igjen, bør det også skytes inn at Den Demokratiske Front for Palestinas Frigjøring som Kitmitto kommer fra, deltok i 7. oktober-angrepet på Israel i 2023, side om side med Hamas. Det er ikke underlig. Partiet har en klar marxist-leninistisk linje og har siden oppstarten ført en politikk hvor de også bedrev væpnet kamp.
Demokratisk front for frigjøring av Palestina (DFLP) eller Al-Jabhah al-Dimuqratiyah Li-Tahrir Filastin, er en marxistisk-leninistisk og maoistisk palestinsk frigjøringsorganisasjon etablert i 1969 som en splittelse fra gruppen PFLP. De tror på palestina-arabisk frigjøring gjennom arbeiderklassens revolusjon. DFLP opererer blant annet i Vestbredden, Gazastripen, Syria og Libanon. Dens militære fly er De nasjonale motstandsbrigader (Omar al-Qasim-brigadene), oppsummeres det i denne artikkelen om gruppen.
EUPAC = Hamas
I dag er Kitmitto nesten glemt i norsk offentlighet. Men han har ikke forsvunnet. Han dukker nå opp som konsulent i organisasjonen European Palestinian Council for Political Relations (EUPAC) – en Brussel-basert lobbygruppe som presenterer seg som en ideell aktør for «politisk dialog mellom palestinere og EU».
EUPAC ledes av to personer med uttalte koplinger til Hamas. De presenteres på organisasjonens nettsider:
Majed al-Zeer er styreleder i EUPAC. Det amerikanske finansdepartementet (US Treasury) betegnet ham i oktober 2024 som en sentral Hamas-representant og fundraiser i Europa. Departementet skriver at han ifølge tyske myndigheter har spilt en «sentral rolle» i Hamas’ europeiske nettverk, inkludert innsamling av midler og koordinering. Al-Zeer har også uttalt at angrepet 7. oktober 2023 var «selvforsvar». Han benekter selv tilknytning til Hamas. Det er fristende å skrive «selvfølgelig», for benektelse er erfaringsmessig nok til at det skal vekke troverdighet i Palestinakretser.
Mohammad Hannoun er nestleder i samme organisasjon. I desember i fjor ble han arrestert i Italia sammen med åtte andre, mistenkt for å ha samlet inn rundt 7 millioner euro (76-77 millioner kroner) til Hamas gjennom fiktive hjelpeorganisasjoner. Hannoun har tidligere blitt sanksjonert av USA som en sentral Hamas-figur i Italia, der det amerikanske finansdepartementet også viser til at italienske påtalemyndigheter beskriver ham som leder av den italienske Hamas-cellen.
Bevisst blind aktivisme
I dag brukes altså Kitmittos navn og erfaring i en organisasjon der to av de sentrale lederne er offentlig koblet til Hamas av både USA, Tyskland og Italia. Dette er ikke et isolert tilfelle. Norsk Palestina-aktivisme har i flere tiår vært preget av en naiv eller bevisst blindhet overfor hvem man faktisk samarbeider med. Offentlige midler, forskningsprosjekter og politisk støtte har gått til aktører som senere viser seg å ha tette bånd til terrorgrupper. Når slike koblinger kommer frem, er reaksjonen ofte taushet eller bagatellisering, og det er det også denne gang.
EUPAC presenterer seg som en legitim lobbyorganisasjon som jobber for palestinske rettigheter i EU. Samtidig ledes den av personer som amerikanske og europeiske myndigheter mener er direkte involvert i Hamas’ finansiering og koordinering i Europa. At en tidligere norskstøttet PLO-ambassadør nå fungerer som konsulent her, gir et urovekkende bilde av kontinuitet i nettverkene.
Spørsmålene som mangler
Den gjennomkorrupte norske Palestina-aktivismen handler ikke bare om enkeltpersoner. Det handler om en kultur der moralsk overlegenhet og «solidaritet» har trumfet sunn skepsis og krav om transparens.
Det finnes spørsmål man kan og bør stille.
Hvorfor har Kitmitto, som mottok norsk statsstøtte i årevis, valgt å knytte seg til en organisasjon med slike ledere? Finansieres han fremdeles av norske midler via PLO-støtte?
Hvor mye norsk offentlig støtte eller NGO-støtte går fortsatt til aktører som direkte eller indirekte støtter Hamas eller lignende grupper?
Eksporterer Norge Hamas-aktivisme til EU?
Hvorfor er det så lite offentlig debatt og kritisk journalistikk om disse nettverkene i Norge?
Hvorfor får avsløringer ingen konsekvenser?
Det er på tide med en ærlig gjennomgang av hvem Norge faktisk har støttet – og fortsatt støtter – i det palestinske miljøet. Fred og menneskerettigheter krever ikke blind tillit. De krever kritisk blikk og ansvarlighet.