Islam

Ap kneler diplomatisk for det iranske regimet

Etter to måneder med markeringer fra iranere i Norge, ser man ingen effektive tiltak eller reell støtte fra Aps side. Alt fra det holdet pakkes inn i diplomatisk nøytralitet og faktisk forsømmelse overfor det iranske folket som er under terror fra Den islamske republikken. Arbeiderpartiet via Utenriksdepartementet sitter ved samme bord som dette totalitære regimet for å utforske nye diplomatiske veier. Dette skjer midt under konflikten med USA og Israel, der Aps mål er å stanse en målrettet militær intervensjon etter 47 år med mislykket og ubrukelig diplomatisk arbeid.

En dag blir et ektepar stanset av en gruppe røvere på veien. Røverne truer med å drepe dem dersom kvinnen ikke danser for dem. For å redde livet til dem begge går hun med på kravet. Hun danser – ikke bare litt, men med all dyktighet og eleganse hun har. Røverne lar seg underholde, og til slutt lar de paret gå. Etterpå, når faren er over, blir ektemannen irritert på henne. Hun spør hvorfor. Han svarer: «Du måtte danse, men du trengte ikke å gjøre deg til for dem.»

Etter to måneder med markeringer fra iranere i Norge, ser man ingen effektive tiltak eller reell støtte fra Aps side. Alt fra det holdet pakkes inn i diplomatisk nøytralitet og faktisk forsømmelse overfor det iranske folket under terror fra Den islamske republikken. Arbeiderpartiet via Utenriksdepartementet og frilansdiplomat Henrik Thune sitter ved samme bord som dette totalitære regimet for å utforske nye diplomatiske veier. Thune var statssekretær i UD for Ap frem til 2024.

Dette skjer midt under konflikten mellom USA pg Israel, med mål om å stanse en målrettet militær intervensjon etter 47 år med mislykket og ubrukelig diplomatisk arbeid.

Rapporter om mulige trusler mot den iranske diasporaen viser at Norge har forsøkt å fremstå nøytralt i møte med angrep mot Den islamske republikken. Samtidig har regimets ambassadør rost Arbeiderpartiets rolle som støttespiller. Nå fremstår det som enkelte AP-politikere, i stedet for tydelig støtte til det iranske folket, går et steg lenger enn nøytralitet og gjør seg til for Den islamske republikken ved å føre samtaler om hvordan presset mot regimets militære apparat og undertrykkelsesstruktur kan reduseres. Dette skjer samtidig som regimet blindt skyter mot naboland og truer Europa.

Ap vet selvsagt hvem de forhandler med

Norge vet hvem som er «bad guy» i denne situasjonen. Derfor kan det virke som frykt styrer enkelte AP-politikeres linje, kombinert med unnlatelse av grunnleggende demokratiske prinsipper og den iranske befolkningens frihetskamp. Dersom begrunnelsen handler om beredskap og forsvar i Norge, bør dette styrkes nasjonalt. Å kombinere frykt med svake forsvarsmuligheter, samtidig som man stoler på diplomati overfor en motpart som ignorerer regler og rettigheter, fremstår lite strategisk.

Dette er heller ikke en passende respons overfor en autoritær mobber i politikken. Den eneste gangen man normalt samtaler med noen som uten hensyn til lover og prinsipper bryter grenser mot sitt eget folk, er i en rettssal. Der sitter den tiltalte i håndjern, og spørsmålet er om vedkommende skal plasseres i psykiatrisk institusjon eller fengsel. Overbærenhet og dialog uten konsekvenser fører derimot til økt frekkhet og utvidelse av kriminell atferd både internt og internasjonalt. Dette kan observeres gjennom den ufruktbare samhandlingen mellom Norge og regimet. Hver gang svarer de med større brutalitet mot egen befolkning, både i omfang og alvor.

De som misbruker begrepet folkerett i kritikken av amerikansk intervensjon mot Den islamske republikken – ikke til støtte for det iranske folket, men til forsvar for regimet – viser tegn på en form for internasjonalt «Stockholm-syndrom». Dette psykologiske fenomenet oppstår når mennesker utvikler sympati eller lojalitet overfor den som utøver kontroll eller vold. Som forsvarsmekanisme kan det forstås, men i praksis gir et sterkt forsvar kombinert med samlet motstand mot en totalitær politisk mobber langt mer varige resultater.

Ap kneler for Iran

Ingen iranere ønsker krig i sitt eget hjemland. Samtidig har befolkningen snudd hver stein for endring gjennom 47 år med undertrykkelse og inkompetent styresett – uten resultat. Folk møtes med kommunikasjonskutt, kuler, tortur og fengsling. Iranere har også bedt det internasjonale samfunnet om målrettede økonomiske og politiske sanksjoner mot regimet. Hadde slik støtte kommet tidligere, ville situasjonen trolig aldri utviklet seg til et punkt hvor militær intervensjon fremstår som en giftig løsning – som kjemoterapi for en kreftsyk kropp.

Vi bør vise respekt for iranske kvinner og menn som med bare hender har transformert regimets vold til mot og står opp imot Den islamske republikken, der AP-politikere velger å knele for det samme regimet.

Tabassom Fanaian er forsker og foreleser i psykologi.

Hovedillustrasjon: HRS