Det politiske teateret, ofte med MSM som orkesteret i vollgraven, spiller nå på en strengest mulig innvandringspolitikk. Langt de fleste har innsett at den ikke-bærekraftige innvandringens konsekvenser overgår hva de hadde sett for seg. Da ikke bare de økonomiske konsekvensene, men også de kulturelle og verdimessige. Det skrittet som gjenstår for norske politikere, er å innrømme at noe av det minst ønskelig i denne negative innvandringsgryta, er islam.
Som så ofte før er Danmark mange hestehoder foran.
Den nye ledestjerna
Det Konservative Folkepartiet i Danmark, et borgerlig parti stiftet i 1916 med røtter i det som den gang var Højre (fra 1881), har slett ikke vært de tøffeste i innvandringspolitikken. I de dannede borgerlige salonger var det nemlig ikke så mye plass til annet enn kunst, litteratur, politikk og filosofi, alt innenfor rammen av overklassen. Her hadde man neppe verken sett eller hørt så mye om en neger, og man visste vel knapt at selve dette N-ordet kunne skape hissig debatt med den hvite mann på anklagebenken.
Det var den gang. Siden har det rent mye vann i havet, for ikke å si at siden har det kommet mange båter til Europa fylt med typisk unge menn i sin beste alder – som hjemlandet egentlig sårt trenger – men som heller vil til Europa for et bedre økonomisk liv for seg og sine.
Med «menneskerettigheter» som deres nye ledestjerne har de samme da heller ikke vært fornøyd med faktisk å få opphold i Europa. Mange har også ønsket å videreføre sine tradisjoner og praksiser her, ikke minst som muslimer. Dessuten har mange opplevd seg som mindreverdige overfor den opprinnelige befolkningen, for ikke kunne de språket, ikke skjønte eller aksepterte de våre frihetsverdier, ikke var de utdannet for våre høyteknologiske samfunn – og straffelovene var slett ikke avskrekkende, ei heller fengslene.
De samme skjønte rimelig raskt at «rasisme» var et nyttig og effektivt kort. Det satte de færreste spørsmålstegn med, da Vest-Europas befolkning ikke bare er et dannet folk, vi er også opplært i å synes synd på alle som kommer fra en kultursfære utenfor egen – særlig hvis de er mørkere i huden enn oss. Stakkars folk. For ikke å nevne dette med «islamofobi-kortet» som også kunne bidra til offer-rollen.
Vi har bommet så stygt at man ikke kan annet enn å undre seg over hvorfor det har tatt så ufattelig lang tid å la seg realitetsorientere.
Forpliktelser
K-leder Mona Juul, tross sitt belastende navn etter at Epstein-filene møtte offentligheten, kan fortelle at også de Konservative har våknet. «Vi må stramme inn innvandringspolitikken», sier hun i en kronikk i Berlingske, og legger til: De kriminelle utlendinger skal ut, at det er «for mange utlendinger på stønader, og når man har fått midlertidig beskyttelse fra en krig som nå er over, må man selvsagt reise hjem, slik vi ble enige om».
Presiseringen av «slik vi ble enige om» er interessant. For det er nettopp det mye handler om. Internasjonale avtaler og konvensjoner var slett ikke ment som noen Carte blanche for innvandring. Det er våre politikere, EU og jurister som har rotet det kraftig til. Samtlige fordi de er så «rettighetsorientert» overfor det de mener er sårbare innvandrere, som i realiteten betyr at innvandrere fra en annen kulturkrets, at man har ofret den opprinnelige befolkningen. Det kunne de fint gjøre, da de samme har hatt liten eller ingen befatning med de negative konsekvensene av innvandringen.
Men den ikke-bærekraftige innvandringen har vokst kraftig. Nå kommer færre unna, og verre kommer det til å bli. Så hva gjør vi nå?
Et godt utgangspunkt er å gjøre som K-Juul:
I innvandringspolitikken skal man alltid huske på at den består av flere deler – herunder internasjonal arbeidskraft – hvis man skal lykkes med kunsten å være en presis innstrammer.
Det var da også det som var utgangspunktet for EUs fire såkalte friheter, som langt på vei er blitt en tvangstrøye. For én ting er fri bevegelse av varer, tjenester og kapital, men da man gikk fra fri bevegelse av arbeidskraft til personer, åpnet man Pandoras eske.
K-Juul har dessuten en annen viktig påminnelse: «Vi har ikke bare rett til å bestemme over Danmark, vi er forpliktet til å gjøre det.» Er det noe mange av våre politikere har glemt, så er det deres forpliktelse til å ta vare på landet de styrer. For Norges del synes mesteparten av «forpliktelsene» (gjerne pakket inn i moralske forpliktelser) å være flyttet til den internasjonale scene.
La oss legge K-Juuls presisering på minnet: «Når vi vet at innvandringspolitikken definerer hvordan Danmark vil se ut om fire, 24 og 84 år, er det selvsagt nå vi må handle ansvarlig.» I disse tider i Norge kan det også være viktig å minne om hva ansvarlighet betyr: En plikt til å stå til rette for, gjøre rede for eller bære konsekvensene (juridisk eller moralsk) av handlinger, oppgaver eller skader.
«Vårt levevis»
Danske Konservative tar utgangspunkt i at «det er forskjeller i asyl, statsborgerskap, kriminalitet, arbeidskraft, å ta til seg Danmark, syn på kjønn og likestilling», hvilket gjør det meningsløst å se på innvandrere som en ensartet gruppe. «Man kan være imot mer innvandring fra Midtøsten og for at en britisk forsker skal komme til landet.»
Dette er helt elementært, likevel utelates det i altfor mange sammenhenger. Kanskje det er som K-Juul sier: «Ikke alle ønsker en presis debatt.» Samtidig ser hun også at selv arbeidsinnvandring ikke nødvendigvis er helt uten utfordringer. For skal man få eget land, her Danmark, til å «henge sammen» må vi bevare «vårt levevis», slår hun fast.
Like elementært – bare at «noen» slett ikke mener at vi i Vest-Europa har noen særegen kultur.
De Konservative har utarbeidet det de kaller «en trafikklysmodell» (et ufattelig dårlige navnevalg, gitt fiaskoen med trafikklys-regjeringen i Tyskland), der de også nyanserer arbeidsinnvandring ut fra land. «Rett og slett fordi våre erfaringer med kulturene i visse land er for dårlige», da må man «velge med omhu».
Ja, var det bare så lett. Det er en god del opprydning som må gjøres før en kan velge selv – ikke minst opprydning i EU-systemet.
Samtidig gjør de Konservative et viktig veivalg: De legger hovedtyngden på nettopp kulturens betydning.
Beskytte egen kultur
K-Juul legger vekt på den grunnleggende demokratisk tankegangen:
Jeg tror at vi altfor ofte undervurderer det faktum at vi har en intuitiv demokratisk tankegang i Danmark. Det har blitt en del av våre hverdagsinstinkter fordi vi vokste opp med det.
Vi lærer det på skolen, i familien og i samfunnets rytme: At regler gjelder for alle, konflikter bør løses med lav intensitet, at en kvinnes ord er like godt som en manns, og at vi generelt kan stole på dem vi møter.
(Og der ligger kanskje også Danmark et hestehode foran, ikke minst gitt avsløringene i Epstein-filene):
Danmark er et av verdens minst korrupte land. Ikke fordi vi har regler mot det, men fordi «det er sånn vi er». Vi oppfører oss ordentlig, selv når ingen ser på.
Hun legger videre vekt på at danskene er «ett folk», har «sterke røtter», ikke bare bor i et land, men i et «hjemland med sin historie og kulturarv».
Alt dette burde også være elementært, men er – i alle fall i Norge – gjort kontroversielt.
Vi må beskytte disse normene og den kulturen. Den blir ødelagt når valgmøter er delt etter kjønn, parallellsamfunn lukker seg om seg selv og sosial kontroll utøves bak lukkede dører av tilsynelatende veltilpassede mennesker. Det skjer i private hjem.
Disse såkalte «æresnormer» fra blant annet Midtøsten utfordrer sunn fornuft og regler i vesteuropeiske land.
Denne utviklingen er uakseptabel og må ikke bare stoppes, den må aktivt rulles tilbake, sier hun, kanskje overdrevent positiv.
Hvordan skal det reverseres? «Alle» ser at det toget er gått. Spørsmålet er hvordan det mest mulig kan begrenses.
Kriminelle utlendinger, altså de uten statsborgerskap i vertslandet, er nå én ting. Men K-Juul tar også til ordet for å endre konvensjoner.
Er vi så sikker på at det må til? Langt på vei er det nødvendigvis ikke ordlyden i ulike konvensjoner som er problemet, men at vi i liten grad benytter oss av de forbehold som er tatt i de samme konvensjoner og at vi tolker tekstene over stokk og stein – til fordel for innvandrere. Gaper vi over for mye på en gang, vet vi i alle fall én ting med sikkerhet: Det hele koker bort i kålen, nok en gang.