I kjølvannet av at Epsteins virksomhet har tiltrukket seg norske politikere og kongelige som fluer til en lort, kan det være nyttig å minne om at det bare er de færreste som ikke er seg selv nærmest og at bestikkelser og vennetjenester har eksistert i uminnelige tider.
Det står alltid noen bak, også bak Epstein, uten at man med sikkerhet kan si hvem dette kan være. For å finne ut hvem som står bak, må man spørre seg hvem som kan tjene på det som skjer.
Hvem var Cicero?
I år 80 f.Kr. sto Roscius fra Almeria tiltalt for å ha drept sin far. Ble han funnet skyldig ville han selvsagt bli henrettet. Som forsvarer i saken møtte den romerske advokaten og statsmannen Cicero. Cicero fikk Roscius frikjent ved å stille spørsmålet «Cui Bono» som er latin og kan oversettes til hvem gavner evt. tjener på dette.
I den aktuelle saken kunne Cicero påvise hvem som hadde tjent økonomisk på farens død, og at det ikke var Roscius.
Når våre politikere nå synes å være enige i at det må granskes hvorvidt det er en systemsvikt i Utenriksdepartementet når to personer som Mona Juul og Terje Rød-Larsen har kunnet holde på slik de synes å ha gjort, og i tillegg til dette er vår tidligere statsminister Thorbjørn Jagland under etterforskning for grov korrupsjon. Det er åpenbart mange forhold i statsadministrasjonen – ikke bare i UD – som bør undersøkes.
Da vi må kunne stille det samme spørsmål som Cicero gjorde for over 2000 år siden: Cui Bono?
UDs hellige ku
Den mest åpenbare saken er spørsmålet om norsk støtte til palestinerne. Vi har i en rekke artikler de siste årene omtalt FN-organisasjonen UNRWA som er blitt en slags hellig ku for de fleste av våre politikere. Vi har blant annet karakterisert UNRWA som en gjøkunge som aldri får nok.
Uansett hvilke bevis som fremlegges og som underbygger at det som utad fremstår som en FN-organisasjon men som i realiteten har vært nært tilknyttet terrororganisasjonen Hamas og Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) som støtter Hamas, så tar ikke norske politikere dette til seg. I stedet har bevilgningene over statsbudsjettet til UNRWA økt jevn og trutt i årevis.
Grunnen til det er at UNRWA ble etablert for å hjelpe de arabiske flyktningene som med eller mot sin vilje forlot Israel da landet ble etablert i 1948. Antallet flyktninger var den gangen ca. 750.000. Hvordan kan det da ha seg at UNRWA i dag hevder det er 4,7 millioner palestinske flyktninger?
Grunnen er selvsagt at alle etterkommere etter de som flyktet i 1948 også regnes som flykninger, det vil si at disse er 3. eller 4. generasjons flyktninger! Og desto flere «flyktninger» UNRWA må ta vare på, desto mer koster det – og desto mer må Norge som er en av hovedsponsorene overføre til UNRWA og PA.
Hvorfor er det ingen som reagerer?
Det tar aldri slutt
Mens det norske folk var i full gang med å vanne ut pinnekjøttet og pepre og salte ribben slik at alt var klart til julaften i 2025, sendte regjeringen ut en pressemelding som det nok var de færreste som fikk med seg.
Her heter det som følger:
Norge øker støtten til Palestina med en milliard.
Som følge av budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet de grønne, økes Norges støtte til Palestina i år med én milliard kroner. Denne økningen ble vedtatt av Stortinget i dag.
– At Norge nå øker støtten til Palestina med én milliard i 2025, er et uttrykk for vår sterke solidaritet med palestinerne. Etter to år med krig er behovene i Gaza bunnløse. Nå er det avgjørende at hjelpen kommer fram til de som trenger den mest, og at dette arbeidet skjer i tråd med de humanitære prinsippene, sier utviklingsminister Åsmund Aukrust.
—
Med milliarden som i dag bevilges, blir total norsk støtte til Palestina i år (dvs. 2025 – vår anm.) 2,1 milliarder kroner.
Det står videre at av dette beløpet skal UNRWA få 130 millioner kroner, som kommer på toppen av de 280 millionene regjeringen allerede hadde overført til UNRWA.
At denne milliarden kom den 22. desember 2025 var selvsagt for å holde den vekk fra statsbudsjettet for 2026 som allerede var vedtatt av Stortinget. Når vi nå vet at sluttsummen for palestinerne i 2025 ble 2,1 milliarder kroner så skal det godt gjøres for dagens regjering å ende opp med et lavere beløp i 2026.
Hvordan omtales UNRWA blant palestinerne?
Vi i Norge tviholder på at UNRWA er en nøytral FN-organisasjon som kun beskjeftiger seg med å gi humanitær bistand til de palestinske flyktningene, uansett om de er 3. og 4. generasjon. Og uansett om de i generasjoner har bodd i det de selv kaller Palestina som deres forfedre skal ha flyktet fra, og som Norge og en rekke andre land for lengst har anerkjent som en selvstendig stat. PA derimot ser helt annerledes på det.
I en artikkel den 4. februar skriver Palestinian Media Watch (PMW) følgende:
Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) har igjen innrømmet – tre ganger i løpet av to uker – at UNRWA handler om politikk og at de ønsker å bevare organisasjonen slik at den kan holde i live kravet om å oversvømme Israel med «tilbakevendende flyktninger». I forrige måned, i en artikkel i PAs offisielle avis blir det definert hva de ser som selve mandatet til UNRWA:
Fatahs revolusjonære råd… understreker … at alle patriotene må… forsvare UNRWA og dets mandat, fordi det er et vitnesbyrd om Nakba (dvs. katastrofen, den palestinske betegnelsen for etablering av staten Israel) og flyktningenes hellige rett til å returnere –
[Offisiell PA daglig Al-Hayat Al-Jadida, 11. jan 2026]
Her innrømmer PA åpent at UNRWAs sentrale målsetting er ideologisk og politisk. Det er derfor PA anser alle angrep på UNRWA som et israelsk forsøk på å viske bort flyktningespørsmålet og drømmen om å vende tilbake til Israel.
I den følgende uttalelsen fra en PA-talsmann på det offisielle PA-TV, blir kravet tatt et skritt videre og knyttet direkte til Israels suverenitet og til Jerusalem, noe som klart viser at dette faktisk ikke er et humanitært men et politisk spørsmål for PA, der UNRWAs formål er å få en slutt på Israel ved at palestinerne får returnere.
«PA Jerusalem District talsmann Ma’arouf Al-Rifai: – Siden 7. oktober [2023], Israel har startet en kampanje for oppmuntring mot UNRWA for å eliminere flyktningproblemet, for å eliminere det vi palestinere drømmer om, nemlig rett til retur og kompensasjon. Israel prøver å pålegge full suverenitet over Jerusalem og annektere det til byene i okkupasjonen (dvs. Israel) som enhver by som ble okkupert i 1948.»
[Offisiell pressemelding, 20. jan. 2026]
26. januar kom denne:
«Leder av PLO Department of Jerusalem Affairs Adnan Al-Husseini: «UNRWA er en institusjon i FN, men for palestinerne har det stor betydning. Dens betydning er den palestinske flyktningens rett til å vende tilbake. Rett til å returnere er et uttrykk som sett fra okkupantenes perspektiv (dvs. Israel) er uakseptabelt. Men i Palestina er saken ikke over, fordi folk har rettigheter, og de venter på dagen da de vil oppnå sine rettigheter. UNRWA har bekreftet dette og styrket det i flere tiår.»
[Palestinas stemme (offisiell PA radiostasjon), Facebook-side, 26. jan 2026]
Her ser vi godt dokumentert at våre politikere helt ser bort fra hva palestineres representanter selv sier er målet de aldri vil gi slipp på. At «flyktningene», alle de 4,7 millionene som UNRWA definerer som palestinske flyktninger, skal ha rett til å bosette seg i dagens Israel og på den måte utslette landets eksistens som verdens eneste jødiske stat.
Du skal veldig langt ut til venstre i det politiske spektret før du finner norske politikere som slutter seg til den målsettingen. Hos oss snakker man hele tiden om en tostatsløsning, noe som hverken Israel eller palestinerne ønsker.
Palestinerne snakker om en enstatsløsning, og den staten heter ikke Israel.
Hvor er den fjerde statsmakt?
Hvorfor er det blitt slik at norske politikere later som om de ikke hører hva palestinerne selv sier i de palestinske mediene? Er det fordi alt dette sies på arabisk som norske politikere ikke forstår, men som våre venner i PMW oversetter og legger ut, mens de sier noe ganske annet på engelsk ? Det er i såfall en veldig dårlig unnskyldning når det skal deles ut over 2 milliarder kroner i året til palestinerne.
Eller er dette et resultat av ukulturen i UD, den ukulturen som nå visstnok skal granskes? Kan grunnen være så enkel som at en stor del av våre politikere har en egeninteresse i at det blir stadig flere palestinske «flyktninger» som må motta humanitær støtte fra UNRWA? Og der fredsnasjonen Norge som flommer over av oljepenger er hovedsponsor, og dessuten leder den såkalte giverlandsgruppen – et verv Norge aldri blir kvitt fordi intet annet land er spesielt interessert i å overta?
Må vi snart begynne å spørre som Cicero – Cui Bono? Hvem tjener på dette?
Det kan vel neppe kalles en konspirasjonsteori om vi setter opp den hypotesen at en rekke av våre yrkespolitikere som etter hvert fyller opp Stortinget og som stort sett mangler yrkeserfaring å falle tilbake på dersom de ikke blir gjenvalgt hvert 4. år, ser på «fredsarbeid» gjennom diverse NGOer og internasjonale organisasjoner som en interessant mulighet for fremtidig karriere. Hva er da bedre enn å engasjere seg i Midtøsten-konflikten, en konflikt der «fredsnasjonen» Norge gjennom årene har skutt inn enorme beløp, men som aldri tar slutt?
Tvert imot – så lenge antall palestinske «flyktninger» blir flere år for år, så øker behovet for humanitær støtte tilsvarende. Når våre yrkespolitikere etter noen år på Stortinget selvsagt opparbeider seg et kontaktnett i regjeringsapparatet og vet hvilke honnørord som skal til for å få tildelt noen millioner over bistandsbudsjettet, så blir de attraktive innenfor det professor Terje Tvedt kaller «Det humanitær-politiske kompleks».
UD og Norad er nok bare takknemlige for at de blir kvitt noe av det som skal deles ut hvert år i bistandsmidler. Stortinget har jo besluttet at bistandsbudsjettet skal være på 1% av BNP, og etter hvert som BNP vokser grunnet økte eksportinntekter fra olje og gass så blir det et betydelig beløp man må bli kvitt. Da hjelper det å ha noen gode kontakter i UD og NORAD, noe våre politikere gjerne skaffer seg.
Norge er et lite land og i visse miljøer kjenner alle alle. Dessuten svikter den fjerde statsmakt, mediene, den vaktbikkjefunksjonen de skulle hatt. Journalister og politikere omgås hverandre hele tiden privat, går på fest sammen, de drikker seg fulle sammen og ligger med hverandre. Hvordan kan de da fungere som vaktbikkjer og gravejournalister og brette ut det de finner av råtne egg blant sine egne venner og bekjente? Da blir i hvertfall ikke den journalisten invitert med politikerne på neste tur til interessante steder der Norge kan vise seg frem som den «fredsnasjonen» vi er.
Vi ser at – minst – to sentrale norske politikere og en ambassadør har hatt fingrene godt ned i Epsteins godtepose, noe som ble oppdaget ved en tilfeldighet. Og alle tilhører Arbeiderpartiet. Bare så det er sagt – dette gjelder ikke bare folk fra Arbeiderpartiet, risikoen for at ukultur oppstår finnes i større eller mindre grad i alle partier. Er det noe Epsteinsaken har vist oss er at dette finnes der man minst venter det.
Men nå skal Økokrim prøve å finne ut hva som har skjedd. Men hvem leder Økokrim? Det gjør Pål Lønseth. Tidligere statssekretær i Justisdepartementet fra Arbeiderpartiet under Stoltenberg 2-regjeringen.
Norge er et lite land.