Sultne, fattige, undertrykte, på bristepunktet. Tusenvis av folk i gatene, ubevæpnede, målbevisste, forente, ropende: Klang, klang, klang, Iran! Klang, klang, klang, Iran!
Politisirener, tåregass, skuddsalve, skuddsalve, skuddsalve!
Lidelse, skrik, brøl, død, jammer! Stein, stein, molotovcocktail!
Røyk, ild, aske, blod, blod, blod – en haug med kropper!
Uten internett, uten telefon, ingen journalister!
Bak Irans murer må folk betale for kulene for å få utlevert likene av sine kjære til begravelse!
Spørsmålet som kan stilles her, er hvor grensen går for at Norge skal slutte å være en passiv observatør og reagere på en passende måte. Er 2.000 drepte nok? 12.000? 20.000? 200.000?
Hva er terskelen for at Norge skal definere dette som folkemord og forbrytelser mot menneskeheten?
Et inkompetent teokratisk styre
I de siste 26 årene har utslitte iranere, periodisk og ved hvert opprør, vist at dette gamle, inkompetente, teokratiske systemet er illegitimt. For det første fordi denne generasjonen ikke har valgt eller godkjent regimet; dette var et valg gjort av forfedrene for 46 år siden. For det andre har iranere forsøkt reformer uten hell. For det tredje har resultatet av denne styringen vært uutholdelig, både for iranere internt og for Iran på det internasjonale nivået. Dessverre blir iranere hver eneste gang møtt med vold, oppresjon og represjon fra Den islamske republikken, som ikke kan akseptere at til tross for revolusjonens idealer i 1979, har de ikke bare unnlatt å levere det de lovet, men også ødelagt Iran gjennom økologiske, økonomiske, sosiale og til og med ideologiske kriser.
Når man sammenligner styringssystemene i Den islamske republikken og Norge, blir alvoret i katastrofen i behandlingen av befolkningen tydelig. I Norge fører feil atferd til krav om at folkevalgte går av – og dette skjer som regel. I konteksten av Den islamske republikken kan iranere derimot ikke protestere; når de krever endring, blir de møtt med kuler og brutalitet.
Aksepterer virkelig Norge dette?
I Norge finnes det solid kunnskap om demokrati, menneskerettigheter og korrekt behandling av befolkningen. Likevel aksepterer Norge måten Den islamske republikken behandler iranere i Iran på. Når ble det akseptabelt å svare folk med kuler? Å stenge internett og kutte telefonforbindelser?
I det øyeblikket et styringssystem ikke lenger oppfyller sine grunnleggende plikter overfor befolkningen, har det forrådt folket og mistet sin legitimitet; da må det tre til side. I det øyeblikket befolkningen krever endring og Den islamske republikken nekter å imøtekomme disse kravene, har systemet delegitimert seg selv. Og i det øyeblikket den første kulen blir avfyrt mot et ubevæpnet folk, opphører dette å være en intern nasjonal sak og blir et internasjonalt anliggende. Ikke bare er kampen mellom et bevæpnet regime og et ubevæpnet folk urettferdig på et moralsk og humanitært nivå, men også på et etisk, menneskerettslig, juridisk og legitimitetsmessig nivå.
Et styringssystem som har mistet sin legitimitet, kan ikke behandles som en ordinær statlig aktør, men må håndteres annerledes av det internasjonale samfunnet. Likevel viser Norges politikk ingen reell tilpasning til situasjonens alvor.
En ny generasjon iranere
Når ustabilitet rammer et land, påvirker dette – både bevisst og ubevisst – mentaliteten i andre land og skaper uro og forsvarsmekanismer i form av argumentasjon som bidrar til å opprettholde institusjonell treghet. Dette er til en viss grad forståelig: frykten for det ukjente i fremtiden. Enten andre land vil det eller ikke, følger hver nasjon sin egen vei mot utvikling og realisering av sine idealer. Hver generasjon har sin egen forståelse av og sine egne forventninger til de politiske styringsmekanismene, og denne endringen i Iran er uunngåelig. Drevet av frihet har iranere allerede passert både monarki og teokrati, og står nå i søken etter et styringssystem som speiler flere år med erfaring og lærdom, der fremtiden markerer neste fase i Irans utviklingsprosess. Spørsmålet er ikke om, men hvordan denne overgangen finner sted – og det er avgjørende at den skjer med minst mulig tap av menneskeliv, psykiske belastninger og sosiale ødeleggelser. Dette forutsetter internasjonalt samarbeid.
Med en stat som mangler aksept for de grunnleggende forutsetningene for sosiale og politiske relasjoner – som ansvarlighet, forpliktelse, rettsstatsprinsipper og respekt for menneskeverd – kan man ikke sette seg ved forhandlingsbordet.
Norge bør derfor bryte alle diplomatiske, politiske og økonomiske forbindelser med Den islamske republikken, og aktivt arbeide for internasjonalt press, ansvarliggjøring og beskyttelse av den iranske befolkningen. Dette er Norges plikt som en del av de demokratiske verdiene landet selv bygger på. Stillhet er ikke nøytralitet. I denne situasjonen er det en medskyldighet.