I norsk offentlighet fremstilles iranere i dag som et splittet folk, og opposisjonen som fragmentert og ute av stand til å samle seg bak en leder. Dette bildet oppstår ikke i et informasjonsvakuum. Det er et resultat av filtrering, selektiv dekning og en redaksjonell praksis som over tid har fjernet avgjørende deler av virkeligheten.
Fra protestenes første dager har de dominerende slagordene i Iran blitt systematisk tonet ned. Folkets krav ble først redusert til økonomisk misnøye – valutakollaps, matvarepriser og sosial nød. Deretter ble omfanget av volden moderert gjennom lave anslag på drepte og arresterte. I realiteten har verden vært vitne til en massakre i historisk skala.
En massakre som ennå ikke er fullt synlig
Foreløpige tall peker mot rundt 20.000 drepte og titusenvis skadde i løpet av to døgn. Samtidig råder det dyp bekymring for at omfanget av denne massakren er langt større enn det som per i dag er kjent. Erfaringen tilsier at de reelle tallene først vil avdekkes når mørkleggingen oppheves, massegravene kommer for dagen og familier våger å fortelle. Det vi ser nå, er sannsynligvis bare et fragment av den faktiske tragedien. Et mennesketap i en skala som overgår antallet drepte sivile ukrainere gjennom tre år med krig.
Drapene ble gjennomført systematisk, koordinert og med kald presisjon. Dette var ingen spontan vold. Dette var en militær operasjon rettet mot egen befolkning. Likevel blir språket forsiktig. «Folkemord» omtales som uaktuelt. «Brudd på folkeretten» tones ned. Spørsmålet forblir ubesvart: Hva kalles det når et regime importerer bevæpnede jihadistmilitser fra Irak, Afghanistan og Pakistan, utruster dem tungt og setter dem inn mot sivile i egne byer?
Når tall justeres for å unngå ansvar
Det har samtidig vokst frem et tydelig mønster: deler av media, enkelte organisasjoner og personer med betydelig innflytelse nedjusterer bevisst antall drepte. Tall tones ned, usikkerhet fremheves selektivt, og omfanget relativiseres. Dette skjer for å unngå én bestemt karakteristikk: folkemord. En slik erkjennelse ville utløse internasjonale og juridiske konsekvenser for regimet og forplikte stater og institusjoner til handling.
Spørsmålet melder seg med tyngde: Har Sør-Afrika fått dette med seg? Den samme staten som tok initiativ til å stille Israel for Den internasjonale domstolen, har forholdt seg taus når tusenvis av iranere slaktes av sitt eget regime. Og videre: Hvorfor reises det ingen krav om å stille Ali Khamenei til ansvar for Den internasjonale straffedomstolen? Stillheten er påfallende. Den avslører at folkerett og menneskerettigheter anvendes selektivt.
Denne virkeligheten forsvinner fullstendig når Kronprins Reza Pahlavi fremstilles som omstridt, autoritær eller marginal. Det er en direkte hån mot det iranske folket. Millioner har ropt hans navn i gatene. Flagget han representerer bæres av unge og gamle, kvinner og menn, på tvers av klasse, etnisitet og politisk bakgrunn. Å karikere ham er å forakte deres offer.
NRKs rolle og fraværet av kritiske spørsmål
Det er her norsk mediedekning får en alvorlig slagside. Journalister som Yama Wolasmal har fått en sentral rolle i NRKs Iran-narrativ. Begrunnelsen som gis, er at nyhetsinnhenting fra Iran er krevende. Resultatet har blitt at regimets egne tall og påstander formidles videre, mens lekkede videoer, vitnesbyrd og hundrevis av klipp fra protestene ignoreres.
Kronprins Pahlavi er en av de mest tilgjengelige politiske skikkelsene i iransk eksil. Det finnes et omfattende arkiv av hans taler, intervjuer og politiske posisjoner. Han har et aktivt kontor og et åpent presseapparat. Likevel har de norske hovedstrømsmediene knapt formidlet hans egne ord.
Løgn og bedrag på direkten
I stedet åpnes NRK-studioene for personer med en uttalt anti-Pahlavi-agenda. Disse presenteres som «eksperter» og får uavbrutt taletid. Kulminasjonen kom da Siavash Mubasheri, selverklært kommunist, bystyrerepresentant for Rødt i Oslo, og mangeårig aktivist, fikk dominere Politisk kvarter i åtte og et halvt minutt denne uken uten ett eneste kritisk oppfølgingsspørsmål.
Her skjer en bevisst fordreining. På den ene siden omtales iranernes samlende alternativ og frie valg som «diktatorisk». På den andre siden unnlates det konsekvent å nevne diktatoren i Teheran ved navn. Diktatoren har et navn: Ali Khamenei.
«Vi vet ikke hva som skjer» = en bevisst fordreining
På direkten hevdet Mubasheri også at «vi vet ikke hva som skjer i Iran» på grunn av mørklegging. Påstanden ble stående uimotsagt. Den er samtidig dypt uredelig. Mubasheri vet godt hva som skjer i Iran. Mørkleggingen i Iran ble ikke innført fordi verden ikke skulle forstå hva som skjer, men fordi verden ikke skulle se det. Den ble iverksatt for å stanse spredningen av bilder av massive protester, samlende slagord og åpen støtte til Pahlavi. Hundrevis av klipp har likevel lekket ut.
Det var nettopp disse ropene som utløste dødsordrene.
Mubasheri har sett klippene. Han har hørt slagordene. Han kjenner kravene. Han vet at støtten til Pahlavi er entydig og landsdekkende. Han har sett og hørt ropene: Javid Shah.
Mubasheri vet også at store deler av drapene i Teheran og andre storbyer ble utført av utenlandske jihadister og militser fra Irak, Afghanistan og Pakistan – grupper som opererer side om side med Hamas og Hezbollah. Terrororganisasjoner han selv i årevis har promotert og forsvart. Dette er ubehagelige fakta å løfte frem i et NRK-studio.
Bestillingsspørsmålet og de israelske flaggene
Den redaksjonelle linjen ble ytterligere avslørt da programlederen stilte det som fremsto som et bestillingsspørsmål: «Hvorfor ser vi israelske flagg på deres demonstrasjoner?» Spørsmålet var ment å koble, ikke opplyse.
Av 57 muslimske land har ingen uttrykt reell bekymring for massedrapene. Flere har arbeidet aktivt for å hindre internasjonal inngripen. Israel og israelere er blant de få som har gitt uforbeholden støtte til det iranske folkets kamp. Det var dette israelske flaggene symboliserte.
Samtidig har NRK systematisk lagt til side de største og mest folkerike markeringene for Pahlavi i Oslo – demonstrasjoner med flere tusen deltakere – og i stedet valgt å dekke små, sekteriske markeringer der noen titalls menn står foran tomme bygg. Bildet av et «splittet»-miljø skapes i redaksjonen, ikke i gatene.
Diasporaens kamp på flere fronter
Diasporaen kjemper i dag på flere fronter samtidig: mot et regime som slakter sitt eget folk, mot en taus norsk regjering, mot sjikane og angrep fra ekstreme aktører – enkelte også folkevalgte – og mot en mediedekning som i økende grad minner om Irans statlige nyhetsbyrå.
En nasjon. Ett flagg. Ett rop.
La det derfor være helt klart:
Vi har aldri vært mer samlet enn nå.
På tvers av ideologi, bakgrunn og politisk retning står vi sammen.
Folket i Iran har valgt. Diasporaen har valgt.
Vi er en nasjon.
Vi har ett flagg.
Og vi har ett rop:
Kronprins Reza Pahlavi.