Mona Walters lever på sikkerhetskode i Sverige fordi hun har assimilert seg i svensk kultur, forlatt islam, tatt til seg kristendommen og taler rett fra levra om islam og kulturkollisjoner.
Jeg har møtt henne i Finland der vi ble turnert rundt sammen i medier i forbindelse med våre respektive bøker. Walters er hel ved. Hun lever og ånder for det gode Sverige som var, og for sannheten. Hun kjemper for sine barn og barnebarns fremtid i et mer og mer skakkjørt Sverige.
I forbindelse med de voldsomme avsløringene i Minnesota nylig, og som bare øker i omfang, av organisert velferdskriminalitet begått av somaliere, har våre tanker selvsagt gått til at de samme nok også foregår her i Norge, selvsagt i langt mindre omfang. For hvorfor skulle den somaliske mentaliteten og kulturen være annerledes når den vandrer inn til USA enn til Norge?
Derfor er det befriende å lese Walters betraktninger om den somaliske «integreringen» her i Skandinavia.
Slaveliknende forhold
For Walters var ikke avsløringen i Minnesota overraskende, den var kun en bekreftelse. Minnesota er ikke et avvik fra normen – men et eksempel på hva som skjer når et tillitsbasert system møter kulturer der lojaliteten ikke ligger hos staten, mener Walters. Hun beskriver Somalia som et gjennomkorrupt klansamfunn, hvor makt, ressurser og sikkerhet fordeles gjennom tilhørighet – ikke gjennom lov eller statlige institusjoner.
I det miljøet, sier hun, er nepotisme ikke et avvik fra normen, men selve normen.
– Det er først og fremst islamsk kultur. Men så har vi vår egen somaliske kultur, hvor vi har nepotisme. Det er et stort problem. Og det er dypt forankret i hele den somaliske kulturen.
Walter beskriver hvordan klaner i Somalia konkurrerer om makt og ressurser, mens staten er svak eller fraværende i praksis. Hun forteller om slaveliknende forhold mellom klaner.
– Vi har et kastesystem i Somalia, som i India, men mye verre. Disse slaveklanene har ingen rettigheter. Disse slavene kan bli drept uten konsekvenser.
I et slikt system, mener hun, dannes et samfunnssyn der ansvar aldri er universelt. Man er kun ansvarlig overfor sin gruppe – ikke overfor en abstrakt stat. Den lojaliteten følger når somaliere flytter til Vesten og til Sverige.
I tillegg kommer den religiøse oppdragelsen. Walters forteller hvordan hun selv ble fortalt da hun kom til Sverige at det vestlige samfunnet ikke var noe man skulle identifisere seg med. Dette er en gjengangertone i moskeene, forteller hun.
– I moskeene lærer man unge mennesker at man ikke skal være lojal mot det nye samfunnet. Man skal ikke integrere seg. Man skal jobbe for seg, for sin. Det oppmuntres til å danne parallelle samfunn både sosialt, kulturelt og politisk, et islamsk parallelt samfunn.
Beskyldninger om hat og rasisme
Når staten verken har legitimitet eller sett på som noe felles, forsvinner også barrierene for å utnytte den samme statens systemer og ressurser.
– Du er aldri lojal mot det du ser på som det vantro samfunnet. Tvert imot er det akseptert å lyve og bedra de du ser på som vantro, dvs. ikke-muslimer, en handling som kalles taqiyya (forstillelse, red.) ifølge islam.
Dette, sier Mona Walter, er en sentral forklaring på hvorfor svindel ikke oppfattes som moralsk problematisk i flere somaliske miljøer.
Akkurat her gikk tankene til Norge da det for mange år siden ble avdekket et høyt antall somaliske «alenemødre» som fortsatte å føde barn etter norsk skilsmisse. Lojaliteten kan knapt sies å være noen millimeter på innsiden av velferdsstaten. Å stjele fra staten og organisasjoner anses som helt greit. Det er ingen skam i det. Det avgjørende er ikke selve handlingen, men risikoen for å bli avslørt.
Når svindel blir avslørt, sier hun, rettes ofte sinne mot de som utfører revisjonen.
– I stedet for å be om unnskyldning, roper de ut rasisme og hat. Flertallet er sinte fordi de ble tatt, ikke fordi det de gjorde var galt.
Det har også vært avsløringer av svindel gjennom årene blant somaliere i Sverige. Det nevnes flere konkrete saker, og der en fellesnevner er statens svake evne/vilje til å gripe inn. Walters mener denne holdningen er enda tydeligere i Sverige enn i USA grunnet en sterkere identitetspolitikk, politisk forsiktighet/korrekthet og frykt for rasismeanklager.
– Jeg blir så sint, hva slags ekskludering snakker de om? Folk som kommer til Sverige fra islamske stater og land som Somalia velger denne såkalte ekskluderingen selv. Den er selvvalgt. De ønsker ikke og har ikke til hensikt å integrere seg i det svenske samfunnet. Hun utdyper:
– De ønsker et parallelt islamsk samfunn her, hvor alle underkaster seg islamsk sharia. Folk kommer hit fordi de ønsker velferd, men ambisjonen er å vokse, bli flere og flere og til slutt ta over det demokratiske samfunnet gjennom demokrati, og deretter avskaffe demokratiet og opprette en islamsk stat. Walter legger til:
– Når det blir nok av dem, vil de ta over, og de vil drepe deg hvis du protesterer. Vi snakker om en voldskultur.
Den Nye tiden
I HRS registrert vi allerede på begynnelsen av 2000-tallet at det var særdeles mange interesseforeninger dannet av somaliere, særlig kommunalt i Oslo. Vi stusset grunnet antallet, og vi tenkte høyt om virkelig politikere og byråkrater tro at slike etniske og religiøse grupperinger ville føre til det de uttalte at de skulle jobbe med: «bedre integrering oi det norske samfunnet.» At det åpenbart er mangelfull kontroll med slike grupper – som avdekket i Minnesota – mener Walters åpenbart må være det samme her på berget. Men myndighetene holder avstand, typisk i redsel for å ble stemplet som «rasister», mener Walters.
Norge og Sverige er ikke homogene samfunn lenger. Vi er splittet opp langs ikke bare nasjonale og religiøse grenser, men også mellom stammer, kaster og klaner. Vårt system er basert på hvordan vi var som samfunn på 60- og 70-tallet. Det må gå galt. Vårt system er ikke kalibrert for den innvandrede ideologien og de udemokratiske verdiene de bringer med seg. Derfor må våre lovverk og system oppdateres og tilpasses den nye tiden vi lever i.
Vi burde få en full, åpen granskning av alle interessegrupper som mottar kommunale og/eller statlige midler for å jobbe med «integrering» og velferdstiltak til sine egne. Hvis ikke tillater vi at «de» viderefører kulturen her som har ødelagt «deres» opprinnelsesland.
Så enkelt.
Walters oppsummerer situasjonen skapt av våre politikere slik:
Når klanlojalitet, religiøs oppdragelse og identitetspolitikk møtes i et system bygget på tillit, oppstår det et miljø der utbredt svindel kan normaliseres og fortsette i lang tid. Det faktum at avsløringene kommer nå, argumenterer hun, er ikke fordi problemene er nye, men fordi viljen til å gjennomskue dem endelig har blitt tvunget frem. Ikke minst gjennom Trumps politikk.
Les hele den viktige artikkelen hos Samnytt.
Hovedbilde: YouTube