Som omtalt mange ganger betyr slik sekundæflytting, eller sekundærflyktninger, at lite attraktive bosettingskommuner nyter godt av statens femårige integreringstilskudd, mens mer populære kommuner blir sittende igjen med regningen.
Årsaken er like enkel som MSM og politikere i alle år har prøvd å bortforklare det: Innvandringen til Norge preges av en majoritet som ikke evner å bidra på linje med å være konsument av fellesskapet midler.
«Sjokket» når innvandring ikke lønner seg
For eksempel fastslo NRK i 2021 at innvandring lønner seg i form av «viktige og attraktive arbeidsplasser» og «flere innbyggere», og som vi kommenterte da er det en del kommunepolitikere – fra de lite attraktive bosettingskommunene – og nesten alle journalister som oppfatter det statlige femårige integreringstilskuddet som en slags kommunal tilleggsbevilgning.
Men de siste årene har realitetene blitt åpenbar. Her har Sarpsborg relativt tidlig vært offentlig ærlig om problemene, som igjen fikk flere til å åpne seg. Det fikk NRK til å undre seg: Politisk kommentator Tone Sofie Aglen påpekte i november i år at «Sarpsborg har gjort noe så uvanlig som å utrede flyktningsituasjonen i kommunen». Hvorpå hun la til at «noe påfallende har skjedd med innvandringsdebatten».
Det som imidlertid burde være «påfallende» og «uvanlig» er at så mange kommuner har unnlatt å utrede flyktningsituasjonen i kommunen. Derfor kunne samme Aglen komme med en kommentar noen dager etterpå med overskriften «Tallene er en brutal oppvekker» – men da knyttet til noen av konsekvensene av spesielt ikke-vestlig innvandring, her konkret knyttet til Barnevernet. Denne «brutale oppvekker» ble kommentert av oss som et resultat av den pinlige fornektelsen som i alle år har eksistert i Norge.
Nå har SSB utarbeidet nye tall for sekundærflytting, og mønsteret er det samme: Mange personer som har fått opphold som flyktning velger å forlate bosettingskommunen når de ikke lengre kan nyte godt av introduksjonsstønad og flytter til mer sentrale deler av landet.
Attraktive kommuner
Ifølge SSB ble det i løpet av 2010-2019 bosatt i alt 95.000 asylanter/flyktninger – og familieinnvandrede til disse. Av disse hadde litt over halvparten (56.000, 59 prosent) ved inngangen til 2024 en bostedskommune som var den samme som der de først ble bosatt. De øvrige 39.000 bodde på samme tidspunkt i en annen kommune enn sin første bosettingskommune.
Til dette påpeker SSB at «her sammenlignes kun flyktningenes bostedskommune på et gitt tidspunkt (1. januar 2024) med deres bosettingskommune. En del kan tidligere ha vært bosatt i flere andre kommuner enn den kommunen hvor de er registrert bosatt ved starten på 2024. Tallene viser heller ikke hvor lenge de har vært bosatt i denne kommunen.»
Kartutsnitt laget med AI
Av de personene som har flyttet fra bosettingskommunen var bokommunen ved inngangen til 2024: Ullensaker (80 prosent er tilflyttet), Sarpsborg og Lørenskog (begge 70 pst), Fredrikstad (69 pst), Indre Østfold (67 pst), Lillestrøm (63 pst), Oslo (54 pst) og Drammen (51 pst).
Ullensaker (med flyplassen på Gardermoen), Lørenskog og Lillestrøm er kommuner nordøst for Oslo. Sarpsborg og Fredrikstad ligger sørøst for Oslo, med nærhet til svenskegrensa. Indre Østfold ligger mellom Fredrikstad og Sarpsborg, mens Drammen ligger vest for Oslo.
Det er med andre ord nokså åpenbart hvor disse innvandrerne ønsker å bosette seg.
Ifølge SSB står Oslo i en særstilling blant landets kommuner når det gjelder antall bosatte personer med asyl/flyktningbakgrunn og familieinnvandrede. Ved inngangen til 2025 var det bosatt nesten 57.000, som utgjør 17 prosent av alle bosatte med asyl/flyktningbakgrunn i Norge. I hele befolkningen var 13 prosent bosatt i Oslo på samme tidspunkt. SSB forklarer den høye bokonsentrasjonen av asylanter og flyktninger i hovedstaden med at Oslo både bosetter mange og har høy tilflytting fra andre kommuner. Og Drammen har en nesten like stor andel tilflyttede som Oslo.
Velger «sine egne»
SSB «forklarer» villig vekk hvorfor personer med asyl/flyktningbakgrunn (som de konsekvent kaller flyktninger) flytter fra bosettingskommunen. Ifølge dem er det flere motiver: Økonomiske forhold som at arbeidsmarkedet er bedre dit en flytter, lettere å komme seg inn på boligmarkedet, sosiale forhold (en har slekt og bekjentskaper som en gjerne vil bo i nærheten av), at det er lettere å flytte før man har etablert seg med familie og blir knyttet til skole og andre sosiale nettverk i lokalsamfunnet og/eller at man vil bo i nærheten av noen som snakker samme språk.
Av disse motivene er det mest sannsynlig først og fremst én plausibel årsak: En søker seg til sine egne. Og her ligger også mye av forklaringen på integreringsproblemene. Enten vil man ta fullverdig del av det norske samfunnet eller så vil man fortsette å leve slik man har gjort i opprinnelseslandet. Slik som tragedien med Rinkeby i Sverige er et bevis på.
Tallene til SSB viser at syrere er de mest «flytteivrige», etterfulgt av eritreere, somaliere og afghanere. «Sine egne»-teorien bekreftes også av hvem som flytter hvor.
Faksimile fra SSB
Blant dem som har flyttet til Sarpsborg, Fredrikstad og Indre Østfold, er syrere i stort flertall. Blant dem som har flyttet til Sarpsborg og Indre Østfold er 46 prosent syrere, for Fredrikstad 39 prosent. I Sandefjord utgjør syrerne mer enn halvparten (51 prosent) av dem som har flyttet til kommunen. I Skien har hver tredje tilflyttede flyktning syrisk bakgrunn.
I Oslo utgjør somaliere den største gruppen tilflyttede blant dem SSB ser på i denne studien, med en andel på 28 prosent. Hovedstaden har en stor bokonsentrasjon av flyktninger med somalisk bakgrunn. Nesten fire av ti somaliske flyktninger i Norge er bosatt i Oslo, ifølge SSB. Også Stavanger har mange tilflyttede somaliere (22 pst).
I Bergen og Trondheim er det bosatt mange eritreere. De har størst andel av de tilflyttede til disse to byene med henholdsvis 28 og 29 prosent. Men også blant dem som har flyttet til Ullensaker, Lillestrøm, Drammen og Lørenskog er det en relativ stor andel flyktninger med eritreisk bakgrunn.
Afghanere velger seg Ullensaker (16 pst) og Drammen (15 pst).
Men ikke bare velger de «sine egne» i Norge, mange har også forklart flyttingen med nærhet til svenskegrensa og Gardermoen. Svenskehandelen er nå én ting, men nærhet til flyplassen viser vel de samme «flyktningenes» trang til å reise hjem til sine egne.