Vi meldte i går om de dramatiske endringene i britisk innvandringspolitikk som statsråden på feltet, britiskfødte Shabana Mahmood med pakistanske foreldre, nå kjemper for.
De viktigste tiltakene for å bremse det mange opplever som en asylinnvasjon, med påfølgende høye tall for familieinnvandringer, er blant annet som følger:
- Først etter hele 20 år kan man søke om permanent opphold.
- Flyktningstatus skal gjøres midlertidig og revurderes hver 30. måned.
- Personer fra trygge hjemland skal sendes hjem umiddelbart.
- Den økonomiske støtten kuttes for personer som kan jobbe, men ikke gjør det, og for dem som bryter loven.
Gjennomføres disse tiltakene, vil det bety at Storbritannia får Vest-Europas desidert strengeste innvandringspolitikk.
Bør gå i bresjen
Mahmood er 2. generasjons innvandrer med røtter i Pakistan. Storbritannia huser den desidert største pakistanske befolkningen i Vest-Europa (over 1 million personer i 1. og 2. generasjon). At det er Mahmood som nå kjemper med nebb og klør for en ny politikk, kan for mange fremstå som ulogisk. Men det er det overhodet ikke.
Det er nettopp folk med hennes bakgrunn – og som har assimilert seg i sitt nye hjemland – som lider under den feilslåtte innvandringen som har skapt skyhøy voldskriminalitet og som suger av velferdsstaten. På grunn av utseendet risikerer nemlig folk som Mahmood å bli slått i hartkorn med alle ikke-vestlige som ikke vil Storbritannia vel.
Du kan selv ta tankeeksperimentet: La oss si at du utvandrer til et land på et annet kontinent der det allerede befinner seg kolonier av nordmenn, og disse har en asosial adferd, de topper kriminalitetsstatistikker og de bidrar overhodet ikke til å bygge et nasjonalt fellesskap. Men du bidrar på alle måter, du ønsker å være en fullverdig del av ditt nye hjemland. Hvor «gøy» er det da å bli assosiert med den tenkte norske, dysfunksjonelle kolonien?
Det er nettopp derfor folk som Mahmood, og eksempelvis våre egen Høyrepolitiker Mahmoud Farahmand, bør gå i bresjen for et velfungerende multietnisk samfunn. Og det gjør de, begge to.
Slår kontant tilbake
Britiske Mahmood lar seg ikke kue av usaklige kommentarer som at en fra Liberaldemokratene, Max Wilkinson med ansvar for innenrikspolitiske saker, sier til henne at hun bruker et «upassende» språk når hun sier Storbritannia «blir revet i stykker» av den høye asylinnvandringen. Han mer enn hintet på at motstanden mot ulovlig migrasjon bunner i intoleranse og rasisme.
Mahmood svarte Wilkinson slik:
«Jeg skulle ønske jeg hadde privilegiet å vandre rundt i dette landet og ikke se splittelsen som spørsmålet om migrasjon og asylsystemet skaper over hele landet.»
«I motsetning til ham er det dessverre jeg som jevnlig blir kalt en ‘jævla pakkis’ og bedt om å dra hjem. Det er jeg som vet, gjennom min personlige erfaring og velgernes erfaringer, hvor splittende asylspørsmålet har blitt i landet vårt.»
«Dette systemet er ødelagt, og det påhviler alle parlamentsmedlemmer å erkjenne hvor fullstendig ødelagt systemet er, og å gjøre det til et moralsk oppdrag å fikse dette systemet slik at det slutter å skape den splittelsen vi alle ser.»
Dragkampen om masseinnvandringens konsekvenser i Storbritannias toppolitikk er langt fra over.
Innenriksdepartementet prioriterer for øyeblikket ikke retur av familier selv om asylsøknadene deres har blitt avslått.
Mahmood sier at dette har skapt «perverse insentiver» der migranter tar med seg barn på farlige kanalkryssinger for å styrke sjansene deres for å kunne bli værende i Storbritannia.
Innenriksdepartementet uttalte:
«Når asylsøkere først er i Storbritannia, kan de utnytte det faktum at de har fått barn og slått rot for å hindre utvisning, selv om søknaden deres har blitt lovlig avslått.»
Endringen til å prioritere utvisning forventes å påvirke hundrevis av husholdninger, inkludert rundt 700 albanske familier som har blitt værende i Storbritannia til tross for at asylsøknadene deres har blitt avvist.
I dag gis 3.000 pund (i overkant av 40.000 NOK) ved frivillig retur. Dette beløpet vil Mahmood øke for å få flere folk om bord på fly lenge før sakene trekker inn i dyre juridiske prosesser i byråkrati og domstol.
Én nasjon
Masseinnvandringen bryter med hele fundamentet for å skape en samlet nasjon.
En nasjon er ikke bare en juridisk kontrakt mellom borgere og staten. En nasjon er et fellesskap av tilknytning, der man både moralsk, kulturelt og emosjonelt opplever tilhørighet til nasjonen, dets historie og folk.
For venstresiden og ultraliberalister i politikken holder det stort sett med et juridisk bindene dokument, og vipps så er man ansett som en fullverdig borger. Å være norsk eller britisk handler ikke minst om å identifisere seg følelsesmessig med den ledende kulturen og folket som har skapt nasjonen gjennom generasjoners møysommelige oppofrelser.
Dette er hva Shabana Mahmood mer enn ser ut til å ha forstått. Man blir ikke brite av å ha et britisk pass, noe jeg til gangs opplevde i 2006 på Gardermoen da jeg fulgt en yngre venn fra Pakistan til skranken for å sjekke inn på PIAs avreise til Islamabad etter sommerbesøk i Norge. Foran henne i køen stod rundt 10 jihadkledde unge menn. Alle med det røde norske passet klar i hånden. Min venninne så på meg med store, sorgtunge øyne:
– You obviously don’t love your own country.