Bjørgulf Braanen filosoferer over klasseforskjellene mellom Høyres lederkandidater i Klassekampen, og konkluderer med at Ine Eriksen Søreides nøling kan handle om hennes egen klassereise. Ved deling av artikkelen på Facebook skriver Braanen at «Mangemillionæren Nikolai Astrup, bosatt i en av Bygdøys mest standsmessige villaer, og utfordreren Peter Frølich fra bergensk overklasse i generasjoner, har begge fått inn de store hagers selvtillit med morsmelka. De strutter av selvtillit, mens Ine Eriksen Søreide, kandidaten de fleste i Høyre ønsker seg – men som nøler – har en helt annen bakgrunn.»
Braanen konkluderer med at «Kanskje hennes nøling gjør at hun ikke passer til jobben, eller at tvilen og tvisynet nettopp er det som vil gjøre henne til en svært god leder.»
Det er derimot i kommentarfeltet man finner den langt mer relevante refleksjonen.
Jeg er er litt i tvil om relevansen til slike tankebaner. Einar Gerhardsen og Tranmæl manglet ikke selvtillit og tro på sine lederevner. Det er også påfallende vanlig med mangemillionærer og topputdannede ledere i den moderne arbeiderbevegelsen, ledere som Stoltenberg og Støre. Student- og akademikerpartiene på ytre venstrsiden står vel arbeidsfolk ganske fjernt. Man kan bare lese Klassekampen og konstatere havet av forskjell i arbeiderbevegelsens sosiale røtter og de ideologiske pratmakerne som kaller seg sosialister uten å ha noen konkrete forestillinger om investeringer og materiell verdiskapning. Det er ikke tilfeldig at alle sosialistiske samfunn er statsterroristiske elendighetssamfunn, skriver Ole Jørgen Benedictow.
Og med det peker han på det som er realiteten: Høyre og Arbeiderpartiet er ikke motpoler, men to sider av samme elite. I bunnen hos begge partier ligger troen på at den politiske eliten kan skape det perfekte samfunn. De er ideologiske tvillinger der skillene er så små at de knapt er merkbare. Hva gjelder en mer global høyredreiing i vestlige demokratier, skiller Høyre lag med resten. De kan ikke by på noe annet enn en venstreside velgerne flykter fra.
Høyres visjoner
Vi har omtalt fenomenet i en talløs rekke saker, og folk flest er i stand til å se det. Det har faktisk ingenting å gjøre med den fiktive lavklassebakgrunnen som påstås å gjøre Søreide tvilende. Høyre og de logrende norske mediene strever med å innrømme åpent det som er problemet, det som egentlig er såre enkelt: Høyre er ikke lenger det velgerne forventer at Høyre skal være.
Klasseposeringen Høyre bedriver nå er politisk teater. Man får en konkret følelse av at Høyre ved å trekke fram rikingene Astrup og Frølich gjør sitt ytterste for å skape en illusjon av at de er noe annet enn Arbeiderpartiet. Nikolai Astrup er Norges rikeste politiker med over 600 millioner kroner, arvet gjennom familien Astrups shipping- og eiendomsimperium. Han bor i en villa på Bygdøy kjøpt for 29,5 millioner, registrert på kona for å unngå oppmerksomhet. Peter Frølich stammer fra Bergens patrisierfamilie Frølich, med røtter i embetsmenn og professorer.
Det er ingenting galt med å ha gamle penger, men det framstår nesten komisk at Høyre profilerer disse to så hardt i lederkampen. Komisk fordi det tjener Ap mer enn det tjener Høyre å profilere dem, for det skaper en situasjon der det glemmes at Støre og Stoltenberg er akkurat like pengespekket. Det er ingen hemmelighet at velgere flest får «ick» av silkesløyfer og finanssleiket hår, men illusjonen er større enn som så – Frølich og Astrup selger inn den ultimate illusjonen av en konservatisme Høyre i realiteten har forlatt for lengst.
Vi pekte på det i saken Ernas visjoner: Høyre er slett ikke er et borgerlig parti, men et typisk sosialistisk parti, et eliteparti som holder seg med det Thomas Sowell omtaler som «ubegrensede visjoner» i sin bok A Conflict of Visions (1987, revidert 2007).
Sowell skiller mellom en «begrenset visjon» (constrained vision) og en «ubegrenset visjon» (unconstrained vision).
For å ta den begrensede først, så er den kjennetegnet av tanken om at mennesker er iboende ufullkomne, med begrenset kunnskap, visdom og moral. Egeninteresse og insentiver styrer atferd, og ingen kan fullt ut forstå eller kontrollere komplekse sosiale systemer. Dette er klassisk konservativ tankegang, der man tenker at kunnskap er spredt, ufullstendig og ofte taus, og finnes hos individer og i tradisjoner fremfor hos sentraliserte planleggere, politikere eller intellektuelle. Fremgang innebærer kostnader, og perfekte løsninger er umulige. Politikk må veie fordeler mot ulemper og prioritere det som fungerer praktisk fremfor det som virker ideelt. Staten bør være begrenset og fokusere på å håndheve regler og beskytte individuell frihet, siden sentralisert makt alltid risikerer å overskride lovens grenser på grunn av menneskelige begrensninger.
Den ubegrensede visjonen er det motsatte. Den beskriver et verdensbilde som anser menneskets natur som formbar og noe man stadig kan forbedre, og som tror på muligheten for å oppnå perfekte eller nær perfekte samfunnsmessige løsninger gjennom bevisst planlegging og inngrep. Kunnskap kan sentraliseres og utnyttes effektivt av opplyste eliter, intellektuelle eller planleggere som har evnen til å forstå og styre komplekse sosiale systemer. Samfunnet kan og bør omformes gjennom bevisst design for å oppnå ideelle mål som rettferdighet, likhet og harmoni. Tradisjoner og spontane systemer – som for eksempel frie markeder – ses som utilstrekkelige eller utdaterte. Problemer kan løses fullt ut uten vesentlige kompromisser, og perfeksjon er oppnåelig hvis de rette tiltakene iverksettes. Fokus ligger på intensjoner og moralske idealer framfor praktiske resultater. Staten eller sentrale myndigheter spiller en aktiv rolle i å forme samfunnet gjennom omfattende inngrep, reguleringer eller omfordeling, da eliten antas å ha kompetansen til å skape bedre utfall.
For den som fortsatt var i tvil, tilhører dagens Høyre den sistnevnte. Det er «en regelstyrt verden», det er «eid, pride og havvind». Man kan virkelig mistenke at Søreide gjemmes vekk fra lederkampen ganske enkelt fordi hun framstår langt tydeligere om dette.
Kan heller fusjonere
I 2020 tok Høyre-regjeringen en beslutning som sjeldent snakkes om lenger: Å hente tilbake til Norge en kvinne med tilknytning til IS. Mens venstresiden applauderte den «humanitære innsatsen», ble dette en symbolsak Frp gikk ut av regjering for, men for velgerne sådde avgjørelsen tvil om Høyres standhaftighet i sikkerhetsspørsmål. Og velgerne hadde rett. Frøet var sådd fra Høyre, og det spirer fortsatt i form av politikken som føres – ikke minst den utenrikspolitiske sådanne.
Ine Eriksen Søreide, nå tvilende lederkandidat, var Høyres utenriksminister under henting til Norge av IS-kvinnen og har lang erfaring fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Hennes utenrikspolitiske standpunkter skiller seg ikke fra Arbeiderpartiets linje under Støre-regjeringen.
Asle Toje beskrev tilstanden godt under arrangementet «Norsk utenrikspolitikk mellom rettsorden og realpolitikk» som ble holdt på Litteraturhuset i fjor høst.
– Konsensuset om norsk utenrikspolitikk har gått i filler der ute, det er betydelig brytning om norsk utenrikspolitikk, men ikke på Stortinget.
– Dessverre så har den gruppen av mennesker som anser seg å være unikt velplassert til å drive utenrikspolitikk på norske vegne blitt så liten og så innavlet at de er enige selv når de tar feil.
Toje understreket at problemet er ikke Espen Barth Eide, Aps utenriksminister, som menneske, men at enigheten er så stor at den utgjør et reelt problem.
– Problemet er at Ine Marie Eriksen Søreide er helt enig med Espen Barth Eide i alt han gjør. Hennes eneste kritikk er at det burde skjedd før og det burde vært mer. Det er Høyres alternativ til Arbeiderpartiets utenrikspolitikk.
For folk flest er ikke Høyre noe annet enn Arbeiderpartiet. Same shit – different wrapping, om man skulle oppsummert det med et ikke-elitistisk engelsk. Det hjelper ikke at partiet nå ikler seg gamle penger og sleik, det er Ap-politikk de serverer. Når «høyre-venstre-aksen» er en illusjon bør både Høyre på lederjakt og Ap med sin eliteledelse være ærlig på det. Begge partier rekrutterer fra Oslos vestkant, toppuniversiteter og embetsverk, begge partier prioriterer globalisering, EU-tilnærming og har samme venner i Davos og samme fiende hjemme: «populistene».
De kunne like gjerne fusjonere til «Norges Eliteparti» – Nepa. Nepa har ikke dårligere klang enn tutti frutti, det er fortsatt grønt. Arbeiderklassen stemmer Frp eller Sp, akademikere SV. Midten i det sosialistisk orienterte Norge kunne fått ett parti som innrømmer åpent at de gir fullt f i hva folk mener, fordi eliten uansett vet best. Det hadde vært mer tålelig enn det politiske teateret som spilles nå.