Kina mot Kina – Xi Jinping konfronterer ulempene ved suksess er overskriften på Jonathan A. Czins interessante dypdykk i Foreign Affairs. Med unntak av Therese Sollien i Aftenposten er det få eller ingen i Norge som skriver opplysende om Kina for norske lesere, og i en verden der geopolitikken er inne i en omveltende fase er det derfor interessant å ta en nærmere kikk på stormakten i øst. Czin er en fremtredende Kina-ekspert som fungerte som direktør for Kina i USAs nasjonale sikkerhetsråd fra 2021 til 2023.
Det siste vi skrev om Kina her i HRS illustrerer kanskje hvor viktig det er å følge med i andre medier enn de norske, for det var altså Kina som meklet den palestinske forsoningsavtalen som ikke snakkes om.
Beijing-erklæringen om å «avslutte splittelse og styrke palestinsk nasjonal enhet» ble signert i fjor, men nevnes aldri i norske medier. 14 palestinske fraksjoner, inkludert Fatah og Hamas, har signert den kinesiskmeklede avtalen om å tromme sammen en palestinsk «forsoningsregjering» bestående av tidligere rivaliserende terrorgrupper. Avtalen styrker Hamas betraktelig og er en viktig årsak til at Hamas ikke legger ned våpnene i de pågående fredsforhandlingene, skrev vi 10. oktober.
Czin sier ikke noe om denne avtalen i analysen i Foreign Affairs, men han sier mye om Kinas makt. Han skriver at den kinesiske vekstmodellen er enten dynamisk og innovativ eller døende og fastlåst i fortiden, og at Vesten, og da i særdeleshet USA har en analytisk forvirring som har formet USAs Kina-politikk. Den analytiske forvirringen har foregått fra Trumps første handelskrig til den andre nå i år, der Beijing svarte med mottiltak som sjokkerte Vesten.
Czin mener at Xi ikke er verken Mao 2.0 eller en svak leder – han er en strategisk arkitekt som bygger Kinas motstandskraft ved å reversere reformene fra Deng Xiaoping-æraen. Det er ikke en historie om svakhet, men om en leder som identifiserer svakheter og slår hardt ned på dem, ofte på bekostning av økonomien og sitt eget folk, som uansett forblir lojale, om enn i ren frykt. Xi er ikke redd for økonomisk smerte, fastslår Czin, som mener at Xis strategi utfordrer USAs tro på sin egen åpenhet som nøkkelen til suksess.
Xis motreformasjon
Da Xi overtok fra Hu Jintao, ventet mange en reformator. Hu hadde styrt med kollektivt lederskap, der makt ble delt mellom partieliter og eldste, noe som førte til beslutningslammelse.
Korrupsjonen florerte, selv i politiet og det militære. Xi var sønn av en revolusjonær helt og hadde erfaring fra velstående kystprovinser, og ble derfor sett som redningen som ville gjenopplive Dengs «reform og åpning» fra 1970-tallet – mer marked, mindre stat og kanskje til og med politisk debatt.
Men Xi så noe annet, forklarer Czen: Et parti svekket av diffus makt, myknet av velstand, infisert av liberale ideer fra Vesten og avhengig av USA for vekst. I stedet for mer åpning, startet han en «motreformasjon» – en tilbakevending til leninistisk kjerne: Total kontroll, disiplin og fokus på teknologi, industri og militær styrke. Det som skjer under Xi er ikke revolusjon eller reform, men en marsj mot geopolitisk overlegenhet.
Mange elementer av Kinas nåværende dysfunksjon er patologier knyttet til landets egen velstand. Etter Maos død manglet KKP-lederne en veikart for hvordan de skulle lede Kina mot åpenhet uten å gi avkall på sin forpliktelse til kommunismen. De hadde gitt bitre ofre i Kinas revolusjon og var fortsatt mistenksomme overfor kapitalismen og dens plyndringer. Samtidig ønsket de ikke å lede Kina tilbake til kaoset i Mao-tiden. Mange av disse partilederne som ledet Kina på 1980-tallet, inkludert Xi Zhongxun, Xi Jinpings far, hadde selv blitt renset ut i maktkampene som utspilte seg under Mao, skriver Foreign Affairs.
Det er ingen tvil om at han driver et risikabelt prosjekt, men Xi har samlet makt som ingen siden Mao, og brukt den til å rydde opp i rotet fra forgjengerne, skriver Czen, og han er ikke redd for at det skal gjøre vondt i lommebøkene til kineserne. Han trekker fram eiendomssektoren som et eksempel på Xis motreform.
Etter Maos død i 1976 var kommunistpartiet ute etter å finne en balanse. De åpnet for markedsøkonomi uten å slippe kommunismen. Dengs «sørlige turné» i 1992 gjenopplivet reformene etter Tiananmen-massakren i 1989, og førte til eksplosiv vekst. Fra 1992 til 2012 vokste Kinas BNP med over 10 prosent årlig i gjennomsnitt. Skyskrapere skjøt opp i Shanghai, veier knyttet landsbyer til verden. Dengs «skjul evner og vent» ga geopolitisk pusterom. Men suksessen førte til bobler.
På 1990-tallet tillot myndighetene private eiendomssalg, noe som utløste en massiv boom. Lokale myndigheter solgte land for å få penger, spesielt etter at Hu avskaffet landbruksskatten i 2005. Czen skriver at det var en god reform for bønder, men at det tvang embetsmenn til å ekspropriere jord på brutalt vis. Eiendom utgjorde 18 prosent av BNP i 2021. Lederne visste boblen var farlig, men nølte med å punktere den. Xi gjorde det. I 2020 innførte han strenge låneregler for utbyggere, og boblen sprakk.
Undertrykkelse – for Kinas skyld
Salg falt til 7 prosent av BNP i 2025, nybygging stupte 70 prosent. Familier mistet alt de hadde spart opp, forbruket kollapset, veksten bremset. Likevel nektet Xi massiv stimulans, ganske enkelt fordi han fryktet en oppblåst sektor ville svekke Kina på sikt. Dette er Xi i aksjon: Han arvet problemer fra liberale forgjengere og ryddet dem av veien, uansett kostnad, fastholder Foreign Affairs. Ingen reell motstand oppsto, noe som understreker hvilket grep han har om folk, land og fremtid. Xi er ganske enkelt beinhard. Antikorrupsjonskampanjen Xi satte i gang og har holdt gående siden 2012 har fjernet tusenvis av utro tjenere, inkludert militærtopper og deres etterfølgere, for å sikre lojalitet. Militæret og sikkerhetstjenestene får enorme budsjetter.
Xi har oppfordret dem til å utnytte nye teknologier for systematisk å bygge opp sin kapasitet for overvåking og undertrykkelse. I sine første år ved makten sirkulerte Xi «Dokument 9», et internt memorandum som advarte om farene ved vestlige verdier. Det lekkede dokumentet reverserte partiets økende toleranse for utenlandske ideer og innledet en æra med undertrykkelse av sivilsamfunnet. Xi var tydelig på at han forsøkte å beskytte Kina mot det han ser på som utenlandsk undergraving – og dermed bøte på et av problemene som ble skapt av de foregående tiårene med reform, skriver Czen.
Xi’s mål er å ha motstandskraft mot truslene som reformene utgjorde. «Dokument 9» i hans tidlige år advarte mot vestlige verdier og reverserte toleransen for det utenlandske som sivilsamfunnet hadde opparbeidet. Xi gjorde ikke kineserne økonomisk uavhengige, men han lanserte «dobbel sirkulasjon» i 2020. Konseptet var å styrke innenlandsk marked, redusere avhengighet av utlandet, mens verden blir avhengig av Kina.
Trumps andre handelskrig i april i år testet dette systemet i praksis. USA slo til med tariffer; Kina svarte med sine egne og kuttet eksport av sjeldne jordmetaller som er essensielle for amerikansk industri. Kina holdt ut uten dyre stimulanser, noe som ga Beijing ny selvtillit. Og Xi pøser ressurser inn i høyteknologi selv om det skaper ineffektivitet. Bloomberg viser at Kina leder eller konkurrerer i 12 av 13 nøkkelteknologier, påpeker Czen. Men her har den effektive satsningen ikke akkurat gitt noe lukrativt resultat.
Kina har snarere vært for suksessfullt på områder som grønn energi, der spredningen av kinesiske selskaper som utnytter disse nye teknologiene har ført til voldsomme priskriger som har bidratt til deflasjonspress på økonomien.
Foreign Affairs peker også på at den kinesiske utenrikspolitikken har skiftet fra Dengs «skjul hva vi gjør og vent» til Xis «vis vei og gå». Etter finanskrisen i 2008, som Kina håndterte bedre enn Vesten, vokste selvtilliten, noe som ikke minst kommer til syne i Xis territorialkrav.
Han etablerte sin nasjonalistiske oppriktighet i sin første periode ved å aggressivt hevde Kinas territoriale krav langs utkanten – mest iøynefallende ved å gjenerobre mer enn 1360 hektar land i Sørkinahavet. Dette ga ham politisk dekning da han rensket ut ledere fra den militære overkommandoen og isolerte ham fra intern kritikk da diplomatiet krevde en mer forsonende tilnærming. Men det er også sannsynlig at Xi virkelig trodde at tiden var inne for at Kina skulle omfavne sin status som stormakt.
Diktatorens kulepunkter
Det kanskje mest interessante med Czens analyse er hans tanker om diktatorer og diktaturer, og hvorfor han tror Kina vil lykkes framover. Czen mener at Xi Jinping største utfordring ligger i å sikre en etterfølger uten å miste grepet selv. Kommunistpartiet har overlevd Kulturrevolusjonens kaos og Tiananmens blodbad, så etterfølgerkrisen vil neppe knuse partiet, anslår han. Spørsmålet er derfor om Xis maktkonsentrasjon lammer partiets legendariske læringsevne.
Maos Store sprang fremover drepte millioner i hungersnød 1959–62, men etter 1978 ble Kommunistpartiet en mester i feilretting. De gjentar sjeldent tabber, påpeker Czen.
Trumps første handelskrig tok Beijing på senga; da «Liberation Day»-tariffene traff i april, svarte Kina lynraskt med sjeldne jordmineral-kutt og mottiltak. I praksis ble det en knockout som ga Xi ny selvtillit. Likevel lurer faren. Når alt dreier seg om én mann, risikerer sannheten å forsvinne i smiger.
Foreign Affairs viser hvordan Xi motvirker dette med to triks, der han først plasserer barndomsvenner og betrodde i topp-posisjoner, for de tør hviske ærlige råd bak lukkede dører. Samtidig dyrker han mistillit blant underordnede; frykten tvinger dem til å avsløre hverandre, og Xi triangulerer seg frem til fakta som en autoritær detektiv.
Mens Beijing finpusser feilrettingen, vakler Washington. Trump vil sentralisere makt som Xi, men i et system bygget for balanse blir det kaos. Budsjettkriser, Irak-fiaskoen, redningen av banker etter finanskrisen mens det amerikanske folk led, og COVID-kaoset – hver krise har skåret dypere i tilliten, framholder Czen, som sier at Kinas ideolog Wang Huning allerede på 80-tallet registrerte USAs «undercurrents of crisis», det som Xi kaller «kronisk materialisme og åndelig fattigdom».
Beijing diagnostiserer nå «hegemonisk angst» hos USA og ser en stormakt som sparker vilt for å beholde tronen. Washington debatterer om Kina har nådd middagshøyden, mens kinesiske strateger spør det samme om USA. Xi peker på grønne tech-seire og tålmodighet, mens det i USA ropes opp med kald krig-retorikk men mangler vilje til å ruste forsvarsindustri eller sikre forsyningskjeder. Resultatet mener Czen kan bli en «omvendt Roosevelt»-strategi.
Hvis denne dynamikken fortsetter, vil USA bli sittende igjen med det man kan kalle en «omvendt Roosevelt»-strategi: å snakke høyt om amerikansk makt mens man bruker en stadig mindre kjepp. Mens Xi har vært disiplinert og metodisk i sine forsøk på å styrke Kinas strategiske posisjon, har USA vært distrahert og usammenhengende. Feiltolkning av Xi Jinping er til syvende og sist en del av manglende evne til å håndtere problemene USA står overfor, skriver Foreign Affairs.
I all vestlig fordømmelse av autoritære tendenser i Vesten, kan de virkelig etablerte autoritære gå seirende inn i fremtiden.
Hovedillustrasjon: Propagandaplakat fra Det store spranget. Av ukjent. Public domain via SNL