Malteserordenen er en katolsk legreligiøs orden med røtter tilbake til 1048. På engelsk heter denne ridderordenen Sovereign Military Order of Malta, forkortet SMOM, og ordenen fungerer på en ganske annen måte enn det vi tenker er demokratisk i et sekulært samfunn i 2025. Likevel har rikmannsklubben, der man må inviteres inn og påfølgende sverge troskap og lojalitet, direkte politisk makt i det moderne samfunn, enten man vil tro det eller ei.
Malteserordenen har beveget seg såpass framover siden middelalderen at den nå har tatt steget ut på internett, den er til og med på Instagram. Ordenen har flere nettsider, blant annet den generelle Order of Malta International og den amerikanske The Order of Malta Federal Association USA, der det er på førstnevnte vi finner Arbeiderpartiets statssekretær plassert ved siden av et stort flagg med Malteserkorset 24. september i år.
På sidelinjen av FNs generalforsamling som for tiden pågår i New York, holdt Maltas Ordens storkansler, Riccardo Paternò di Montecupo, et bilateralt møte med den norske viseutenriksministeren, Andreas Motzfeldt Kravik. Under diskusjonen skisserte stormesteren Ordenens globale aktiviteter, spesielt i Palestina.
Den norske viseministeren uttrykte sin store takknemlighet for Maltas Orden og sa: «Dere har stor troverdighet og legitimitet over hele verden for deres humanitære programmer».
Motzfeldt Kravik påpekte deretter at Norge og Maltas Ordenen hadde lignende tilnærminger til humanitære kriser. «På dette grunnlaget», sa han, «kan vi samarbeide i noen situasjoner, og operere på grunnlag av vårt komplementære forhold.»
Storkansleren og viseministeren ble enige om å starte en dialog med sikte på å styrke de bilaterale forbindelsene på alle nivåer, skriver ordenen.
Hva er Malteserordenen?
For den som har historisk interesse, anbefaler jeg å lese kongehusekspert Ole-Jørgen Schulsrud-Hansens Kors, krone og kaos: Malteserordenens tusenårige maktspill i Minerva, der han tar for seg hvordan Malteserordenen startet med en kirke og utviklet seg til å få statslignende rettigheter og permanent observasjonsstatus i FN.
Fra den lille maritime republikken Amalfi i Sør-Italia reiste flere kjøpmenn til Det hellige land. I 1048 fikk de tillatelse fra Abū Tamīm Maʿad al-Mustanṣir biʾllāh, kalif i Fatimideriket, til å bygge en kirke, et konvent og et hospital – i denne sammenhengen en foreldet betydning som «hjem for (økonomisk) vanskeligstilte, uføre og syke» – oppkalt etter Johannes Døperen. Kirken, konventet og sykehuset skulle bistå pilegrimer som kom til Jerusalem, innleder Schulsrud-Hansen.
Eller man kan lese på katolsk.no, som understreker det katolske aspektet ved ordenen og hva pavens rolle er. Historisk forteller de:
Malteserordenen er en katolsk militær religiøs orden som opprinnelig het Johannitterordenen og hadde sitt utgangspunkt i et hospital i Jerusalem, som var grunnlagt rundt 1050 til hjelp for pilegrimer til de hellige stedene. Etter at Jerusalem var tatt av korsfarerne i 1099, organiserte medlemmene av hospitalet seg som en munkeorden etter den hellige Augustins regel. Paven godkjente ordensreglene i 1113. Samtidig ble ordenen omorganisert, og i tillegg til å yte hjelp til pilegrimer, fikk de militære oppgaver med å verne de hellige stedene.
Ordenens hovedsete var i Jerusalem i Det hellige land til byen ble tatt av Saladin i 1187. Da ble hovedsetet flyttet til Acre (heb: Akko; arab: Akka; gr: Ptolemais), korsfarernes sterkest befestede by. Sammen med tempelherrene kjempet johannittene videre mot de muslimske erobrerne. Da Acre falt i 1291, hadde ordenen en tid hovedsete på Kypros, men 1309 erobret den øya Rhodos. Da Tempelridderordenen ble oppløst i 1312, overtok Johannitterordenen en stor del av dens eiendommer. I 1480 ble Rhodos angrepet av tyrkerne, men ordenen slo angrepet tilbake. Da sultan Suleiman angrep Rhodos i 1522, måtte johannittene kapitulere fordi hjelpen fra Europa uteble. Tyrkerne ga stormesteren fritt leide, og han dro til Messina på Malta. Etter forhandlinger med keiser Karl V (1519-58) fikk ordenen i 1530 overdratt øya Malta, hvor den regjerte frem til 1798. Etter flyttingen til Malta har den vært kalt Malteserordenen.
Malteserne ble en mektig internasjonal orden, og stormesteren hadde en nesten suveren stilling og anerkjente bare paven som sin overherre. Medlemmene var opprinnelig adelige, og fortsatt tilhører halvparten av ordenens 13.500 medlemmene adelen. De adelige ridderne avla løfter om fattigdom, kyskhet og lydighet. Legfolk kunne også bli medlemmer, men avla ikke de bindende løftene. Kvinner kunne også bli med som sykepleiere (legsøstre). Ordensdrakten er en svart kappe med et hvitt malteserkors på venstre side av brystet, og rød våpenkjole. Ordenens våpenskjold og banner har et hvitt malteserkors på rød bunn. Under reformasjonen mistet ordenen mye av sine eiendommer i Tyskland. Enkelte steder levde den allikevel videre som en protestantisk orden.
For våre lesere har jeg valgt å fokusere på den politiske betydningen Malteserordenen har i dag.
22. juli 2008 ble artikkelen «New medievalism» från teori till empiri: Malteserorden som modell publisert av Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). I artikkelen forklarer forfatter Douglas Brommesson hva Malteserordenen har med dagens politikk å gjøre.
Brommesson tar for seg begrepet «new medievalism» innen statsvitenskapen, som beskriver et politisk system med overlappende suverenitet og multiple lojaliteter. Begrepet ble introdusert av Hedley Bull i1977, som påpekte at dagens politiske orden ligner middelalderens system med overlappende autoritet mellom aktører som imperier, kirken og verdslige fyrster. Selv om Bull og senere forskere som Jörg Friedrichs har utviklet teoretiske rammeverk, har det vært en mangel på empiriske studier, fastslo Brommesson, som argumenterer for at en analyse av middelalderske aktører som Malteserorden kan fylle dette kunnskapsgapet.
Brommesson peker på at globalisering og internationalisering har utfordret den tradisjonelle westfalske modellen av suverene nasjonalstater, hvor suverenitet tidligere var eksklusivt knyttet til nasjonal kontroll over territorium og folk.Han skriver om hvordan ordenen fungerer og han sammenlikner den direkte med hvordan EU fungerer etter Lisboa-traktaten. Akkurat som i middelalderen er det en utvalgt elite som styrer folket uten å ta landegrenser og territorier i betraktning, og Brommesson posisjonerer Malteserorden som en nøkkelaktør for å forstå dagens komplekse politiske landskap.
Maltesermodellen og EU
Brommesson identifiserer fire karaktertrekk ved «Maltesermodellen», og han gjenfinner de samme i EU.
- Ikke-territoriell: Malteserordenen er ikke bundet til et spesifikt territorium, en egenskap som har vært konstant gjennom historien, selv under perioder med kontroll over Rhodos (1309–1523) og Malta (1530–1798). EU har et flytende territorium, der medlemsstatenes områder utgjør grunnlaget, men unionen utøver makt uten eksklusiv territorial kontroll.
- Overlappende suverenitet: Medlemmene i ordenen (riddere og damer) har dobbelt statsborgarskap – både i sine nasjonalstater og i den ikketerritorielle ordenen – og ordenens forhold til Den Hellige Stol viser en vertikal og horisontal overlappende autoritet. Subsidiaritetsprinsippet, altså nærhetsprinsippet i EU, beskrives i Store norske leksikon «som prinsippet om at beslutninger skal tas på et så lavt nivå som mulig, og at EU – bortsett fra der EU har enekompetanse – utelukkende handler når det vil være mer effektivt enn å handle på nasjonalt, regionalt eller lokalt nivå.» Dette reflekterer en vertikal og horisontal fordeling av makt, lik forholdet mellom Malteserorden og Den Hellige Stol, framholder Brommesson.
- Verdibasert: Ordenens motto, «Til troens forsvar og de nødstedtes hjelp», reflekterer et verdigrunn basert på kristne prinsipper, med fokus på humanitær hjelp og spirituell veiledning, som fortsatt preger Malteserordenens moderne virksomhet. EU på sin side fremmer normer som fred, frihet og menneskerettigheter, men mangler en tydelig forankring i en felles verdigrunn, som kristendommen.
- Støtter internasjonal rettsorden: Malteserordenen støtter internasjonal rett som grunnlag for sin påståtte nøytralitet og diplomatiske rolle, noe Brommesson illustrerer ved å vise til ordenens etablering av diplomatiske forbindelser med Jordan i 2003. EU støtter internasjonal rett, men unionens juridiske status er mindre definert enn Malteserordens, selv om Lisboa-erklæringen gir EU økt overnasjonalitet, som Brommesson beskriver det.
Moderne internasjonal politikk utfordrer det tradisjonelle statsbegrepet gjennom globalisering og internasjonalisering. Globaliseringen undergraver staters territoriale kontroll ved å akselerere grenseoverskridende strømmer – fra digital informasjon til ukontrollert migrasjon – og skaper mer heterogene befolkninger der etnisitet og kultur mister sin samlende kraft, forklarer Brommesson.
Dette destabiliserer stater og presser det klassiske bildet av nasjonal suverenitet. Statene svarer med internasjonalisering: økt samarbeid i inter- og overnasjonale organisasjoner som gjenvinner kollektiv handlekraft. Suverenitet er ikke lenger utelukkende nasjonal, men flernivåbasert – delvis global, delvis europeisk, delvis nasjonal. Politisk styring skjer samtidig på flere nivåer.
I dette landskapet får Malteserordenen en særegen rolle. Den opererer utenfor det tradisjonelle statsbegrepet, men innenfor det internasjonale systemet, og illustrerer hvordan suverenitet i dag kan være funksjonell, nettverksbasert og humanitært orientert, snarere enn territorielt bundet. Ordenens diplomatiske status, humanitære arbeid og historiske legitimitet gjør den til et eksempel på en aktør som utøver innflytelse i et flernivåsystem der klassisk stats-suverenitet hører fortiden til. Middelalderen er på sett og vis nærmere i dag enn hva 1950-tallet er.
Fra Malteserordenen til frimureri
Når statssekretær Kravik siteres av Malteserordenen på at Norge og Malteserdenen har lignende tilnærminger til humanitære kriser, så stemmer det. Den liknende tilnærmingen består i den uttalte støtten til Palestina, pengeflom inn i konfliktområder påsatt merkelappen «humanitært arbeid» – og en opphøyet posisjon der hemmelighold og brorskap gjør en stor del av det praktiske diplomatiet. Det er ingenting nytt – snarere er det en gammel tradisjon at eliten opererer på denne måten.
Artikkelen Malta, the Knights, and Freemasonry, altså «Malta, Ridderne og Frimureri» på norsk, av Pierre Mollier (hentet fra publikasjonen Ritual, Secrecy, and Civil Society, 2014) utforsker forholdet mellom Malteserordenen og frimureriet på 1700-tallet, med fokus på Malta som et sentrum for kulturell utveksling i Middelhavet. Frimureriet oppsto i London i 1717, og spredte seg raskt til Malta, som var et knutepunkt for unge aristokrater i Malteserordenen, mange fra Frankrike, som var mottakelige for opplysningstidens ideer.
Riddere reiste mellom Malta og Europa, og frimurerlosjer fungerte som møtesteder for utveksling av ideer og nettverk. Mange riddere ble innviet under opplæring på Malta («karavaner») og brakte frimureriet til europeiske hovedsteder. Losjer i Toulon, Marseille og Strasbourg hadde malteserriddere som medlemmer. Frimureriet var dypt integrert i Malteserordenen på 1700-tallet, til tross for kirkens motstand, og skapte et europeisk nettverk som bandt Malta til opplysningstidens ideer. Frimureriet i Malta adopterte riddermotiver som sol og rosekors, og ritualer.
Dette er elementer av den historiske framveksten av losjer, og i dag lever frimurerne i beste velgående. I Norge er medlemstallet eksepsjonelt høyt i internasjonal målestokk, og for ni år siden kartla Filter Nyheter de mest profilerte medlemmene. Stortingspolitikere, dommere, statssekretærer, ordførere og rådmenn var overskriften. Det var da det en periode var mulig å søke i medlemslistene. Det er det ikke lenger. I likhet med Malteserordenen er medlemslistene i Den Norske Frimurerorden ikke offentliggjort. Men forsatt er medlemsskap i ulike losjer populært, spesielt i Oslo-eliten.
Ikke uproblematisk
Kritikere hevder at losjene skaper eksklusive nettverk der politikere prioriterer lojalitet til medlemmer over offentlig interesse, noe som fører til korrupsjon eller skjult innflytelse. Det er ikke helt uberettiget kritikk. Da medlemslistene en periode var offentlige, skrev Dagsavisen:
I Dagsavisen 31. mars (2016, red.) advarte jussprofessorene Carl August Fleischer og Jan Fridhtjof Bernt mot Frimurerlosjen.
I boka «Frimurernes hemmeligheter» forteller avhopperen Roger Aase om en lukket og udemokratisk organisasjon. Han beskriver ritualer som inneholder alt fra sverd mot hodet, til å bli lagt i en kiste og sverge evig troskap med hånda på en hodeskalle. Aase var «betrodd broder» i niende grad og en del av ledelsen i Frimurerordenen i Trondheim. Han meldte seg ut på grunn av økonomisk utroskap innad i brorskapet.
– I Frimurerlosjen forplikter man seg til å hjelpe andre losjebrødre. Det innbyr til korrupsjon og kameraderi, sier Aase.
– Et politisk verv som stortingsrepresentant, har du for en kort stund i livet ditt. Frimurervervet, som krever fullstendig underkastelse, har du for hele livet, sier Aase.
Hodeskalledyrkingen har de forøvrig til felles med Malteserordenen og Vatikanet forøvrig.
Hvilke stortingspolitikere, dommere, statssekretærer, ordførere, rådmenn og politiansatte som i dag er medlemmer av henholdsvis Malteserordenen og Frimurerlosjen i dag, er det ikke mulig å få oversikt over. Det mest kjente, åpne medlemmet av Malteserordenen er kanskje Janne Haaland Matláry, som i 2001 ble utnevnt til dame i ordenen. Blant kjente losjemedlemmer finnes blant annet advokat Jon Christian Elden og tidligere stortingspresident Olemic Thommesen, nevnt i Filter Nyheters sak.
Selv er frimurerne kjent med at de utsettes for kritikk, og beskriver også i saken Broderskap og illojalitet belyser de hvordan spørsmålet om habilitet for dommere på grunn av deres tilknytning til Frimurerordenen vært oppe til drøftelse i to saker, begge fra 1997. Det er jo rimelig lenge siden, men i Norge er det nærmest opplest og vedtatt at det er greit å være medlem i ulike ordener med hemmelige medlemslister og ritualer. Det er bare mistenksomhet som preger kritikere, skriver Frimurerlogen selv.
Oppfatninger om frimurernes virksomhet er ofte preget av skepsis og mistenksomhet. En problemstilling for mange er: kan vi stole på frimurerne når det gjelder utøvelsen av deres yrke, hvilken betydning tillegger de sitt brorskap? Noen tenker på frimurerne nærmest som «mafia i kjole og hvitt», et hemmelig brorskap hvis viktigste mål er å sørge for seg og sine og å hjelpe hverandre på bekostning av alle andre.
Det er altså flere brorskap enn det vi oftest omtaler – Det muslimske brorskap – som er egnet til å skape skjulte allianser i politikk og jus, og potensielt undergrave ikke bare gjennomsiktighet, men hele demokratiet.
Vi gratulerer Arbeiderpartiet med nye bilaterale samarbeidsavtaler med middelalderpreg – det er tilsynelatende lukkede miljøer med sterk religiøs makt for eliten som er framtiden.
Hovedillustrasjon: Faksimile fra Malteserordenens nettsider