Vi skrev tirsdag om den palestinske forsoningsavtalen ingen snakker om: Beijing-erklæringen om å «avslutte splittelse og styrke palestinsk nasjonal enhet» ble signert i fjor, men nevnes aldri i norske medier. 14 palestinske fraksjoner, inkludert Fatah og Hamas, har signert den kinesiskmeklede avtalen om å tromme sammen en palestinsk «forsoningsregjering» bestående av tidligere rivaliserende terrorgrupper. Avtalen styrker Hamas betraktelig og er en viktig årsak til at Hamas ikke legger ned våpnene i de pågående fredsforhandlingene.
Det vi ikke skrev i artikkelen er at det var Marwan Barghouti, mannen som soner fem livstidsdommer i Israel, som i sin tid var hjernen bak og initiativtaker til forsoningsavtalen.
Den 11. mai 2006 offentliggjorde palestinske ledere i israelske fengsler det nasjonale forliksdokumentet for fangene. Dokumentet var et forslag initiert av Marwan Barghouti og ledere av Hamas, PFLP, Palestinsk islamsk jihad og DFLP, som foreslo et grunnlag for dannelsen av en koalisjonsregjering i det palestinske lovgivende rådet. Dette kom som et resultat av den politiske fastlåste situasjonen i de palestinske områdene som fulgte Hamas’ valg til PLC (Palestinas lovgivende råd, anm.) i januar 2006.
Når norsk venstreside, inkludert støtteapparatet de har i norske medier, har tro på at den terrorfengslede Marwan Barghouti kan slippes fri og skape fred i Midtøsten, er det et direkte ønske om at Hamas skal anerkjennes som en del av den fremtidige styringsstrukturen i palestinske områder. Hvordan de i det hele tatt har forvillet seg inn i den kollektive troen på at klanleder og selvmordsorganisator Barghouti er palestinernes svar på Nelson Mandela aner jeg ikke, men det er en sammenlikning som etter alle solemerker ville fått Mandela til å snu seg i graven.
Faktasjekk
Den gamle Palestina-traveren Thorbjørn Jagland, tidligere statsminister med visjonen «Det norske hus», fadesen med krav om 36,9 prosent oppslutning under valget i ’97 og utenriksminister i den første regjeringen til Jens Stoltenberg, er Norges fremste talsperson for Barghouti. Gjentatte ganger har Ap-veteranen tatt til orde for frigivelse av Barghouti, og etter Trumps fredsforhandlinger mellom Israel og Hamas, har han fortsatt. Senest i går postet han på Facebook:
Hvor Barghouti er, er enkelt å besvare. Han er i israelsk fangenskap. Hvor villedende Jaglands framstilling er forøvrig, kan kanskje best illustreres ved å se på påstanden om at «Hamas hadde ingen interesse av at Barghouti ble løslatt.» Det er direkte usant. Enhver som følger utviklingen i Midtøsten vet at Barghouti toppet kravlisten Hamas la fram under forhandlingene i Sharm el-Sheik. Kravet fikk sågar stor medieoppmerksomhet i land vi burde kunne sammenlikne oss med, mens det var stille her i Norge. Faksimilen fra Bloomberg sier sitt:
Bloomberg oppsummerer med følgende kulepunkter:
- Hundrevis av palestinere ble løslatt fra israelske fengsler som en del av en våpenhvileavtale, men Marwan Barghouti, en fremtredende palestinsk leder, var ikke blant dem.
- Barghouti soner fem livstidsdommer for involvering i angrep som drepte israelere, og er anklaget for å ha grunnlagt Al-Aqsa Martyrs Brigades, en USA-utpekt terrorgruppe.
- At Israels nekter å løslate Barghouti blir sett på som et trekk for å forhindre Hamas i å oppnå en seier som kan styrke ham og gi den palestinske bevegelsen en ny politisk ambisjon.
Det er ikke første gang Barghouti står øverst på Hamas ønskeliste over terrorister de ønsker frigitt. Under forhandlingene om frigivelse av fanger i bytte mot israelske gisler i Gilad Shalit-utvekslingen i 2011, var Barghouti også sentral for Hamas. Heller ikke den gang ville Israel utlevere Barghouti, men blant de løslatte over 1.000 fangene i bytte mot gisselet Gilad Shalit var en annen «Norges-venn» – hjernen bak 7. oktober-massakren, Yahya Sinwar. Jeg skriver Norges-venn fordi norsk venstreside sørget åpenlyst da den bestialske terroristen ble drept. Klassekampen publiserte saken En siste rest av motstandskraft, som må ha vært noe av det mest idoliserende om terror som har blitt publisert i norsk presse.
Grovt misvisende om Mandela
Den kinesiskmeklede Beijing-erklæringen vi skrev om i går er ikke nevnt av Jagland. Den er heller ikke løftet av Arbeiderpartiet eller norske medier, til tross for at de nevnte vet svært godt at den er der – og at den er resultatet av Barghoutis over 20 års engasjement for enhetsregjering og felles visjon for alle de palestinske terrorfraksjonene.
Innlegget til Jagland har et poeng: Det er lite global oppmerksomhet rundt Barghouti sammenlignet med Mandela-kampanjen. AUF kunne absolutt starte noe slikt – det ville passe med Norges pro-palestinske profil og dårlig skjulte antisemittisme. Men sammenlikningen med Mandela bør de i så tilfelle la ligge. Den er problematisk og grovt misvisende når man ser på de historiske, politiske og moralske forskjellene mellom de to lederne og deres bevegelser. Spesielt må man ta hensyn til at African National Congress (ANC) under Mandela ikke brukte selvmordsbombing eller systematisk terror mot sivile, mens Barghoutis rolle i den andre intifadaen nettopp var å organisere slikt.
Riktig nok dannet Mandela og ANC den væpnede fløyen Umkhonto we Sizwe (MK) i 1961. MK fokuserte på sabotasje mot infrastruktur, som kraftverk og jernbaner, med et eksplisitt mål om å unngå sivile tap. Mandela selv understreket i selvbiografien Long Walk to Freedom, at MKs handlinger skulle være presise og unngå uskyldige liv: «Vi var enige om at målet vårt var å angripe regjeringens eiendom, ikke mennesker.»
I motsetning til ANCs sabotasjefokus, var mange av handlingene under den andre intifadaen bevisst rettet mot sivile for å skape frykt og politisk press. Konteksten for de to lederne er også fundamentalt forskjellig. I Sør-Afrika kjempet ANC mot et apartheidregime som systematisk undertrykte den svarte majoriteten innenfor ett land. Målet var inkludering i et demokratisk system, ikke separasjon eller ødeleggelse av staten.
Marwan Barghouti er ikke palestinernes Nelson Mandela. Israel gjør rett i å la ham bli sittende der han er.