To år har gått, og likevel føles det som i går.
Det ubegripelige – at noen kunne planlegge, glede seg til, og feire noe så brutalt – lar seg ikke forstå.
Ikke med fornuft. Ikke med tro. Ikke med ord.
Men det mest tragiske er kanskje at verden ikke bare har stått stille.
Den har omfavnet terroristene.
De samme som rev fedre og mødre bort fra barna sine, som drepte besteforeldre foran barnebarna, blir i dag omtalt som “motstandsbevegelser”.
Uforskammetheten har visst ingen ansikt lenger.
Antisemittismen får et nytt uttrykk hver dag.
Mullaene i Teheran får ros, mens patrioter får hets.
Og vestlige politikere går til valg med ideologi og skjerf – uten å ane, eller uten å bry seg om, hva de egentlig forsvarer.
7. oktober var ikke bare et angrep på Israel.
Det var et angrep på menneskeligheten.
Og vi skylder ofrene én ting:
Å huske.
Å si navnene.
Å nekte å la løgnen vinne over sannheten.
«New day will rise, life will go on
Everyone cries, don’t cry alone
Darkness will fade, all the pain will go by
But we will stay, even if you say goodbye»
Hovedillustrasjon: Shiri Bibas og hennes to små barn Kfir og Ariel ble kidnappet og senere drept av Hamas. Skjermbilde av terroristenes egne opptak