De aller fleste piler for tysk økonomi, Europas største økonomi, peker i feil retning. Den tyske økonomien er fortsatt ikke større enn den var ved inngangen til 2019, som er den lengste perioden med økonomisk stagnasjon i etterkrigstiden, melder Berlingske.
I samme periode har resten av eurosonen vokst med rundt ti prosent. Det er de mindre landene som har gjort det spesielt bra, ikke minst landene rundt Middelhavet.
Hvorfor går det så dårlig i Tyskland?
Mange økonomer har skyldt på den spesielle finanspolitiske regelen i Tyskland – den såkalte gjeldsbremsen (som kun tillater at staten låner tilsvarende 0,35 prosent av brutto nasjonalprodukt i et år, men denne kan overstyres i krisesituasjoner) – som har resultert i et overskudd i offentlige finanser, men som samtidig har ført til noen av de laveste offentlige investeringene i EU og dermed en omfattende forringelse av den tyske infrastrukturen, både den fysiske og den digitale.
Andre mener forklaringen først og fremst er å finne i «tap av konkurranseevne», som spesielt vises gjennom utviklingen i eksporten.
Berlingske peker på at tradisjonelt har svensk og tysk eksport fulgt hverandre, ettersom de har lignende bransjer og har vært like eksponert for svingninger i verdensøkonomien. Således vokste eksporten likt i de to landene i tiåret før koronatiden, men så har det gått helt galt for Tyskland. Eksporten har ikke vokst i det hele tatt de siste seks årene, mens svensk eksport har økt med 24 prosent.
Svakheten var allerede tydelig i 2018, men da avfeide økonomer problemene som midlertidige.
Tysklands næringsliv fikk imidlertid et enormt løft da kansler Gerhard Schröder (1998-2005) i årene før finanskrisen innførte noen av de mest omfattende reformene av arbeidsmarkedet og velferdssystemet i etterkrigstiden. Men i årene under Angela Merkel (2005-2021) ble så godt som ingen reformer gjennomført i Tyskland. Resultatet har vært at fordelene med tidligere tiltak langsomt er blitt uthulet.
Hvis Tyskland hadde gjennomført de samme reformene som EU tvang på kriselandene, ikke minst Hellas, ville den tyske økonomien vært i en helt annen forfatning enn i dag. Siden begynnelsen av 2019 har den greske økonomien vokst betydelig og ligger i dag milevis foran Tyskland i digitalisering. Derfor rammet da også koronatiden Tyskland ekstra hardt, hvor det å jobbe hjemmefra rett og slett ble en teknisk utfordring.
Produktivitetsstagnasjon
Produktiviteten i Tyskland har knapt vokst, og de fleste nye jobbene er skapt i tjenestesektoren, som dro nytte av innføringen av en minstelønn på ti euro – 117 norske kroner i timen. Den er nå hevet til 150 norske kroner i timen, men selv om mye er billigere i Tyskland, og det åpenbart har skapt arbeidsplasser, har Tyskland fått en generasjon av «arbeidende fattige». Det har ikke hjulpet på økonomien at strømprisene har økt etter at De Grønne presset gjennom en nedstengning av de siste tyske kjernekraftverkene.
Selv om lønningene har økt de siste årene, har ikke produktiviteten holdt tritt. Det gir igjen at kostnadene har økt med 29 prosent i Tyskland siden begynnelsen av 2019, mens de «bare» har økt med 16 prosent i Italia og 19 prosent i Frankrike.
En sterk vekst i sysselsettingen har ikke ført til at formue og kjøpekraft har utviklet seg i samme tempo, som er mer gjeldende i noen deler av landet enn i andre. Problemet er at høyere lønninger uten tilsvarende produktivitetsvekst også svekker bedriftenes konkurranseevne. Det kan løses ved økt bruk av teknologi, men tyske selskaper har sakket håpløst etter når det gjelder å investere i fremtiden. Tyske næringsinvesteringer er faktisk nesten ti prosent lavere enn for seks år siden.
Heller enn å investere i tyske næringer, har tyskerne investert i produksjon i utlandet, ikke minst i Kina. Ifølge analyseselskapet Rhodium Group har Tyskland stått for rundt halvparten av de totale europeiske næringsinvesteringene i Kina – noe som har økt de siste årene. Når så Kina forsøker å dumpe overskuddsproduksjon på det europeiske markedet, har Tyskland vært tilbakeholdende.
Mangelen på investeringer i Tyskland skyldes både konservativ ledelse og manglende tilpasningsevne i toppledelsen i selskapene, men også et rigid arbeidsmarked der det er vanskelig å si opp overflødige eller inkompetente arbeidere.
Særegne regler
Tyske selskaper må ha et «rådsutvalg», der fagforeninger spiller en avgjørende rolle i den daglige driften, samt i store strategiske beslutninger. De danske selskapene som Berlingske har snakket med, sier at for danske selskaper som ekspanderer til Tyskland, er dette et av de største problemene med å skape endringer i privat sektor.
I tillegg er det vanskelig for gründere å finne kapital, ettersom dette i tysk tradisjon gjøres gjennom banker. På grunn av reguleringer kan ikke banker låne ut til selskaper som ikke kan vise til flere års historie.
Så har tyskerne lidd et gigantisk formuestap på grunn av pensjonssystemet sitt. Omdreiningspunktet i et svært komplisert system er en folkepensjon som avhenger av utbetalt beløp og antall år i arbeidsmarkedet. I fjor var den i gjennomsnitt litt over 20.000 norske kroner per måned. Halvparten av de ansatte har også arbeidsmarkedspensjon, og noen sparer ved siden av. Men over tre millioner tyske pensjonister regnes som «fattige» på grunn av lave innbetalinger. Dette betyr også at pensjonsbyrden primært ligger på offentlige finanser i stedet for på ansattes egne innbetalinger.
Så selv om tyske husholdninger har 3,3 billioner euro i banken, har de null i rente.
Videre bor bare omtrent halvparten av tyskerne i boliger de eier selv, en av de laveste andelene blant velstående OECD-land. Samtidig befinner det store flertallet av huseierne seg i de to rikeste delstatene (Bayern og Baden-Württemberg), mens mer enn fire av fem i storbyene bor i leid bolig. Det betyr at formuesgevinsten fra stigende boligpriser i mye større grad enn i andre land tilfaller en mindre del av befolkningen og bidrar slik sett til økt ulikhet – både geografisk og mellom generasjoner.
Samtidig har utbredt bruk av såkalt «husleiekontroll» redusert insentivene for bygging av utleieboliger.
Må slakte tyske hellige kuer
Så har vi problematikken med at tyske selskaper har blitt priset lavere enn i for eksempel USA. Det har gjort det enkelt for utenlandske investorer å kjøpe store aksjeposter. For eksempel eier to kinesiske investorer 20 prosent av Mercedes-Benz, mens to amerikanere eier 12 prosent av Deutsche Bank. Samtidig er det altså vanskeligere for selskaper å skaffe kapital til innovasjon, investeringer og oppkjøp sammenlignet med amerikanske selskaper som har enkel tilgang til kapitalmarkeder og en aggressiv verdsettelse i aksjemarkedet.
Tyskland må altså ta skjeen i en annen hånd. Så nå skal Tyskland sette i gang en blanding av offentlige og private investeringer. For eksempel ble Deutsche Bahns DB Schenker solgt til danske DSV for 15 milliarder euro for å skaffe kapital til en gigantisk investeringsplan. I løpet av de neste ti til tolv årene vil regjeringen investere 1.000 milliarder euro, hvorav halvparten går til forsvar og halvparten til investeringer i infrastruktur, digitalisering og grønn omstilling (akkurat sistnevnte kan vel raskt bli mer som et økonomisk sluk).
I tillegg etableres en rekke skattelettelser og økte insentiver for selskaper til å investere gjennom lempeligere avskrivningsregler.
Vil det så redde Tyskland? Vel, de lærde er usikker. Pessimismen er rådende i landet. Men de nærmeste årene er eksistensielle for tysk økonomi og dermed også for hele Europa. Hvis ikke tysk økonomi klarer å omstille seg slik at samfunnskaken vokser raskere, er det vanskelig å se hvordan man skal skape de mange godt betalte jobbene som skal finansiere opprustning, en velferdsstat og en grønn omstilling, påpeker Berlingske. Men det vil i så fall kreve at Merz-regjeringen for «alvor tar fatt og slakter en større flokk av de tyske hellige kuer».
Utvilsomt er kravene til forandring enorme, og det har neppe hjulpet på at landet er blitt en magnet for ikke-bærekraftig innvandring.