Lite har vært debattert mer offentlig siden 7. oktober 2023 enn nettopp folkemord, den juridiske definisjonen og hvorvidt Israels kamp mot Hamas og øvrige prøxyer tilknyttet det islamske regimet i Iran kan kategoriseres som et. Folkemord er et av de mest ladede og omstridte begrepene i internasjonal politikk og rett.
Definert i FNs folkemordkonvensjon fra 1948 som handlinger begått med intensjon om å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, bærer begrepet en moralsk og juridisk tyngde som gjør det til et kraftfullt verktøy – og et stridsemne. Men kategoriseringen av en hendelse som folkemord er aldri kun basert på objektive fakta, det også et politisk spørsmål. Når en hendelse klassifiseres som folkemord, utløser det krav om handling – fra humanitær bistand til militær inngripen. Samtidig kan fornektelse tjene til å beskytte nasjonal stolthet, geopolitiske allianser eller økonomiske interesser. Denne politiske dimensjonen blir tydelig når vi ser på Armenia, Srebrenica og Israel, og i hvert tilfelle spiller også politisk islam en rolle.
Armenia: Et folkemord i geopolitisk limbo
Massakrene på armenerne i Det osmanske riket under første verdenskrig, der anslagsvis 1,5 millioner armenere ble drept gjennom deportasjoner, sult og direkte drap, er bredt anerkjent av historikere som et folkemord.
I 1914 startet osmanske paramilitære massakrer på lokale armenere under invasjonen av russisk og persisk territorium. Isolert armensk motstand ble brukt som påskudd for å hevde en bred opprørstrussel, selv om ingen slik trussel eksisterte. 24. april 1915 ble hundrevis av armenske ledere arrestert i Konstantinopel. Fra 1915 til 1916 ble anslagsvis 800.000 til 1,2 millioner armenere sendt på dødsmarsjer til den syriske ørkenen, hvor de ble utsatt for sult, ran, voldtekter og massakrer. I 1916 ble nye massakrer beordret, og overlevende ble spredt i konsentrasjonsleirer. Mellom 100.000 og 200.000 kvinner og barn ble tvangsislamisert og tvangsintegrert i muslimske husholdninger.
Deportasjonene hadde som mål å forhindre armensk autonomi eller uavhengighet permanent. Massakrene fortsatte under den tyrkiske uavhengighetskrigen, da de ble utført av tyrkiske nasjonalister. Folkemordet avsluttet over 2000 år med armensk sivilisasjon i Øst-Anatolia og muliggjorde etableringen av en etnonasjonalistisk tyrkisk stat. Tyrkias regjering benekter fortsatt at hendelsene var et folkemord, og hevder at deportasjonene var legitime.
Per i dag har 34 land anerkjent hendelsene som folkemord, i tråd med akademisk konsensus og EU-parlamentets resolusjon for ti år siden, da parlamentet markerte at det var 100 år siden folkemordet. Prosessen om anerkjennelsen har vært lang. USA anerkjente det armenske folkemordet så sent som i 2021 under Biden.
At det har tatt tid har direkte med geopolitikk å gjøre, der folkemordet fortsatt er et politisk og emosjonelt ladet tema, med Tyrkias fornektelse og internasjonale anerkjennelser som sentrale stridspunkter. Sammen med massakrer på assyrere og gresk-ortodokse kristne markerer det en mørk periode i osmansk historie, preget av etnisk rensing og nasjonalistisk omforming av regionen.
På Det armenske folkemordmuseets hjemmeside fant jeg at en norsk kvinne, misjonæren Bodil Katharine Biørn, jobbet på et barnehjem som ble brent ned av tyrkerne. Det opplyses at hun slet psykisk resten av livet etter å ha hørt skrikene til barna som ble brent levende. På baksiden av bildet i artikkelen her hadde Bodil skrevet:
«Etter å ha mistet mine foreldreløse barn har jeg lidd mye psykisk, men desperasjonen klarte ikke å skremme meg til å dra umiddelbart og vende tilbake til hjemlandet mitt. Jeg ble i Kharberd i fem måneder. Jeg ser fram til en mulighet til å returnere til Mush og undersøke om jeg kan finne noen av mine foreldreløse barn i live og om hjertet mitt får ro.»
Norge anerkjenner ikke det armenske folkemordet, til tross for den lange listen av allierte land som gjør det, inkludert vårt naboland Sverige.
Srebrenica: En polarisert fortelling
Srebrenica-massakren i juli 1995, der over 8000 bosniakiske menn og gutter ble drept av bosnisk-serbiske styrker, er juridisk anerkjent som folkemord av Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Den internasjonale domstolen (ICJ). Likevel er kategoriseringen fortsatt omstridt.
Jeffrey S. Bachman, som i Politics of Genocide (2011) hevder at massakren var en hevnaksjon mot muslimske angrep og at Vesten overdrev omfanget for å rettferdiggjøre NATO-intervensjon, er ikke alene om å framsette den påstanden. Phillip Corwins bok Dubious Mandate – A Memoir of the UN in Bosnia, Summer 1995 sier det samme. Jeg har ikke lest disse bøkene, men en bok jeg har lest er The SREBRENICA MASSACRE – Evidence, Context, Politics (2011). Følger du lenken kommer du til en pdf-fil med hele boken, der ulike forfattere framlegger ganske andre bevis enn de som ble gjort gjeldende av ICTY og ICJ.
Denne debatten illustrerer hvordan folkemordbegrepet kan politiseres. For Vesten og bosniakiske myndigheter tjener anerkjennelsen av Srebrenica som folkemord til å understreke serbisk aggresjon og legitimere internasjonal inngripen i Bosnia, og anerkjennelsen tegner et bilde av muslimene som de eneste ofrene. Edward S. Hermann skriver i innledningen til boken:
Hendelsene i Srebrenica og påstandene om en større massakre var svært beleilige for Clinton-administrasjonen, den bosnisk-muslimske ledelsen og kroatiske myndigheter. Clinton-administrasjonen hadde presset på for mer kraftfulle tiltak til fordel for sine bosnisk-muslimske allierte, og Clintons tjenestemenn hastet til åstedet i Srebrenica for å bekrefte og offentliggjøre påstandene om en massakre, akkurat som William Walker gjorde ved Racak. Walkers umiddelbare rapport til Madeleine Albright fikk henne til å juble over at «våren har kommet tidlig i år». Srebrenica lot «høsten komme tidlig» for Clinton-administrasjonen sommeren 1995. Den bosnisk-muslimske ledelsen hadde i flere år kjempet for å overtale NATO-maktene til å gripe inn mer kraftfullt på deres vegne, og det finnes sterke bevis for at de var forberedt på ikke bare å lyve, men også å ofre sine egne borgere og soldater for å tjene målet med å fremkalle intervensjon. En rekke bosnisk-muslimske tjenestemenn har hevdet at deres leder, Alija Izetbegovic, fortalte dem at Clinton hadde rådet ham til at amerikansk intervensjon bare ville skje hvis serberne drepte minst 5000 i Srebrenica (påstandene er kildebelagt – kilder i boken, anm.)
Den politiske splittelsen rundt Srebrenica viser hvordan folkemordbegrepet kan brukes til å fremme eller utfordre maktstrukturer. NATO-landenes raske anerkjennelse av folkemordet styrket deres moralske autoritet i konflikten i allianse med de bosniakiske myndighetene, mens fornektelse fra deltakende serbiske aktører og høytstående FN-ansatte som har lagt fram bevis som motstrider at det var folkemord, opprettholder ikke bare en nasjonal motfortelling som fortsatt preger regionale spenninger, men illustrerer også den politiske splittelsen innad i NATO, FN-systemet og vestlige land. Bevis som er framlagt i ICJ har en politisk slagside, der det også finnes motbevis som ikke tas til etterretning.
Israel og Gaza
I dag er debatten om Israels handlinger i Gaza et brennhett eksempel på hvordan folkemordbegrepet brukes politisk. Ettergår man argumentene, vil man finne mye av det samme som man finner i de overnevnte folkemordene. Det handler ikke om størst grad av konkrete bevis, det handler om å eie definisjonsmakt.
Denne debatten er dypt polarisert og påvirket av geopolitiske interesser. For eksempel har USAs veto i FNs sikkerhetsråd blokkert resolusjoner som kritiserer Israel, mens land som Kina og Russland støtter palestinske narrativer for å svekke vestlig innflytelse. Folkemordanklagen blir dermed et verktøy i en større maktkamp, der fakta om dødsfall og intensjon tolkes gjennom politiske linser.
At sannheten er krigens første offer er gammel lærdom, og så må man legge til om folkemord noe ganske vesentlig: Angrepet Hamas begikk mot Israel 7. oktober var definitivt handlinger begått med intensjon om å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig og religiøs gruppe: jødene. Det ser ut til å ha blitt glemt fullstendig idet Norge er et av landene med størst vilje til å fordømme Israel. Det er det Norge historisk sett gjør – definerer folkemord gjennom en linse av islam.
Hovedillustrasjon: En tyrkisk fangevokter lokker armenere med mat, Wikimedia Commons