Politiske karakterdrap utføres nå med maktposisjon som kikkertsikte og forvrengte gjengivelser og rene løgner som ammunisjon. Effekten er den samme som ved reelle drap. Stemmer forsvinner, frykten for å bli det neste offer gjør at de karakterdreptes meningsfeller blir tause. Det er den nedrigste av alle metoder, og det er en krigserklæring mot ytringsfriheten. I bunnen ligger troen på at den politiske eliten kan skape det perfekte samfunn.
Men et velfungerende demokrati har rom for å feile, der enkeltpersoner kan trekke tilbake eller beklage det de har sagt eller gjort uten å bli utstøtt. Det er selve fundamentet i demokratiet fordi det er dette som er ytringsfrihet. Dersom det medfører straff og sanksjoner å framsette ytringer – og ingen beklagelse er god nok – er ikke ytringene lenger frie. Det er enkelt og det er vanskelig, men det er altså det som prinsippet ytringsfrihet innebærer.
Et eksempel
Et høyaktuelt eksempel er konflikten mellom avtroppende Høyre-leder Erna Solberg og partikollega Simen Sandelien, kommunestyrerepresentant i Asker. Sandelien skrev et Facebook-innlegg etter drapet på den amerikanske konservative aktivisten Charlie Kirk, der han advarte mot «transideologiens militante karakter» og hevdet at transpersoner sto bak uforholdsmessig mye vold. Innlegget ble raskt slettet etter kritikk, og Sandelien beklaget å ha lagt det ut.
Solberg reagerte sterkt i NRK Dagsnytt 18 den 12. september, og kalte innlegget «langt utenfor» Høyres ideologiske rammer. «Han bør vurdere om han egentlig står inne for Høyres grunnleggende ideologi», manet Solberg, før hun fastslo at «Alle skal ha rett til å elske hvem de vil» og impliserte med det at Sandelien hadde tatt til orde for at transpersoner ikke skal ha retten til å elske eller bli elsket. Det er en grov forvrenging av hva Sandelien hadde skrevet. Hun impliserte at innlegget fremmet «hat mot transpersoner», mens det var en kritikk av ideologi, ikke individer.
Denne hendelsen er et klassisk eksempel på karakterdrap: Et personangrep som undergraver motstanderens troverdighet i stedet for å møte argumentene saklig, kombinert med forvrengning av hva som egentlig ble sagt. Solbergs respons – som inkluderte en oppfordring til Sandelien om å vurdere sitt partimedlemskap – førte til at han i praksis ble presset ut. Innlegget hans var upresist, men det var en mening, ikke en oppfordring til vold eller hat, og Solberg selv valgte for anledningen å bryte totalt med den tilliten til individet som framholdes så høyt i partiets prinsipprogram.
Sandelien kan med god grunn være glad for å være ute av partiet, det står i praksis for noe ganske annet enn hva man historisk sett forbinder med Høyre.
En visjons-konflikt
For meg ble hendelsen en bekreftelse på at Erna Solbergs Høyre slett ikke er et borgerlig parti, men et typisk sosialistisk parti, et eliteparti som holder seg med det Thomas Sowell omtaler som «ubegrensede visjoner» i sin bok A Conflict of Visions (1987, revidert 2007).
Som stor Sowell-fan har jeg hatt glede av denne boken lenge før jeg begynte å skrive politiske analyser, fordi den er svært nyttig i direkte klinisk arbeid med mennesker. Sowell viser hvordan menneskenaturen har gitt oss individer med helt ulike måter å forstå verden på, noe som har vært en like god innfallsvinkel til veiledning av foreldre som av tolkning av politikeres gjøren og laden. Det handler i begge tilfeller om å forsøke å forstå hvordan de tenker.
Sowell skiller mellom en «begrenset visjon» (constrained vision) og en «ubegrenset visjon» (unconstrained vision).
For å ta den begrensede først, så er den kjennetegnet av tanken om at mennesker er iboende ufullkomne, med begrenset kunnskap, visdom og moral. Egeninteresse og insentiver styrer atferd, og ingen kan fullt ut forstå eller kontrollere komplekse sosiale systemer. Dette er klassisk konservativ tankegang, der man tenker at kunnskap er spredt, ufullstendig og ofte taus, og finnes hos individer og i tradisjoner fremfor hos sentraliserte planleggere, politikere eller intellektuelle. Fremgang innebærer kostnader, og perfekte løsninger er umulige. Politikk må veie fordeler mot ulemper og prioritere det som fungerer praktisk fremfor det som virker ideelt. Staten bør være begrenset og fokusere på å håndheve regler og beskytte individuell frihet, siden sentralisert makt alltid risikerer å overskride lovens grenser på grunn av menneskelige begrensninger.
Den ubegrensede visjonen er det motsatte. Den beskriver et verdensbilde som anser menneskets natur som formbar og noe man stadig kan forbedre, og som tror på muligheten for å oppnå perfekte eller nær perfekte samfunnsmessige løsninger gjennom bevisst planlegging og inngrep. Kunnskap kan sentraliseres og utnyttes effektivt av opplyste eliter, intellektuelle eller planleggere som har evnen til å forstå og styre komplekse sosiale systemer. Samfunnet kan og bør omformes gjennom bevisst design for å oppnå ideelle mål som rettferdighet, likhet og harmoni. Tradisjoner og spontane systemer – som for eksempel frie markeder – ses som utilstrekkelige eller utdaterte. Problemer kan løses fullt ut uten vesentlige kompromisser, og perfeksjon er oppnåelig hvis de rette tiltakene iverksettes. Fokus ligger på intensjoner og moralske idealer framfor praktiske resultater. Staten eller sentrale myndigheter spiller en aktiv rolle i å forme samfunnet gjennom omfattende inngrep, reguleringer eller omfordeling, da eliten antas å ha kompetansen til å skape bedre utfall.
Solbergs handlinger plasserer henne solid i den ubegrensede visjonen, der en leder som henne inntar moralsk overlegenhet og dømmer ad hoc. Dette er farlig fordi det undergraver demokratisk ytringsfrihet og rettssikkerhet, og fordi det prioriterer ord over handlinger, og mest interessant er kanskje hvem Sowell knytter tett til den ubegrensede visjonen. Det er Karl Marx – ikke akkurat kjent for å være Høyres ledestjerne.
Elitens rolle som «dommere»
Det ligger et gammelt intervju med Sowell på YouTube, for den som måtte ha interesse av å lytte til hva han selv sier om ubegrenset visjon: «De forestiller seg at gode mennesker som dem selv kan få dette til å fungere. Kommunisme ville ha fungert hvis det ikke var for Stalin.»
Solberg, som partileder, antar at hun vet bedre enn Sandelien hva han egentlig mente, og dømmer ham som «utenfor». Det finnes ingen regler i Høyre som tilsier at hun skal håndtere en Facebook-post på den måten, dette er en framvisning av moralsk overlegenhet der reglene blir til underveis. Dette er elitens antakelse om at deres visjon (her: inkludering og anti-«hat») er overordnet, der Sandeliens mening er en «feil» som må rettes opp umiddelbart.
Sowell viser hvor diametralt motsatt mennesker med begrenset visjon ville håndtert hendelsen: «Vi lærer gjennom prøving og feiling. Ingen kan gjennom ren intellektuell kraft fortelle deg hva loven bør være.» Solberg ignorerer «erfaringen», altså Sandeliens stabile, gode og faktabaserte bidrag til partiet, og også beklagelsen hans. Hun velger en ubegrenset «rettferdighets»-dømming.
Dette er farlig, som Sowell advarer: Det leder til «en nasjon av dommere» i stedet for likebehandling.
Uvillighet til å akseptere uenighet er typisk for den ubegrensede visjonen. Sowell beskriver det som at folk med ubegrenset visjon finner det svært vanskelig å tro at noen andre på ærlig og intelligent vis kan komme til en annen konklusjon enn dem selv. De tror helt oppriktig at andre er dummere og mer uegnet til å tolke verden. Solbergs respons – å kalle innlegget «langt utenfor» og dermed inkompatibelt med Høyre – viser en uvilje mot å se Sandeliens poeng som et legitimt innspill til debatt om ideologi. I stedet for å imøtegå påstandene om hva statistikken måtte si om transpersoners voldsberedskap, fokuserer hun på moralsk fordømmelse. Solberg, ikke bare som partileder, men som tidligere statsminister, utvider sin «kompetanse» fra politikk til å bli moralsk dommer over partikollegaen, uten å respektere partiets interne prosedyrer. Hun har Sannheten, med stor S.
Solbergs dobbeltmoral forsterker ubegrenset visjon: Hun fikk tilgivelse for korona-regelbrudd i 2021 og ektemannens aksjespekulasjon i 2023, men nekter Sandelien tilgivelse. For å si det med Sowells ord: «Eliten sier: – Jeg vet hva som er best å gjøre.»