På talerstolen i plenumssalen står Ursula von der Leyen og unngår Israel – hun nevner bare Hamas i et par bisetninger.
Når Sverigedemokratene foreslår ett minutts stillhet for Charlie Kirk – som det er en slags presedens for, fordi det også var et minutts stillhet for George Floyd – blir det avvist, og uverdige scener utspiller seg.
Når et knapt flertall vedtar, etter min mening, en grunnleggende anti-israelsk resolusjon om Gaza (Israel kritiseres omtrent tre ganger så ofte som Hamas i resolusjonen), jo større er jubelen i salen jo lenger vi kommer ut på venstresiden.
Det er som om vi går i søvne, som om vi vandrer mot oppløsningen av en lang rekke av helt grunnleggende demokratiske verdier:
At vi bekjemper terrorisme uten å nøle og uten forbehold. At vi vokter demokratiske prinsipper og idealer uten å nøle og uten forbehold. At vi tar parti til fordel for godt og mot ondt uten å nøle og uten forbehold.
Det er kun en part som har en fordel av Israel-kritikken og de uforholdsmessige resolusjonene og forvitring av den grunnleggende habermasiske samtalekultur: Hamas og andre som bekjemper vestlige og demokratiske opplysningsverdier.
Den indre fienden
Dessverre tror jeg det som står på spill, er en indre fiende med en styrke som også jeg har oversett.
Den ekstreme venstresidens analyser og politiske posisjoner har i vidt omfang kapret våre universitet.
Den ekstreme venstresidens analyser og politiske posisjoner har i samme omfang kapret nyhetsredaksjonene hos de største mediene.
Så har den ekstreme venstresidens analyser og politiske posisjoner kapret noen av de institusjonene vi har satt vår lit til. Det gjelder for eksempel FN. Men til en viss grad også EU-kommisjonen, der medarbeidere nylig hadde aktivistiske meninger om Israel.
På den måten kan mediene, universitetene og en rekke institusjoner mate hverandre med «fakta» og «belegg» og «resolusjoner», som i siste instans støtter den islamisme som Israel bekjemper.
Det første som vil skje hvis man teoretisk forestiller seg et samfunn hvor islamismen har noe den skulle ha sagt, er at den vil forfølge og undertrykke alle de nyttige idiotene som har hjulpet den til makten ved universitetene, mediene og institusjonene.
Den indre fienden er ikke bare den ekstreme venstresiden, som helt åpenlyst er alliert med islamisme. Det er også det «ekstreme sentrum» i for eksempel Storbritannia, Tyskland og Frankrike, som ikke under noen omstendigheter vil gå i dialog med de kretser i samfunnet som advarer mot denne utviklingen.
Sentrums-ekstremismen
Ingen er feilfri – heller ikke høyresiden som advarer. Men «sentrum-ekstremismen» som roper «høyreekstremist» etter alle og enhver som advarer om ukontrollert innvandring fra det utvidede Midtøsten, er så å si nyttige idioter for de nyttige idiotene.
Så lenge islamogauchisme og sentrum-ekstremister er allierte, vil SA-korpset (Sturmabteilung, det tyske, nasjonalsosialistiske partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper», red.) av propalestinere, som knuser Vuelta a España og – på et språk de fleste ikke forstår – roper ut i gatene og kjemper for drap på jøder og folkemord på de samme, kunne fortsette uten konsekvenser.
Til slutt vil det være for sent. Akkurat som det var med det opprinnelige SA-korpset. Da er det propalestinske SA-korpset blitt så sterkt at demokratiets voktere i form av ordensmakt faktisk ikke kan stoppe det.
Jeg begriper ikke at mennesker som identifiserer seg med det politiske sentrum er så blinde for hva som skjer. Men det er de. I mellomtiden vokser antisemittismen over hele Europa. Med blant annet Irland, Spania og Belgia som foregangsland.