Gjengitt i sin helhet med tillatelse av magasinet Kontrast. Forfatter av essayet er Marianne Stidsen, tidligere førsteamanuensis ved Københavns Universitet.
I mars og april satte jeg meg i gang med to artikler (se lenker nederst i artikkelen) for å avdekke det betente komplottet mot Naser Khader, som endte med å koste ham hans politiske karriere.
Et viktig vendepunkt var den fynske politimannen Elvir Abaz, som på initiativ fra sin nå dømte ekskone Hayat Fiazi, laget en falsk rapport som påstod at Khader hadde seksuelt trakassert fem kvinner. En rapport som Fiazi deretter blåste opp på sosiale medier, hvoretter snøballen begynte å rulle i i høyt temp. Resten av den skandaløse prosessen er nå historie.
Denne uken (sist uke i august, red.) skulle Abaz, hvis bakgrunn for å ha gitt falsk anmeldelse, ifølge Khader, var politisk motivert oppvigleri, møte i retten i Odense. Politibetjenten var tiltalt for totalt 29 tiltalepunkter. Det i seg selv var historisk. Når man legger til at det på grunn av foreldelsesfristen kun ble inkludert tiltalepunkter fra de siste fem årene, mens det ikke ble tatt hensyn til ulovlige handlinger begått i de foregående ti årene, da han hadde vært ansatt i Fyns politi, og at flere tiltalepunkter ble fjernet fra tiltalen, så var de små 30 tiltalepunktene etter alt å dømme bare toppen av isfjellet.
Et av sakene som ble fjernet fra tiltalen etter at den uavhengige politiklagemyndigheten hadde behandlet og avsluttet saken, var spørsmålet om den falske politisaken som Elvir Abaz konstruerte mot Naser Khader, som ga drivkraften til den senere MeToo-svertingskampanjen som kostet ham livet i politikken.
Argumentet fra påtalemyndigheten, var at de bare ville reise tiltale for saker de var sikre på at de kunne vinne. Resten måtte gå gjennom sivile søksmål, som de fornærmede – inkludert Naser Khader – deretter måtte orke å ta til retten selv.
Om dette skyldes reelle vanskeligheter med å bevise skyld, selv om man skulle tro det ikke ville være vanskelig, eller inkompetanse fra påtalemyndighetens side, er selvsagt et åpent spørsmål. Man kan imidlertid godt ane årsaken når man hører statsadvokaten i Viborg frimodig henvende seg til Naser Khaders advokat med ordene: «Du er herved oppnevnt som forsvarsadvokat for Elvir Abaz.»
Elvir Abaz risikerte opptil tre års fengsel for anklagene han ble siktet for, ifølge tiltalen. Vi kommer tilbake til hva han faktisk fikk.
Feller og naivitet
Avsløringene har likevel ført til at Naser Khader nå, flere år etter at MeToo-anklagene fylte mediene har begynt å motta meldinger fra folk som sier at de ble lokket inn i fellen den gangen, noe de angrer bittert i dag.
Som én skriver: «Jeg har dømt deg som de fleste andre i Danmark på grunn av usannheter som er brakt til media og som jeg anså som troverdige. Jeg er en stolt danske, men jeg har ikke ferdighetene eller motet til å stå opp og forsvare vårt fantastiske land, slik du gjør. Tusen takk. Først lenge etter historien om «de fem kvinnene» fikk jeg i dag vite at det hele var oppspinn. Jeg har lest om Elvir Abaz osv. og er sjokkert over at det ikke finnes noen større informasjonskampanje der din uskyld presenteres. Takk for arbeidet ditt for Danmark.»
Og som en annen skriver: «Hei Naser. Jeg er blokkert på den andre profilen din. Du blokkerte meg under oppgjøret med de konservative og under alt det snakket om seksuelle overgrep. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke lenger tror på det, at jeg tok feil. Men samtidig er jeg så borgerlig at hvis det som ble påstått var sant, så var det ikke noe jeg kunne holdes ansvarlig for. Men nå tror jeg at hele greia var oppdiktet, og at du ble utsatt for offespill og det ble lagt feller for deg. Jeg håper du vil oppheve blokkeringen min, da jeg synes du er interessant å følge.»
Meldingen avsluttes med ordene: «Jeg skjønte rett og slett ikke hvordan man kunne dikte opp et slikt fall av et menneske med spinn. Jeg er nå og har blitt mindre naiv.»
Det finnes noe som tyder på at mange andre også er det. Uansett, siden saken mot politibetjenten begynte å rulle, har flere «kjendiser» uttrykt på sosiale medier hvor sjokkerte og lamslåtte de er over at det i det hele tatt kunne ha skjedd. Dette gjelder for eksempel forretningskvinnen Anna Thygesen og den tidligere sosialdemokratiske politikeren Lars Aslan Rasmussen.
Skraper i overflaten
Men selv om det er bra at den giftige intrigen som faktisk lå bak saken endelig blir oppklart, er det fortsatt en lang vei å gå for å forstå den vanvittig utspekulerte måten hele handlingen ble satt sammen på. Hvis vi skal komme til kjernen av hva Khader-saken handlet om, må vi grave enda dypere. Ellers blir det bare små riper i overflaten.
Det viser seg at vi må gå inn i en av de merkeligste alliansene i vår tid, nemlig den mellom islamisme og feminisme. Det som også har blitt kalt «interseksjonell feminisme», og som – kort sagt – handler om at kvinner og minoriteter nå i fellesskap erobrer makten over samfunnet og dets institusjoner. Og at dette gjøres ved å kvitte seg med alle som står i veien for revolusjonen – hardt og brutalt.
Kanskje den største hindringen her hjemme for realiseringen av den neomarxistiske, interseksjonelle revolusjonen var tydeligvis en mann som Naser Khader. Ikke at Khader ikke alltid har forsvart kvinner og kjempet for deres likestilling så vel som minoriteters likestilling. For det har han til de grader gjort. Men han kjempet i tråd med klassisk feminisme og humanisme og dens nødvendige og berettigede kamp for likestilling. Ikke minst når det gjelder kvinner i muslimsk kultur, hvis likestilling – på grunn av måten islam er strukturert på – har vært, og er, milevis bak vestlige kvinners.
Det er imidlertid ikke denne kampen for likestilling dagens interseksjonelle feminisme er interessert i i det hele tatt. Tvert imot er interseksjonell feminisme interessert i å opprettholde og til og med forverre ulikheten mellom kjønnene som tradisjonelt har vært assosiert med arabisk og Midtøsten-kultur.
Det høres like merkelig og vanvittig ut som noe annet du noen gang har hørt om. Likevel er det virkelighet. Derav begrepet islamsk feminisme . Og nei, det er faktisk ikke en dårlig vits. Den eksisterer. Og enda mer: Den har fått enorm makt i samfunnet fordi den har fått lov til å fly under radaren altfor lenge. Eller med ordene til forfatter og journalist Aminata Corr Thrane i hennes nye, ekstremt viktige bok Maktkamp: den har satt seg i vegger, gulv og tak. Den vil bli der til vi kommer sammen for å få den revet ned.
Et av de første stegene kunne godt være å kartlegge hva som faktisk skjedde i saken mot Naser Khader. Noe som er illustrerende ved at det inneholder begge aspekter, både feminisme (i den nye versjonen, vel å merke) og islamisme, slik det også beskrives i min andre artikkel i serien: «Den feministisk-islamistiske alliansen bak Khader-komplottet».
Men hvordan er egentlig disse to «kampgruppene» smidd sammen? Hva er den organisatoriske strukturen bak den? Og hvordan kan kunnskap om dette brukes til å få en bedre forståelse av Naser Khader-saken? Denne tredje artikkelen vil handle om det.
Totalitarismens nye organisasjonsformer
Det beste inngangspunktet for å forstå den feministisk-islamistiske alliansen bak Khader-komplottet er Det muslimske brorskapet. Allerede i 2008 karta den danske forfatteren og journalisten Helle Merete Brix organisasjonen i boken Mod mørket. Brix’ bok er intet mindre enn banebrytende. 15 år før Florence Bergeaud-Blacklers mye omtalte verk Brorskapet, klarer Brix å beskrive i en klar og lettfattelig form nettopp den spesielle nettverksstrukturen som kjennetegner en islamistisk organisasjon som Det muslimske brorskapet.
Det handler om å oppføre seg pålitelig på overflaten. Mens bak kulissene spares ingen midler for å oppnå ens mål, som er den religiøse overtakelsen av samfunnet. Som Brix skriver i etterordet til boken sin: Allahs parti har «ingen hemninger i kampen mot de vantro». Det muslimske brorskapet viste dette helt fra begynnelsen, da det ble inspirert av fascistiske diktatorer som Hitler og Mussolini. Al-Banna, grunnleggeren av Brorskapet, var en mann for hvem målet helliget midlene.
For eksempel nevner Brix at han ved starten av Brorskapet «ikke hadde noen innvendinger mot å ta imot penger fra Suezkanalselskapet til bygging av moskeer, selv om han ville ha de vantro vestlige, som til tross for Egypts uavhengighet i 1922 fortsatt hadde stor innflytelse, ut av landet».
Metoden har et navn, nemlig taqiyya. Begrepet, som er av sjiamuslimsk opprinnelse, betyr, ifølge Helle Merete Brix og forskerne hun lener seg på, «kunsten å skjule eller lyve om sine intensjoner, ‘når og hvor det er passende å gjøre det’».
Taqiyya har vist seg å være et utrolig effektivt middel for å trenge inn i maktorganisasjoner og -institusjoner.
Pyramidespillets logikk
Her nærmer vi oss sakte kjernen. For det er nettopp dette som skiller Brorskapets islamister fra sekulære, opplyste, demokratiske vestlige og binder dem sammen med dagens nymarxistiske aktivister: inndelingen av mennesker i troende og ikke-troende. Noe som igjen viser hvor religiøst vektlagt wokeismen i bunn og grunn er. Sammenlign også James Bottoms og andres analyse av fenomenet, som konkluderer med at det er protestantisme som er omdannet til sosial samvittighet etter hvert som den protestantiske kirken har tapt terreng.
Tomrommet etter «Guds død» er grovt sett fylt med totalitarisme.
Det er imidlertid og vil forbli Florence Bergeaud-Blackler som virkelig klarer å definere det innovative innenfor selve den organisasjonsformen som Det muslimske brorskapet legger grunnlaget for. I forordet til den danske utgaven av boken hennes beskriver Thomas Hoffmann den som en kampanje og selvorganisering som er «kompleks og vanskelig å forstå fordi den drives av mange forskjellige aktører og organisasjoner uten noen sentralisert kontroll». I hvert fall ikke en åpenbar en, kan vi legge til.
Det er snarere et spesielt spirende «handlingssystem», som Bergeaud-Blackler bruker begrepet «svindel» for.
Forfatteren skriver selv om Brorskapets medlemmer at «om de er medlemmer av bevegelsen eller ikke er mindre avgjørende, så lenge de handler innenfor Brorskapets innflytelsessfære».
Det er snarere en spesiell atmosfære som, uten noen åpenbar sentral kontroll, formidles gjennom ulike kommunikasjonsplattformer og -kanaler hvor man også kan involvere mange mennesker som ikke egentlig er klar over hva det er de «leker med». Akkurat som – og dette er mitt tillegg igjen – i et pyramidespill, som heller ikke er eksplisitt sentralstyrt, men fungerer akkurat som dominobrikker, der den ene velter den andre, som så velter den tredje, osv. Eller som en batong som sendes fra hånd til hånd, noe som bare gjør det enda vanskeligere å avdekke.
Som Naser Khader selv skriver på sin Facebook-side i forlengelsen av de sympatiske uttrykkene han har mottatt i kjølvannet av MeToo-jordskjelvet: Elvir Abaz «er en del av et større nettverk. Først gikk noen fra nettverket etter meg. Så gikk nettverket etter forfatteren Sara Omar. Sara er et annet av ofrene for den korrupte politibetjenten. De gikk også etter Lars Aslan Rasmussen og Kefa Abu Ras (leder av Sisters Against Violence and Control, MS). Og nå går de etter journalisten Jotam Confino».
Søsterskapets hellige krig
Hvordan spillet mer konkret er knyttet sammen i Naser Khaders tilfelle, kan vi få innsikt i ved å, så å si, «spille det baklengs». Slik at det blir helt klart og åpenbart hvem som gir stafettpinnen videre til Elvir Abaz, hvem som har gitt stafettpinnen videre til den som har gitt den videre til Abaz, og så videre. Eller, med en annen metafor, hvilken dominobrikke som skyver hvilken dominobrikke. Og hvilken aktør som kanskje til syvende og sist sitter i kulissene og trekker i trådene.
Komplottet mot Khader eksploderte for alvor tidlig i juli 2021, da DR, sammen med BT og Berlingske, publiserte den berømte trakasseringshistorien, som senere førte til at Khaders parti, De konservative, valgte å kaste ham ut. Til tross for at det hele var basert på løse påstander. Det siste skjedde etter en svært tvilsom juridisk etterforskning, hvor mannen så å si ikke fikk fotfeste.
Før det hadde DR-journalisten Sofie Rye vært i kontakt med Hayat Fiazi, som under et avhør hos Fyns politi i forbindelse med opprettelsen av den falske anmeldelsen mot Khader, direkte uttalte at hun hadde hjulpet journalisten med å «etterforske» påståtte ofre for politikeren.
Og før det hadde en annen journalist, Pernille Dreyer, også involvert i diverse feminismefora, tatt over stafettpinnen.
Faktisk har Dreyer forsøkt å dikte opp belastende sexhistorier om Khader siden tidlig på 2000-tallet. Første gang han hørte om det var da Pernille Dreyer sendte en e-post i 2017 til kvinnen som hadde jobbet som Khaders sekretær i det danske sosialdemokratiske partiet ti år tidligere. Dreyer spurte om de to, hun og sekretæren, kunne møtes og snakke om sekretæren hadde noen gamle historier om stortingspolitikeren i forhold til kvinner.
Det interessante er, mens jeg skriver videre, at kontakten fra Dreyer til Khaders gamle sekretær kommer rett oppå Naser Khaders kontrovers med den kvinnelige imamen Sherin Khankan, hvor han skriver til henne at hun bør slutte å lyve offentlig.
Dette er relevant, siden en av kvinnene som anklager Khader for MeToo-brudd i 2021 har sittet i Etikrådet, og vedleggene fra den senere rettslige etterforskningen viser at hun først blir aktivert når en av venninnene hennes kontakter henne på Messenger med en lenke til artikkelen med Khankan. «Er det ikke på tide at du kommer ut med historien din?», skriver personen. Med «din historie» refererer venninnen til noe kvinnen hevder hun opplevde med Khader i 1999, da hun satt i Etikrådet.
Stafettpinnen gis stadig videre – som i mediehuset mange av de involverte mer offisielt samles rundt: Medietrends.dk.
Det lukter veldig langt unna av en svært lur form for konspirasjon, som er svært vanskelig å nøste opp i hvis man bruker de vanlige eller klassiske metodene, siden det ikke kan settes inn i én formel, men snarere – med filosofen Wittgensteins ord – er preget av en form for slektskap eller kjedestruktur.
Det er en konspirasjon, hvis dette ordet i det hele tatt har noen betydning. Noe de selvsagt har forsøkt å dekke over. Sammenlign med den enhetslistepolitikeren Asmaa Abdol-Hamids innlegg, der hun takker for anerkjennelsen etter å ha felt Khader, og legger til: «Heldigvis har det vært flere av oss som har vært pågående. Her er noen å nevne: Hayat Faizi, Omar Ahmad Marzouk, Elvir Abaz, og til og med Anahita Malakians. Jeg har aldri møtt sistnevnte. Men hun har også stått på. Vi har vært pågående uten å være koordinerende.»
Men det er en viktig endring her i forhold til brorskapslogikken. For det viser seg at det finnes en ny form for islamistisk kalifat som vi ser dukke opp i horisonten. Det er i hovedsak et kvinneledet kalifat. Dette er dermed en ny stamme innen islam som har vært utrolig vanskelig å få grep på.
Mer spesifikt beskrives islamsk feminisme på KVINFOs nettside som «en søken etter mer likestilling og kjønnsrettferdighet innenfor et islamsk rammeverk». Andre steder argumenteres det til og med for at «islam kan være feministisk, og feminisme er islamsk».
Påstanden her er derfor at det vi gradvis har lært å kalle «interseksjonell feminisme», i realiteten bør beskrives som det det egentlig er: «islamsk feminisme».
Og dermed er vi nesten midt i Khader-konspirasjonen. For ja, et slikt komplott eksisterer faktisk, selv om det er godt skjult. Til slutt ser vi rett inn i midten av spindelvevet. Der hvor pyramidespillets store dame sitter. Denne er ingen ringere enn imamen og den erklærte islamske feministen Sherin Khankan.
Det er rundt Khankan at alt ser ut til å ta av og ta form. Dette kan man se hvis man dykker dypere inn i den store saken om organisasjonen hennes, Exitcirklen, som tok av i 2017 og kulminerte fire år senere.
Saken om Exit Circle
Våren 2021, bare en måned før MeToo-mediestormen brøt ut, tapte Sherin Khankan injuriesaken mot Naser Khader, Martin Henriksen (DF) og Marcus Knuth (V) i Høyesterett. Saken ble anlagt fordi Khader blant annet hadde kalt henne en «islamist». Hva betyr dette egentlig for det islamistisk-feministiske pyramidespillet eller det islamistisk-feministiske søsterskapet? Det betyr selvfølgelig at stafettpinnen må sendes videre.
La oss dykke litt dypere inn i hvordan dette skjer konkret, for å underbygge tesen om en nettverksstruktur basert på «et spirende handlingssystem» og «en spesiell atmosfære, som uten noen fast sentralistisk kontroll formidles gjennom ulike kommunikasjonsplattformer og kommunikasjonskanaler hvor man også kan få involvert mange mennesker som egentlig ikke er klar over hva det er de ‘spiller med på’», slik Thomas Hoffmann beskrev det.
Følgende sammendrag er basert på DRs og andre mediers daglige gjennomgang av hendelsesforløpet i 2017 med supplerende tillegg – det er bemerkelsesverdig, bemerket i parentes, at flere politiske navn heller ikke ser ut til å ha særlig flaks med dømmekraften i dag når det gjelder feminisme og islamisme. Inkludert vår nåværende utenriksminister.
23. februar 2017:
Sherin Khankan og Khaterah Parwani, som står bak organisasjonen Exitcirklen, som ifølge eget utsagn jobber for å hjelpe muslimske kvinner med å unnslippe vold og undertrykkelse, søker 680.000 kroner fra en tilskuddspott som hører under Innvandrings- og Integreringsdepartementet. Potten kan gis til lokale ressurspersoner som jobber med æresrelaterte konflikter og er på totalt to millioner kroner. Potten opprettes av Styrelsen for Internasjonal Rekruttering og Integrering (Siri), en enhet som – så vidt vites – minst én av søkerne til potten har en jobbrelatert tilknytning til.
18. april 2017:
Exitcirklen er de eneste søkerne og får tildelt finansiering.
1. juni samme år:
Integreringsminister Inger Støjberg (V) forsøker å kansellere støtten til Exitcirklen med begrunnelse i at de var de eneste søkerne.
9. juni:
Inger Støjberg sender en e-post til politiske talspersoner, der hun skriver at hun ønsker å avlyse potten, men at dette krever at alle partiene bak potten er enige.
13. september:
Naser Khader, Martin Henriksen og Marcus Knuth skriver en intern e-post til Alternativet, Radikale og SF, der de ber om at støtten til Exitcirklen droppes. De to kvinnene tar ikke ubetinget avstand fra sharia-lovgivning, sier de. Samtidig påpeker de at talspersonen for Exitcirklen, Khaterah Parwani, har en fortid som medlem av den ekstremistiske muslimske organisasjonen Hizb Ut-Tahrir.
18. september:
Det er ingen enighet om å droppe potten, og støtten til Exitcirklen blir endelig godkjent.
26. september:
Khaterah Parwani blir intervjuet av Radio24syv i forbindelse med at Exitcirklen mottar stønaden.
29. september:
Berlingske skriver om saken og viser den interne e-posten fra de tre politikerne i sin fulle lengde.
30. september 2017:
Sherin Khankan skriver i et langt innlegg på Facebook blant annet at Naser Khader og Martin Henriksen «nådeløst fortsetter karakterdrap etter avsløringer i Berlingske» og at hun ikke vil akseptere at de anklager henne for å snakke med to tunger og for å være upålitelig. Hun vurderer til og med å anlegge et søksmål om ærekrenkelse. Hun skriver også at begrepet taqiyya har blitt feiltolket. Hun oppfatter det selv som et entydig positivt begrep som handler om å «beskytte eller ivareta noe. En form for selvbeskyttelse i akutte livstruende situasjoner» (sic!).
23. oktober:
Berlingske melder at integreringsminister Inger Støjberg har forsøkt å avbryte støtten til Exit-sirkelen. Samme dag skriver De konservatives gruppeleder, Mette Abildgaard, at Naser Khaders uttalelser ikke gjenspeiler partiets synspunkter. Her kan man trygt si at «de nyttige idiotene» fra den borgerlige fløyen begynner å komme i spill for alvor.
25. oktober:
Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) kommenterer saken på Twitter og erklærer at han er lei av konspirasjonsteorier og understreker at støtten ikke bør avvikles, men at han heller ikke ser at det er et problem, nå som den ikke er avviklet. I et svar til en Twitter-bruker som vil vite hva Løkke synes om måten «kvinnene fra Exit-sirkelen har blitt angrepet på», svarer han «at det ikke er greit». Nok en nyttig idiot har sluttet seg til koret fra høyresiden av folketingssalen.
10. november:
Sherin Khankan planlegger å anlegge et ærekrenkelsessøksmål mot Naser Khader, Marcus Knuth og Martin Henriksen. De har ti dager på seg til å trekke tilbake anklagene sine og be om unnskyldning offentlig. Ellers vil Sherin Khankans advokat ta ytterligere rettslige skritt på hennes vegne og saksøke dem for ærekrenkelse.
15. november:
Noe banebrytende skjer her. For her brukes en nyfeministisk strategi for første gang på dansk jord med mål om å fremme islamistiske interesser med «treff under beltestedet». I et intervju med radioverten Rushy Rashid på Radio24syv blir Sherin Khankan dermed spurt «på en vennlig måte» om det er sant at Naser Khader tilbake i 2000 hadde fridd til faren hennes. Et spørsmål som Khankan ikke vil svare på av hensyn til «andre menneskers privatliv». Hun understreker imidlertid at hvis han hadde hatt sterke følelser for henne, har hun angivelig avvist ham, og derfor kan det ikke utelukkes at det har påvirket hans dømmekraft, sies det.
15. november:
Programmet fører til at DR-radioprogramleder Geeti Amiri skriver følgende på Facebook-profilen sin:
«OMG! Naser Khader har tidligere fridd til Sherin Khankan. Sherin Khankan har nettopp bekreftet dette i Rushys Roulette på Radio24syv! Jeg lurer på om den delen av historien er gitt til Marcus Knuth og Martin Henriksen, for ikke å glemme Inger Støjberg. #metoo inne på Christiansborg.»
Geeti Amiris innlegg fikk umiddelbart Naser Khader til å svare på Facebook. Her tagget han programlederen for DR-programmet «Detektor» og DRs administrerende direktør Maria Rørbye Rønn, hvoretter han ba dem om å fremlegge dokumentasjon for påstanden.
«Hva sier DRs ledelse om at en av deres ansatte, studioprogramlederen Geeti Amieri, sprer løgner om meg fra Midtøsten, og til og med under emneknaggen metoo? Geeti Amieri lyver. Sherin Khakan har ikke bekreftet noe. Dette er svært dårlig for DRs troverdighet», sier Khader.
Khankans kollega Khaterah Parwani, som er talsperson for Exitcirklen, har også omtalt intervjuet på Twitter-profilen sin. Hun nevner ikke noe frieri, men kaller Naser Khader inkompetent.
Selv om P1-programleder Geeti Amiri valgte å redigere innlegget noen timer etter at hun publiserte originalen, hadde det allerede forårsaket stor skade på Khaders person.
25. november:
De tre politikerne, Khader, Henriksen og Knuth, har ikke kommet med noen unnskyldning, og Sherin Khankans advokat Poul Hauch Fenger sier derfor at «som annonsert vil det bli levert stevning i nær fremtid».
30. november:
Integreringsminister Inger Støjberg er i samtaler med andre politikere om saken, der hun skal forklare hvorfor hun forsøkte å få nedlagt potten som Exitcirklen skulle motta penger fra.
1. desember:
Sherin Khankan forteller Berlingske at hun og Naser Khader hadde et kortvarig forhold tilbake i 1999. Her forteller hun også hvordan hun siden 2002 har opplevd at Naser Khader har «oppildnet» henne med «løgner» om at hun er en farlig islamist. I tillegg sier hun at hun forrige uke mottok en melding fra Khader, der han sier at han har private bilder og meldinger fra henne. En melding som hun oppfatter som press fra ham. På Facebook svarer Naser Khader i et langt innlegg og understreker at det ikke er noen nakenbilder involvert, og at dette er et verdipolitisk oppgjør og ikke et personlig oppgjør. «Islamisten Sherin Khankan fortsetter å lyve, manipulere og sutre i saken om Exit Circle. Det er et velkjent triks for å gjøre saken til noe annet enn Khankans fortid som radikal islamist og hennes tvilsomme bakgrunn som rådgiver for muslimske kvinner i nød», skriver han blant annet. Khaders bruk av ordet radikal islamist er en ganske alvorlig anklage, sier Sherin Khankan, som vil snakke med advokaten sin om det.
2. desember:
Den tredje nestlederen i Folketingets presidentskap, Christian Juhl (Enhedslisten), sier til Ritzau at han er «dypt sjokkert» over Naser Khaders handlinger i Exit Circle-saken. Han vil derfor nå diskutere saken med resten av Folketingets ledelse. Ifølge Folketingets talsmann, Pia Kjærsgaard (DF), vil det imidlertid ikke stå på dagsordenen, da det er en privatsak mellom to personer, som Folketinget ikke bør blande seg inn i. «Det er slett ikke vår sak. Selvfølgelig kan Christian Juhl ta det opp om nødvendig, der man kan diskutere alt. Men det kan ikke stå på dagsordenen», sier hun til Ritzau. I en e-post til Berlingske skriver partiformann og justisminister Søren Pape Poulsen (K) at han vil ha en «samtale» med Naser Khader, da han mener at «det er en uheldig sak på alle måter».
Så da: Hva er mer åpenbart og naturlig – ifølge den islamske feminismen som Khankan-klanen representerer – enn å gi stafettpinnen direkte videre til den kjempende enheten i MeToo-bevegelsen?
Som sagt, så gjort. Når hun i 2020 først taper saken i Høyesterett, som var blitt henvist fra tingretten, og også taper i Høyesterett våren 21, er «islamistvennene» umiddelbart klare med en ny domstol, som ikke er like mottakelig for rasjonelle argumenter som vårt rettssystem er – eller i det minste en gang var. Denne nye domstolen heter MeToo. Etter å ha mislyktes med forsøket på å få Naser Khader formelt dømt i retten, går de nå videre til det nest beste: Å få ham dømt på rene udokumenterte anklager om trakassering. Akkurat som de har gjort med så mange andre de siste årene.
Det virket.
Det handler om avsekualisering
Hva er det Sherin Khankan og kalifatsøstrene hennes står for?
Det er at de, i likhet med islamistene i Brorskapet, rett og slett er ute etter å fjerne grunnlaget for det vestlige samfunnssystemet: sekularisering. Dette betyr i bunn og grunn å fjerne grunnlaget som kalles frihet, individualisme og reell likhet. For å lette på sharia-systemet i ly av mørket, blir alle slags feelgood -ord oppfunnet: brobygging, DEI, osv. Men det eneste formålet med dette er, som en kreftcelle, å spise opp systemet innenfra og fylle det med nytt innhold. Noe som i ett og alt er i strid med vårt vestlige verdensbilde.
Og dessuten: ingen er tilsynelatende interessert i å nøste opp i det. Som Helle Merete Brix skriver i Mot mørket: «Det muslimske brorskapet i Vesten drar nytte av at nesten ingen journalister er interessert i hvem som er tilknyttet institusjonene deres, hva som læres, hva som publiseres og hvem som er knyttet til hvem. De har også lært å bruke alle plussordene – ‘dialog’, ‘respekt for mangfold’, ‘retten til å være annerledes’ og ‘åpen sekularisme’, uttrykk de kjenner beroliger europeere.»
Nøyaktig det samme kan sies om de feministiske muslimske søstrene. Det er derfor Khader prøver å trekke i håndbrekket i forhold til støtten til Exit-sirkelen. Han ser det alle andre ser ut til å ignorere eller ikke forstå: at under dekke av alle slags slagord om godhet er folk i full gang med å erstatte verdslighet med religiøsitet, profesjonalitet og ekspertise med holdninger og ideologi.
For ikke å snakke om: med regelrett hjernevasking. Sammenlign også argumentene hans om at representantene for Exit Circle – i motsetning til mange andre hjelpende kvinneorganisasjoner – fullstendig mangler ekspertise på feltet. På den annen side har de rikelig med ekstremistisk ideologi å tilby. Nøyaktig som i tilfellet med politimannen Elvir Abaz.
Dette gjelder helt ned til trikset med å si at man tilslutter seg sekularismen, men i likhet med al-Bannas barnebarn Tariq Ramadan, en av de mest innflytelsesrike brorskapsmedlemmene i Vesten i nyere tid, og for øvrig et av Khankans erklærte forbilder, forstår man ikke dette som et skille mellom religion og politikk. I stedet snakker man om en «pluralistisk sekularisme» som kan utvikles og som setter alle religioner på lik linje.
Taqiyya på sitt høydepunkt
Når denne søsterskapsislamismen nesten er enda farligere enn brorskapsislamismen, er det knyttet til det faktum at kvinner er og vil være langt dyktigere enn menn når det gjelder kamuflasje, manipulasjon, å handle i hemmelighet osv.
La oss nå bare ta tyren ved hornene og si det som det er.
Kvinner tar på seg leppestift. De lakkerer neglene røde. De kurrer og blunker med sine lange falske øyevipper og flørter med sine tatoverte øyenbryn. Og umiddelbart har de alt og alle i håndflaten. Kanskje kler de seg i hvitt, Muhammeds påståtte favorittfarge, fordi det signaliserer total renhet og ortodoksi. Som Zainab-al-Ghazali, som på overflaten kan forveksles med en vestlig feminist, men som i realiteten brøt med enhver vestlig orientert feminisme til fordel for en islamsk feminisme, hvis endelige mål var ummaen og den islamske totalstaten.
Dessuten: De kaller seg «Den søte», slik Sherin Khankan har gjort gjentatte ganger – blant annet til Alt for Damerne. Ja, de dropper hijaben, som Samira Nawa fra De Radikale, eller de, som Sherin Khankans venninne Asmaa Abdol-Hamid, stiller til valg for et venstreorientert parti i Danmark, hvis det hjelper. Eller de sørger for at de i en årrekke bare velger yngre, kjekke ledere, som i Enhedspartiet.
Veldig, veldig smart. Veldig, veldig effektivt. Og veldig, veldig farlig. Noe vi kan se av det faktum at mannlige venstreorienterte politikere som Pelle Dragsted prøver av all sin kraft å imitere dem .
Som du kan se, er dette taqiyya på sitt mest potente. I positiv forstand, selvfølgelig. Skuespillermiljøet har blitt tatt til et helt nytt ideologisk nivå. Kanskje krever det til og med en «fjerde erkjennelse», som et supplement til sosialdemokraten Frederik Vads «tredje erkjennelse», for å kunne gjennomskue det. Allerede for en rekke år siden spådde den tunisisk-franske menneskerettighetsaktivisten Samia Labidi og den norske forfatteren Hege Storhaug at kvinnelige islamske aktivister (Sherin Khankan kaller seg aktivist) i fremtiden ville spille en mye større rolle i islamiseringsprosessen i Vesten.
Den spådommen må sies å ha gått i oppfyllelse.
Helle Merete Brix har også vært en høylytt forkjemper for fenomenet siden starten. Men uten hell. I artikkelen «Reaksjonens glade søstre» fra 2007 skriver hun tydelig at vi i årene som kommer utvilsomt vil se mange tilslørte – så vel som utilslørte, kan vi legge til – muslimske aktivister som tilhører kvinnekjønnet i våre medier, på konferanser og i integreringsprosjekter. Årsaken er enkel: «De mannlige islamistene vet at disse kvinnene kan argumentere langt bedre enn menn for blant annet nødvendigheten av slør.»
Men som sagt, det har i stor grad gått under radaren. Og prisen vi nå betaler står i full kontrast til den ruvende uvitenheten.
Khader hadde luktet lunten
Det var, i all sin enkelhet, det Khader prøvde å si tilbake i 2017, da han trakk i håndbrekket. Blant annet fordi han visste bedre enn noen andre hva islam egentlig handlet om, og at de nye islamske feministene, også kalt «våkne feminister» eller «interseksjonelle feminister», rett og slett ikke kunne lese et ord arabisk og dermed studere Koranen og hadithene på originalspråket. Som et resultat ble de heller ikke informert om hva de «lekte med», slik Florence Bergeaud-Blackler uttrykker det i sin bok om brorskap.
Av samme grunn kalte en republikansk politiker, i forbindelse med Khankan og en annen kvinnelig imams besøk hos Macron i 2018, det med rette en ren «svindel». Selv om svindelen må sies å ha blitt noe av en flopp– ikke minst på grunn av faktoren med lekkerhet. I den sammenhengen betyr det åpenbart mindre at det ikke er noe progressivt med Khankans «kvinnelige imamrolle». På den ene siden er hun imam i en dypt reaksjonær kjønnsdelt kontekst – moskeen hennes er derfor kun for kvinner – og på den andre siden kan man finne massevis av lignende predikanter i den arabiske verden.
I dag ser vi resultatet av naivitet. Og det samme skjedde når det gjaldt å snike inn sin egen private mening og ideologi bakdøren, til fordel for faglig, akademisk kompetanse, spredt til nasjonal doktrine.
Hvor godt alliansen mellom woke-feminister og islam-apologeter har blitt smidd, ble tydelig i spalten som sangeren Isam B – eller Isam Bachiri, som han riktignok kalles – hadde i Jyllands-Posten i april. Her lyktes sjongløren med å vri nesten alt til å bety det motsatte av hva det egentlig gjør. Sosial kontroll ble dermed, som ved et trylleslag, likestilt med liberal og emansipert vestlig kultur. Mens noe som lignet veldig på tradisjonell islamsk sosial kontroll ble likestilt med sunn fornuft.
Enten det er Naser Khaders kamp mot Exitcirklen, prøver Isam B fortsatt, åtte år senere, å lufte de samme absurde påstandene som florerte for ti år siden. Som han skriver: «Ja, det finnes muslimske ansatte som administrerer i samsvar med sin egen livsverden. Men hvor få er de? Og husker du ikke hvordan Naser Khader for år siden prøvde å skjerme Exitcirklen fra midler som var i strid med reglene fordi han hadde følelser for et par av foreningens ledere?»
Det viser først og fremst at folk som Isam Bachiri og andre i samme båt er og vil være fullstendig utspekulerte. Fordi utspekulert er når du, mot bedre vitende, gjentar falske påstander som allerede har blitt motbevist flere ganger, som om de var etablert som ugjendrivelige sannheter. Det er manipulasjon av verste sort, og det er rett og slett ødeleggende for samfunnet vårt og vår demokratiske debatt at ikke flere mennesker står imot det.
Da jeg ble intervjuet om saken for Radio IIII 16. april i år, viste DR sin vanlige arroganse og aktivistiske kraft. Radio IIII ba den statlige mediegiganten om å kommentere anklagene mine. DRs svar? «Vi tror vi hopper over denne.»
Dette er media vi alle betaler for, menn og kvinner, venstre og høyre. Når skal danskene slutte å finne seg i dette? Så langt har de ikke ønsket å kommentere verken avsløringen av Khader-komplottet eller avsløringen av Elvir Abaz’ embetsmisbruk. Noe som rett ut sagt er opprørende.
Sirenenes forlokkende sang
Hvis du husker finnes det en viss myte fra gresk mytologi som kan kaste lys over hva som skjer i dag. Nemlig den om sirenenes sang. Det er det mørke ur-kaoset som sirenene, med sine forlokkende toner, prøver å dra Odyssevs og hans menn ned i. Derfor må han også stappe voks i sjømennenes ører og binde seg til masten på skipet inntil de har nådd trygg havn på sivilisasjonens kyst, Ithaka.
Igjen: Vi hører stadig at Sherin betyr «lille søtnosen». Hvorfor? Et retorisk spørsmål, selvfølgelig.
Vi bør huske hva islamsk feminisme egentlig er. Islamsk feminisme er en tro på at islam ikke bare kan omdefineres i feministiske termer, men til og med kan bli en slags spydspiss for en helt ny interseksjonell verdensrevolusjon. Det er ideologien som blant andre Sherin Khankan åpent bekjenner seg til når hun blir invitert til å besøke Macron i Frankrike. Det er fatalt at den har gått fullstendig under radaren så lenge på grunn av frykt for kontakt og generell analytisk latskap.
Det er ikke bare vi etniske dansker som lider av dette – akkurat som andre vestlige over hele Europa lider av det. Innvandrere og etterkommere av innvandrere som faktisk inderlig ønsker å integreres i samfunnet vårt, lider også av det. Dette er bevist av Naser Khaders groteske skjebne, som aldri burde ha skjedd i et på papiret sivilisert, opplyst samfunn som vårt. Men som har skjedd likevel.
Så historien viser også hvordan denne forførende DEI-metoden til og med risikerer å skyve bort de som faktisk ønsker å integrere seg. Hurra, så bra det fungerer for oss!
Nei, ingenting, altså ingenting, har blitt vunnet ved mykhet. Tvert imot. Med støtte fra woke og neofeminisme blomstrer islamismen. Med ett eneste formål: å gjøre Europa sharia-kompatibelt. Det vil si ikke-demokratisk, ikke-liberalt, ikke-vestlig. Kort sagt: ufritt.
Det må stoppes. Og det må stoppes nå. Avsløringen av det islamistisk-feministiske komplottet mot Naser Khader kan godt være det første skrittet på veien. Nettopp det første. For mye tyder på at komplottet ennå ikke er over. Fortsettelse følger. TV2 Fyn kunne dermed i juni melde at Riksadvokaten hadde besluttet å gjenåpne saken angående opprettelsen av den falske anmeldelsen mot den tidligere politikeren Khader i politisystemene. En avgjørelse som senere ble omgjort.
Pyramidespillet tar aldri pause.
Dommen mot Abaz
Og hva fikk han, den fynske politibetjenten, for alle de ulovlige tingene han beviselig hadde gjort i sitt betrodde yrke? Hva var alle de mange straffeanklagene i tiltalen han ble funnet skyldig i, vurdert til – en tiltale som tok urimelig mange år å bygge opp? Som nevnt tidligere, ble anklagene anslått å kunne føre til flere års fengsel.
Ja, han fikk totalt 30 dager i fengsel. Det betyr en måned bak murene for alle de mange ulovlighetene, for det og svært grove maktmisbruket over flere år. Tygg på det, Danmark-familien.
For Naser Khader selv var dommen imidlertid ikke nok til å ødelegge dagen for han. Som han skrev på Facebook-siden sin, var det viktigste at hans – og mange andres – plageånd i uniform nå var dømt og skulle i fengsel. Og dermed aldri ville kunne returnere til politiet. Med mindre han vinner anken i Høyesterett.
Senere på dagen tok Khader selv steget helt bort fra kulturen som folk som Abaz, Fiazi, Abdol-Hamid, Khankan og mange andre som dem har brakt inn i samfunnet vårt med ødeleggende konsekvenser.
Dette skjedde da han, etter lang og grundig overveielse, ble døpt i Kisserup kirke. Her underkastet han seg den kristne Guds vilje og autoritet – som ikke minst inkluderer et skille mellom den religiøse og den politiske sfæren. Denne gangen representert av en mann i uniform, som vi forhåpentligvis fortsatt kan ha en viss tillit til, nemlig presten.
Hovedbilde: Naser Khader, HRS