Mens norske velgere som ikke allerede har levert forhåndsstemmer skal gå til stemmeurnene i dag, er kaoset i britisk politikk et faktum. I en dramatisk vending fredag trakk Angela Rayner seg som visestatsminister og boligminister etter en skandale knyttet til ubetalt eiendomsskatt. Rayners avgang, som også inkluderte hennes rolle som nestleder i Labour-partiet, utløste en omfattende kabinettomveltning under statsminister Keir Starmer. Den pakistanskættede politikeren Shabana Mahmood ble utnevnt til ny innenriksminister.
Rayners avgang er i seg selv interessant, da kreativ skatteforståelse ikke akkurat kan sies å være et britisk fenomen. Det er ikke lenge siden det omfattende pendlerboligjukset her på berget, for ikke å snakke om inhabilitetsskandaler og aksjespekulasjon fra gutterommet i statsministerboligen. Men britene opplever å gå fra asken til ilden, for til tross for at Rayner tok ansvar ved å gå – ikke ved å bli sittende, som også er en alminnelig politisk variant – førte avgangen til en omrokkering av kabinettet. Rayners avgang er et stort slag for Starmer, for hun har som mister vært en populær figur blant partiets venstrefløy og -velgere.
Labour henger nå etter Reform UK i meningsmålinger, med en ledelse på nesten dobbelt så stor margin. Utnevnelsen markerer et historisk øyeblikk: Mahmood er den høyest rangerte muslimen i britisk politikk og den første muslimske kvinnen på denne prestisjetunge posten. Som tidligere justisminister (siden i fjor), overtar hun ansvaret for noen av regjeringens mest presserende og kontroversielle områder. Men utnevnelsen har også utløst en bølge av sinne og debatt.
Lojalitetsspørsmål
Som den første muslimske kvinnen på denne posten – som styrer politi, etterretning og innvandring – har hun blitt et symbol for debatten om «mangfold» i britiske institusjoner. Og en runde i sosiale medier gir svaret på hva mange briter mener om å få en muslimsk innenriksminister. Den korte versjonen er at de misliker det – ikke minst fordi de ikke selv har valgt det.
Kritikere, og særlig støttespillere av Nigel Farage og Reform UK, ser Mahmoods utnevnelse som et tegn på at Storbritannia faller under muslimsk innflytelse. Bekymringen er ikke ubegrunnet. «Hun prioriterer islam over alt annet», skriver flere, med henvisning til Mahmoods uttalelser om at troen er «den drivende kraften i alt jeg gjør». Dette knyttes til hennes ed på koranen som justisminister i fjor. Britene er lei av islam og anser øyensynlig å gi Mahmood ansvar for alt fra migrasjon til groomingskandalen er et uforsvarlig eksperiment som setter nasjonal sikkerhet i fare.
Den muslimske innenriksministeren er kjent for engasjement utenriks – for sitt opprinnelsesland Pakistan – og for å være svært propalestinsk. I 2019 deltok hun i protester utenfor den indiske ambassaden i London mot opphevelsen av Article 370 i Kashmir, som hun kalte en «forræderi mot kashmirerne» og en trussel mot menneskerettigheter. Hun har kalt Kashmir «India-okkupert» og krevd global intervensjon. Dette har utløst sinne fra indiske og hinduistiske grupper i Storbritannia, som ser det som anti-indisk og pro-pakistansk. Times of India rapporterte at hennes uttalelser går virale i sosiale medier igjen, med bekymringer for at det vil skade ikke-muslimer.
Palestina og Det muslimske brorskap
Jerusalem Post har også bitt seg merke i Storbritannias nye innenriksminister, og fokuset er ikke minst på Mahmoods engasjement for Palestina. En umiddelbar utfordring for Mahmooder å avgjøre skjebnen til Palestine Action, en pro-palestinsk gruppe som forrige innenriksminister Yvette Cooper forbød som en terrororganisasjon. Mahmood, som er en forkjemper for palestinsk statsdannelse, har sagt at støtte til Palestina ikke er det samme som støtte til terror.
Tilbake i 2014 protesterte Mahmood mot en filial av supermarkedet Sainsbury’s i Birmingham og krevde at den skulle slutte å selge varer fra israelske bosetninger på palestinsk territorium. Hun stemte «nei» til å gjøre BDS ulovlig i 2024, skriver Jerusalem Post.
Det er likevel ikke bare propalestinske sentimenter som vekker bekymring.
En annen kritikk mot Mahmood er at en islamsk organisasjon med bånd til Det muslimske brorskapet har hovedkvarter i hennes valgkrets.
Islamic Relief – som har hovedkvarter i Digbeth-området i Birmingham – ble utpekt som en terrororganisasjon i De forente arabiske emirater i 2014 på grunn av påståtte koblinger til Det muslimske brorskapet. Veldedighetsorganisasjonen ble forbudt i Israel og Vestbredden i juni 2014, og daværende forsvarsminister Moshe Yaalon hevdet at den var «en av Hamas’ finansieringskilder og et middel for å skaffe midler fra forskjellige land i verden».
Selv om Islamic Relief ikke er forbudt i Storbritannia, har Charity Commission blitt oppfordret til å undersøke den på grunn av dens bånd til terrorgrupper og dens antisemittiske og voldelige retorikk.
Islamic Relief betalte for Mahmoods «humanitære» reise til Pakistan i 2010, skriver Jerusalem Post.
Mahmood har også knyttet det engelske flagget til høyreekstreme grupper som English Defence League (EDL), og sagt at «de som bærer det mest i mitt område er EDL – hvite, mannlige og dårlige folk». Det er neppe noen samlende uttalelse for et folk som har måttet tåle konsekvensene av masseinnvandringen, tvert om vil det provosere folk ytterligere å bli ekstremismestemplet fra muslimsk ministerhold.
Ikke valgt av folket
Det som er hevet over enhver tvil er at Mahmood overtar en ministerpost som skal håndtere en bred portefølje av kriser – fra småbåter til groominggjenger – og at hun står overfor enorme utfordringer. Som sosialkonservativ og effektiv kommunikatør håper Starmer at hun kan roe ned debatten om innvandring uten å miste Labours verdier. Men mest av alt er Starmers valg av Mahmood et bilde på tiden vi lever i og på den politiske situasjonen i Europa. Som en Facebook-venn nylig skrev:
«Bryr meg lite om det kommende valget. Den politiske konsensusen i Norge er ekstremt stor: Samtlige partier på Stortinget er enige om 97 % av statsbudsjettet. Og slik vil det nok fortsette. Jeg er imidlertid opptatt av noen problemer i forbindelse med demokrati og valg:
1) Stemmer vektes meget ulikt uifra hvor folk bor i landet.
2) Vi kan ikke stemme på personer, vi tvinges til å stemme på de personene partiene har valgt til de øverste plassene.
Når man har rettet opp i disse to helt urimelige forhold, skal jeg vurdere å stemme.»
Den politiske situasjonen er i Storbritannia som i Norge politikervalgt, ikke folkevalgt.
Hovedillustrasjon: Shabana Mahmood, Wikimedia Commons