Vedtaket i den amerikanske utenrikskomiteen fastslår at USA skal «kreve en fullstendig gjennomgang av det bilaterale forholdet mellom USA og Sør-Afrika og identifisere sørafrikanske myndighetspersoner og ANC-ledere som er kvalifiserte for å ilegges sanksjoner, og for andre formål».
Sør-Afrika fremstår i økende grad som en aktør som utfordrer amerikanske strategiske interesser. Foundation for Defence of Democraties har publisert en interessant paneldebatt om forholdet mellom USA og Sør-Afrika, og ikke minst problematiserer panelet hvordan ANC – African National Congress – utnytter historien og fremdeles spiller på Nelson Mandela-effekten overfor Vesten. Men sittende president Cyril Ramaphosa er definitivt ingen Mandela.
Panelet diskuterte den økende spenningen i forholdet mellom USA og Sør-Afrika, med fokus på Sør-Afrikas utenrikspolitiske valg, økonomiske utfordringer, korrupsjon og tilknytning til autoritære regimer. Panelet besto av Max Meizlish, Joshua Meservey og Benji Shulman og debatten kan sees i sin helhet her.
Autoritært og korrupt
Bakgrunnen for USAs anstrengte forhold til Sør-Afrika blir oppsummert til å handle om følgende utvikling. Sør-Afrika har:
- Styrket bånd med autoritære regimer som Russland, Kina og Iran, inkludert felles militærøvelser og økonomisk samarbeid.
- Fungert som et knutepunkt for sanksjonsunndragelse og ulovlig finansiering, noe som bekymrer USA.
- Ledet en juridisk kampanje mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) og gått langt i å støtte Hamas og undergrave internasjonale juridiske institusjoner.
- Vist økende militært samarbeid med Iran, eksemplifisert ved et nylig møte mellom Sør-Afrikas øverste militærsjef og iranske militæroffiserer.
- Vært involvert i korrupsjonsskandaler, inkludert Gupta-saken og utfordringer knyttet til telekommunikasjonsselskapet MTN, som er under etterforskning av det amerikanske justisdepartementet for sine aktiviteter i Afghanistan og Irak.
Samtidig vurderer Financial Action Task Force (FATF) om Sør-Afrika skal fjernes fra listen over jurisdiksjoner under økt overvåking, mens Trump-administrasjonen og medlemmer av Kongressen tar grep for å isolere Sør-Afrika, blant annet gjennom U.S.-South Africa Bilateral Relations Review Act.
Sør-Afrika som et «rogue democracy»
Meizlish fremhevet at Sør-Afrika har blitt en sentral aktør i det han kaller «Axis of Aggressors» (Kina, Russland, Iran, Hamas, Hizbollah). Landet fungerer som et knutepunkt for ulovlig finansiering, terrorfinansiering og transitt av varer til regimer som er fiendtlige mot USA og Israel.
Sør-Afrika har tatt en ledende rolle i «lawfare» (juridisk krigføring) mot Israel ved ICJ, noe som oppfattes som støtte til Hamas.
Den økende finansielle ugjennomsiktigheten i Sør-Afrika muliggjør hvitvasking, sanksjonsunndragelse og finansiering av terrorgrupper som Hamas og Al-Quds Foundation.
Meservey forklarte at ANC, som har dominert sørafrikansk politikk siden apartheids fall i 1994, ser seg selv som del av en global revolusjonær bevegelse mot et urettferdig internasjonalt system ledet av «det globale nord» (USA og Vesten). ANC anser USA som en «hyper-makt» og et symbol på imperialistisk undertrykkelse.
ANC har historisk hatt nære bånd til regimer som Cuba, Russland og Kina, og nylig også Iran. Denne ideologiske tilnærmingen har blitt mer åpenlys de siste årene, delvis fordi ANC mener at Østen stiger opp på den geopolitiske himmelen, mens Vesten svekkes.
ANC bruker sin anti-apartheid-historie som en moralsk plattform for å rettferdiggjøre støtte til kontroversielle saker, som saken mot Israel ved ICJ, samtidig som de avleder oppmerksomhet fra alt som går galt under egen ledelse internt i landet, ikke minst korrupsjon.
Gupta-saken ble trukket frem som et eksempel på omfattende korrupsjon, hvor Gupta-familien, en indisk kriminell familie, hadde betydelig innflytelse over Sør-Afrikas politiske og økonomiske beslutninger under tidligere president Jacob Zuma. Zondo-kommisjonen dokumenterte korrupsjon blant høytstående ANC-medlemmer, inkludert flere titalls nåværende politikere og opptil en fjerdedel av regjeringsministrene. Likevel har få blitt stilt til ansvar, og korrupte aktører beholder fortsatt makt.
Shulman påpekte at korrupsjon ofte går hånd i hånd med anti-vestlig ideologi, og at målrettede sanksjoner mot korrupte ANC-medlemmer kan få bred støtte blant sørafrikanere, som er frustrerte over fortsatt korrupsjon.
Sør-Afrikas forhold til Iran – og til USA
ANC har hatt historiske bånd til Iran siden den iranske revolusjonen i 1979, basert på felles revolusjonær ideologi. Disse båndene har utviklet seg til økonomisk og militært samarbeid.
Nylige møter mellom sørafrikanske og iranske militæroffiserer, inkludert Sør-Afrikas sjef for spesialstyrkene, har vakt bekymring, spesielt etter Israels angrep på iranske mål. Dette samarbeidet sees som strategisk betydningsfullt, men er underrapportert i vestlige medier, fastslår panelet.
Telekommunikasjonsselskapet MTN ble fremhevet som et eksempel på tvilsomme forbindelser, med anklager om at selskapet har samarbeidet med IRGC-kontrollerte enheter i Iran og muligens vært involvert i hvitvasking og overføring av militær teknologi.
Forholdet mellom USA og Sør-Afrika har forverret seg betydelig, delvis på grunn av Sør-Afrikas anti-vestlige handlinger og Trump-administrasjonens harde linje, inkludert trussel om massivt økte tollsatser og sanksjoner. Benji Shulman bemerket at mange sørafrikanere er bekymret for en forverring av forholdet til USA, som er en viktig handelspartner. Samtidig er det støtte for tiltak mot korrupte ANC-medlemmer, men spørsmål knyttet til hvite afrikaneres rettigheter skaper splittelse.
Meservey understreket at Sør-Afrika må ta konkrete skritt for å reparere forholdet til USA, som å trekke støtten til ICJ-saken mot Israel, avslutte militærøvelser med Russland og Kina, fordømme sanger som «Kill the Boer» som retter seg mot den hvite minoriteten, og lette byrden for amerikanske selskaper under Black Economic Empowerment-regelverket.
Behov for realitetsorientering
Panelet foreslo målrettede sanksjoner mot korrupte ANC-medlemmer, som Gwede Mantashe, minister for petroleum og mineralressurser, som har støttet samarbeid med Russland og Iran og truet med å holde tilbake kritiske mineraler fra USA.
Meservey påpekte at Europa, spesielt land som Spania, ikke har vært gode allierte og fortsatt ser på ANC gjennom et utdatert prisme som anti-apartheid-helter. Han oppfordret til en mer realistisk tilnærming fra Europas side.
Shulman mente at endring er mulig gjennom en kombinasjon av internasjonalt press og lokale krefter. For eksempel kan press fra USA, kombinert med lokale aktører som ønsker reformer, føre til politisk nødvendige endringer. Å få bukt med korrupsjonen i landet må være et helt grunnleggende krav. Saken mot telekommunikasjonsselskapet MTN i Sør-Afrikas høyesterett kan få store konsekvenser, spesielt fordi president Ramaphosa var styreleder i MTN under kontroversielle avtaler med Iran.
Endring vil imidlertid kreve vedvarende press over tid, da ANC fortsatt har betydelig støtte, til tross for synkende oppslutning (under 50 % i siste valg).
Panelet tegnet et bilde av Sør-Afrika som en nasjon i en problematisk retning med en ideologisk drevet utenrikspolitikk som utfordrer vestlige interesser. Mens USA vurderer tiltak som sanksjoner og lovgivning for å holde Sør-Afrika ansvarlig, understreket panelet behovet for at Sør-Afrika selv tar konkrete skritt for å reparere forholdet. Akkurat det er det all grunn til å være enig i, men at det vil skje er neppe trolig.
Mest av alt er Sør-Afrika et skrekkeskempel på hva som skjer i en nasjon som over tid holder seg med dobbeltmoralske standarder, og utviklingen bør være en vekker for europeiske ledere som overgår hverandre i samme politiske gymnastikk. Det ender med vold, korrupsjon og autoritært styre – milelangt fra det likestilte, fargerike idealsamfunnet som forfektes på papiret.