Jeg tør vedde på at det ikke finnes mange i dette landet som ikke mener at drapet på Tamima er forferdelig og tragisk. Nok et uskyldig ungt menneske som bøter med livet for andres galskap.
For selvfølgelig er det galskap i moderne tid når noen velger å ta livet av medborgere, uansett hva vi pakker «motivet» inn i.
Anders Behring Breivik fremstår som den ytterste ondskapen, da han i 2011, i svært så nøye planlagte angrep, klarte å drepe 77 medmennesker, de aller fleste unge, fordi han mente at de samme hadde potensiale til å ødelegge det fremtidige Norge. Dette vanvittige angrepet, eller angrepene, ble presist nok definert som terror. Det verste i Norge i fredstid.
Deretter fulgte drapet på Johanne Ihle-Hansen og et slags angrep på Al Noor-moskeen i Bærum i 2019, utført av Philip Manshaus. Det tragiske drapet på stesøsteren druknet nesten i støyen av det mildt sagt fjollete angrepet i moskeen, der Manshaus’ enkelt ble overmannet av en eldre mann og banket opp. Hvorfor denne hendelsen skulle defineres som terror er det nok flere av oss som lurer på, men at det var galskap utført av Philip Manshaus er nok de fleste enige i.
Noen år etterpå kom skytingen i Oslos gater (juni 2022) utenfor baren Per på hjørnet og homsebaren London Pub, utført av Zaniar Matapour. To mennesker ble drept og en rekke ble fysisk skadd. Det tok litt tid før dette angrepet ble definert som terror, til tross for at det hadde potensialet for å skape frykt.
Ulik karakter
Disse angrepene har i min tolkning ulik karakter. Behring Breivik fremstår i en særklasse, da han i den omhyggelige og presise planleggingen – og gjennomføringen – fremstår som et monster uten medmenneskelighet. Ikke mange ønsker å ha et menneske av hans kaliber fritt i samfunnet. Det har da også vært massiv dekning av hendelsen(e) og Behring Breivik, der oppfattelsen av hans hat mot innvandring synes berettiget, mens det synes å finne mindre dekning for muslimhat. Uansett er Behring Breivik klistret til «høyreekstremisme», som – dessverre – i seg selv er blitt en utflytende definisjon. For eksempel er det ingen omforent enighet om at høyreekstreme kan knyttes til vold.
Det oppleves også som uproblematisk å knytte Zaniar Matapours angrep til terror. Om angrepet derimot var ensidig rettet mot homofile (eller såkalt skeive) er mer uklart, da det også kan relateres til såkalte vantro (i islams navn). Men PST og retten havnet på at angrepet var rettet mot skeive:
– Formålet var både å drepe så mange skeive som mulig og å skape alvorlig frykt hos skeive for øvrig, rapporterte for eksempel VG.
Det kan innvendes, uansett hvor politisk ukorrekt det er, at det kan ligge et politisk motiv i å knytte angrepet ensidig til skeive. Homsepolitikk (eller hva man nå «korrekt» kan kalle det) sammen med såkalt hatkriminalitet (som i seg selv har en slagside) har hatt en fremtredende rolle de siste tiårene, så her kan det ligge både legitimering og penger.
Derimot er dette terrorangrepets islamske forankring dempet betydelig ned i offentligheten. Det nærmeste mediene kom i omtalen var vel relatert til islamisten Matapour (og ikke minst det som betegnes som hans medhjelper islamisten Arfan Bhatti). Mediene har gjerne en tendens til å bruke begrepet «islamisme» som synonymt med jihadisme, altså det å bruke bruk vold og terror i kampen for islams sak. Men i virkeligheten utgjør jihadistene et lite mindretall av islamistene, som igjen sier noe om hvordan upresise definisjoner kan forlede oss.
Så har vi Philip Manshaus, der drapet på stesøsteren var det virkelige tragiske. Men her har, igjen i det politisk ukorrekte, muslimer «kuppet» hendelsen, og gjort den synonymt med hvor farlig og utrygt muslimer lever i Norge. Det ligger kort sagt legitimering og penger i det muslimske fiendebildet.
Det vi også vet er at Behring Breivik og Manshaus har hatt en mildt sagt trøblete oppvekst, uten at de synes å ha fått den nødvendige hjelp. Matapours barndom og oppvekst har vi hørt lite om, ut over at han kom som flyktning fra Iran som 12-åring og ble uføretrygdet som 34-åring.
Hva gjelder drapet på Tamima vet vi ikke så mye om gjerningspersonen, ut over at det er en ung mann med åpenbare problemer, jamfør at han var under barnevernet, som også viste seg å ha et livsfarlig voldspotensial. Politiet og PST var raske med å formidle at han har høyreekstreme holdninger, og han skal i avhør ha sagt at ønsker å skape frykt. Sistnevnte er antakelig utslagsgivende for at han også er siktet for terror. Det er også gjort kjent at han ønsket å gjennomføre et angrep mot en moské på Hønefoss. Hvorvidt han kunne gjennomføre noe slikt er nå én ting, men han sikrer seg i alle fall oppmerksomhet.
Men hvem kan ansvarliggjøres?
Irrasjonelt klima
Det er nærmest gått sport i å vise til «høyreekstreme holdninger» som om det er selvforklarende, slik som «islamister».
Når Frank Rossavik disker opp i Aftenposten med påstanden om at «Frp har et eget ansvar for å forebygge rasisme» viser det igjen hvordan ansvar blir plassert ut fra egen tolkning, uansett hvor upresis, eller for den saks skyld gal, den måtte være.
For på samme måte som høyreekstreme eller islamister ikke direkte kan knyttes til tilbøyelighet for bruk av vold, er ikke høyreekstrem ensbetydende med å være rasist. Til det er begrepet høyreekstrem blitt altfor utvannet, på samme måte som rasisme er blitt. Det burde være mulig å kritisere innvandringspolitikk, med saklige argumenter, uten at det skal føre til resolutte påstander, typisk uten saklige argumenter, om å være rasist eller innvandrerfiendtlig.
Men et slikt irrasjonalt klima er skapt – og her har mediene en sentral rolle, som visse politikere drar stor nytte av, mens andre begynner å møte seg selv i døra.
En av dem som utnytter situasjonen er Antirasistisk senter, som er selvfølgelig gitt at de er en organisasjon som lever av rasisme. I Aftenposten kan lederen Umar Ashraf og nestlederen Sofia Rana (som også tilfeldigvis er politiker i Rødt og som ikke har unngått å vise sin fascinasjon for vold) fortelle oss at «Når høyreekstremisme får grobunn, følger volden etter». Deres budskap er at hvis «innvandring kobles til trusler og farer, normaliseres et tankesett som høyreekstreme næres av».
På dagens Nyhetssending på NRK var Dagbladets kommentator, og Kampen-beboer, Marie Simonsen, invitert for å kommentere drapet på Tamima. Simonsen påpekte at man reagerte med «sjokk, fortvilelse og forferdelse» over hendelsen, ikke minst fordi det er så «nært og sterkt». Det lar ingen seg forundre av, det er langt enklere å ta noe innover seg jo nærmere en selv er. Deretter slo Simonsen fast at det er et «rasistisk drap» og det går på beboernes identitet løs.
Så til spørsmålet som ifølge Simonsen alle nå tenker: Hvordan kunne dette skje? Hun etterlyser tydelighet på ansvar og at det er umulig å få klare svar. Hun etterlyser hvilke sikkerhetsinstrukser og kontrakter som finnes, og hva PST har gjort i forkant. Hun er «sjokkert over at svarene ikke er klare». Simonsen viser til kommunens og rettsprosessens ansvar, men hvordan sikre at enhver bydel i Oslo er trygg? Hun mener at Kampen er en «innvandringstett og fattig» bydel, men som er et fredelig nabolag med et formidabelt samhold. Alle som kjenner en smule til Kampen, jeg har selv bodd der over et par tiår, vet at Kampen er øktkantens vestkant, med ditto skyhøye boligpriser, og den (ikke-vestlige) innvandringen som er der er «trygt plassert» i egne soner. Sist jeg så på tallene over delbydeler (2014) var Kampen den «norskeste» delbydelen i Gamle Oslo med 75 prosent norsk bakgrunn og 25 prosent innvandrerbakgrunn (herav 16 prosent ikke-vestlig og 9 prosent vestlig bakgrunn).
Simonsen er opptatt av å formidle hvor mange på Kampen som står opp for et antirasistisk miljø, hvilket antakelig de fleste nærmiljøer oppfatter seg som. Men når Simonsen fastslår at drapet på Tamima er rasistisk uten å ta hensyn til verken kommunens (her barnevernet) eller rettsprossens ansvar, er man vel rask å konkludere. Det er for så vidt en kjent øvelse for Dagbladet, for vi husker jo alle hvordan de slo fast – og tviholdt på – at ambulansesjåføren i den såkalte Ali-saken var rasist.
Det Simonsen, Antirasistisk senter og dets like gjør er å appellere til menneskers følelser, ikke å faktisk ønske å finne ut av hvordan noe slikt kan skje – ikke minst for å forhindre at det skjer igjen.
Virkeligheten forvrenges
Det er akkurat dette ensidige budskapet, høyreekstrem=vold=rasist, folk flest har fått nok av, men det kan trygt fremføres da medienes analyser eller oppfølging glimrer med sitt fravær der innvandring kan knyttes til trusler og farer.
Daglig, som jeg neppe tror er noen overdrivelse, er det ett eller annet; overfall, ran, fornedringsvold, knivstikking, som knapt blir noe mer enn en notis og som i alle fall ikke følges opp. Tilbake sitter vi med opplevelsen, riktig eller gal, at mangelen på informasjon kan handle om at mange av disse hendelsene nettopp er innvandringsrelatert.
Som i Stavanger der det som omtales som en ung mann (det kan vi kanskje tolke til 18-åring) og en mindreårig gutt er blitt siktet for drapsforsøk og grovt ran eller medvirkning til dette (også to mindreårige jenter er siktet for medvirkning og en annen ung mann for drapsforsøk og grovt ran eller medvirkning). Men selv en siktelse for drapsforsøk på en ung gutt (16) har ikke utløst noen nærmere omtale. Fordi?
Eller den nylige «knivhendelse» på Hovseter i Oslo. Hendelser på ulike skoler omkring i landet står i kø, men vi får vite lite eller ingenting konkret. For ikke å snakke om hva som foregår i barnevernet.
Det vi dermed stadig minnes om er at ungdomskriminaliteten øker, særlig etter 2014 (og hva skjedde i 2015?), men at gutter/menn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert dempes ned. Overfallsvoldtekter hører vi aldri mer om, for det har politiet instruert mediene om ikke å formidle.
Folk har skjønt hva som gjelder. Derfor holder de fleste klokelig kjeft, selv om de frykter for å slippe barna på skolen eller ut i nærmiljøet og selv skynder seg hjem innen mørkets utbrudd. Samtidig erfarer flere og flere negative konsekvenser med feilslått innvandring, og disse erfaringene kan ikke mediene overstyre. Men mange i befolkningen svarer, og de svarer med stemmeseddelen. Og så har man problemer med å forstå hvorfor «ytterste høyre» vokser i en rekke europeiske land? Man høster det man sår, enkelt og greit.
Heller enn at medier peker på (visse) politikere og (noen) partier med etterlysning av ansvar, burde de tatt en gjennomgang av hvordan de selv forvalter sitt samfunnsansvar. For det er kanskje gode grunner til at flere og flere, særlig de unge, fravelger de etablerte mediene?