Vår sittende regjering framholder at palestinerne har et demokratisk sinnelag fordi de viste evne til å gå til valgurnene i 2006. Påstanden er virkelighetsfjern og stikk i strid med all kunnskap om hvilke faktorer som må være til stede i et fungerende demokrati. Kulturelle verdier og kollektive erfaringer veier tyngre enn valgprosessen alene. Sharia, inkludert hududstraffer, ble akseptert som en del av Hamas’ ideologi, noe som undergraver demokratiske prinsipper som individuell frihet.
Utenlandsk støtte – kan noen finne et annet folk i verden som mottar mer i økonomiske bidrag fra omverdenen enn palestinerne? – overstyrer valgets demokratiske natur og leder til et regime som prioriterer autoritær, dødelig kontroll fremfor folkestyre.
Thomas Sowells argumenter for demokratiets suksess
Sowell argumenterer for at økonomisk frihet, spesielt gjennom frie markeder, er en grunnleggende forutsetning for demokratisk suksess. I Wealth, Poverty and Politics framholder han at nasjoner som tillater individuell entreprenørskap og eiendomsrett skaper velstand, noe som igjen støtter stabile demokratiske institusjoner. Han peker på eksempler som kinesisk-amerikanere og jøder i USA, som gjennom hardt arbeid og kulturell motstandskraft har oppnådd økonomisk suksess til tross for initial fattigdom. Sowell ser på velstand som et resultat av produksjon snarere enn omfordeling, og mener dette legger grunnlaget for et demokratisk samfunn der folk har ressurser til å delta aktivt. Det er den rene motsatsen til den vestlige verdens bistandsbonanza overfor palestinerne. Praksisen, der Norge har overført milliarder til befolkningen, befester sharia og terror, ikke demokratisk vilje.
Sowell legger stor vekt på kulturelle verdier og historiske erfaringer. Grupper som overvinner motgang gjennom disiplin, utdanning og familieverdier bidrar til samfunnsmessig stabilitet. Han argumenterer for at demokrati trives der kulturer verdsetter ansvar og langsiktig tenkning, fremfor å skylde på eksterne faktorer som diskriminering. Sowell advarer mot overdreven tro på at regjeringer kan «perfeksjonere» samfunnet gjennom omfattende inngrep.
Sowell er skeptisk til velferdsprogrammer og omfordelingspolitikk, som han med overbevisende forskningsresultatet viser at svekker demokratiet ved å undergrave individuelle initiativ og ansvar. Jo mer utbygde velferdsordninger, jo verre vil det gå for dem som skal «utjevnes». Det er det klassiske spørsmålet om mulighetslikhet eller resultatlikhet – der fokus på det siste er fullstendig ødeleggende for utviklingen av et fungerende demokrati.
Propaganda gir ikke demokrati
Man ser det i praksis. I en voldsom propagandastorm ytes ikke bare økonomiske bidrag, det ytes også en hyklersk dobbeltmoral. Når det å unnlate å stille krav i seg selv blir en ytelse, når iherdig propaganda utøves i en slik grad at verdenssamfunnet er villig til å overse terror og utrettelige angrep mot Israel i en kollektiv tro på at en slik mental bistand kan føre til demokrati, er det er sykdomstegn. Et demokrati krever robuste institusjoner som sikrer rettsstaten, uavhengige domstoler og maktfordeling – i motsetning til doble standarder.
Ragnar Herleif Hatlem, advokat og forfatter av boken Palestine – Israels historiske og folkerettslege legitimitet, hadde en svært god betraktning om tematikken på Facebook mandag.
NÅR POLITIKERE, EKSPERTER OG MEDIER DØMMER FØR DOMSTOLENE HAR TALT
Det er absurd når norske politikere allerede konkluderer med at Israel begår folkemord i Gaza. For å si det helt klart: Ingen domstol i verden har fastslått at Israel har begått folkemord.
Hva har Den internasjonale domstolen (ICJ) sagt?
1. Domstolen har ikke erklært at det pågår et folkemord i Gaza.
2. Domstolen har heller ikke erklært at et folkemord er plausibelt slik enkelte hevder.
3. ICJ har kun konstatert at rettighetene Sør-Afrika krever beskyttet, er juridisk plausible.
Det er en dramatisk forskjell mellom å si at det foreligger et Folkemord (eller at det er plausibelt at det pågår et folkemord), og det ICJ i virkeligheten sier – nemlig at noen av rettighetene Sør-Afrika krever beskyttet, er juridisk plausible. ICJ har altså kun erklært at det er juridisk plausibelt at palestinerne har en rett til beskyttelse under Folkemordskonvensjonen. Domstolen har altså kun uttalt seg om rettigheter og ikke om fakta.
KRAVET TIL SKYLD – HVA MÅ BEVISES FOR FOLKEMORD?
Folkemords-konvensjonens artikkel II krever ikke bare at visse handlinger (drap, skade, sult, osv.) finner sted, men at det foreligger spesiell hensikt (dolus specialis):
• Det må bevises at formålet utelukkende var å utslette en nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe helt eller delvis.
• Eksistensen av andre motiver (militære, politiske eller sikkerhetsmessige) undergraver folkemords-påstanden.
• Så lenge Israel har legitime krigsmål – som å stanse Hamas sitt angrep (som de sier de vil gjenta igjen og igjen) og beskytte egen befolkning – kan man ikke rettslig kalle det for «folkemord».
• For at det skal foreligge et folkemord, må det eneste mulige motivet bak en stats militære handlinger være en hensikt om å begå folkemord. I Israels tilfelle finnes det åpenbare andre motiver – Israel har jo kjempet en forsvarskrig fra Hamas overtok makten der i 2007.
HISTORIEN VISER HVOR HØYT DETTE BEVISKRAVET LIGGER:
• Selv Sudan, hvor 300.000 mennesker ble drept i Darfur, ble ikke dømt for folkemord.
• Staten Serbia ble ikke dømt for å ha begått folkemord i Bosnia, selv om Srebrenica-massakren ble anerkjent som folkemord.
At de fleste norske sentrale politikere nå tilsynelatende mener at Israel er verre enn både Sudan og Serbia, er en påstand som hverken har juridisk eller fakta-messig dekning.
ISRAELS HANDLINGER MOTBEVISER FOLKEMORDSPÅSTANDEN
Folkemords-fordømmelsene av Israel synes nå å festne seg i det norske folket – som et virus som blåser med vinden og som flere og flere blir rammet av. Men la oss se på virkeligheten. Hvordan samsvarer påstanden om at «Israel har til hensikt å drepe hele eller deler av den palestinske befolkningen» med at Israel under nåværende og tidligere angrep fra Gaza har:
• Sørget for vaksiner og medisinsk utstyr til befolkningen i Gaza.
• Sendt kuvøser til sykehus, selv under harde kamper.
• Forsøkt å isolere sivile fra krigshandlinger for at nødhjelpen skulle nå dem.
• Skapt korridorer for mat, vann og elektrisitet – og trolig gjort mer enn noen annen stat i historien for å sikre at fiendens sivilbefolkning ikke lider.
• COGAT har fraktet ut spesielt hjelpetrengende pasienter og fraktet dem til sykehus i Israel.
Alt dette gjøres for en befolkning som lever under et regime som aktivt ønsker Israels utslettelse. Hvilken annen stat i moderne tid har gjort noe tilsvarende for sin fiendes sivile?
NORGE ANNO 2025
Politikere, eksperter, medier og folkemengder roper i dag unisont «folkemord!».
Flere organisasjoner og aktivister – inkludert fagforbund, kirkelige aktører og enkelte politikere – brukte begrepet folkemord i sin retorikk for å presse frem at oljefondet ble trukket ut fra israelske selskaper. Israel settes i bås med nazistene, mens landet faktisk gjør mer enn noen annen stat noensinne for å beskytte en fiendes sivile. Dette er betenkelig. Det er skremmende. Det er farlig. For når sannhet og rettsstat erstattes av slagord, da er ingen trygge.
KONKLUSJON
Det som skjer i Gaza er en krig – en brutal og smertefull krig – men det er ikke folkemord. Å hevde det, slik mange av våre politikere gjør, er å spre en politisk fortelling forkledd som jus. Slike påstander bidrar ikke til fred eller rettferdighet – de bidrar til økt splittelse i vårt eget samfunn, til å legitimere demonisering av Israel og til å gi næring til antisemittiske holdninger.
Når politikerne ukritisk tar i bruk verdens mest alvorlige forbrytelsesbegrep uten rettslig grunnlag, legger den samtidig til rette for nye blodinjurier mot det jødiske folk – en historisk gift som allerede har kostet millioner av liv.
Dette drar mine tanker mot en uttalelse Mark Twain ironisk skal ha kommet med: «No amount of evidence will ever persuade an idiot.» Jeg tror ikke det norske folket er idioter – de reelle idiotene er noen av politikere, ekspertene og mediene som ikke tar et oppgjør med disinformasjonen som spres hver dag og som gjentar et narrative som på mange måter ikke stemmer med virkeligheten og som ikke slipper til andre enn de som passer inn i dette narrative.
Norge spilte en nøkkelrolle i å støtte valget i 2006 gjennom Oslo-kanalen og internasjonal overvåking, men resultatet – Hamas’ seier med 74 av 132 seter – viste at frie valg ikke automatisk fører til et fungerende demokrati. Hamas’ charter og praksis, som inkluderer sharia og utslettelse av Israel, står i grell kontrast til vestlige demokratiske verdier. Den samme grelle kontrasten til vestlige demokratiske verdier vises av våre egne folkevalgte når de nekter å ta innover seg at Hamas’ styre har vært preget av autoritær kontroll, rakettangrep mot Israel, terror, drap, voldtekter og undertrykking av motstandere.
Dette viser til fulle at uten sterke institusjoner, likhet for loven og en kultur som støtter pluralisme, blir valg et tomt skall. Både på Gaza og her hjemme.