Opprinnelsen til NATOs hemmelige styrker finner vi kort tid etter andre verdenskrigs slutt. Konseptet oppsto i 1948 gjennom Western Unions Clandestine Committee (WUCC), som senere ble integrert i NATO under Clandestine Planning Committee (CPC) i 1951 og Allied Clandestine Committee (ACC) i 1958. Disse nettverkene, koordinert med CIA og MI6, skulle fungere som geriljaenheter bak fiendens linjer, utføre sabotasje, samle etterretning og støtte motstand mot en okkupasjon. Formålet var å skape en kontinuerlig trussel mot sovjetiske styrker og dermed fungere som en avskrekkende faktor.
Nettverkene ble organisert i de fleste NATO-land, med kodenavn som Gladio (Italia), Absalon (Danmark), P26 (Sveits), ROC (Norge), I&O (Nederland) og SDRA8 (Belgia). Hver enhet besto av 10–15 medlemmer, rekruttert fra spesialstyrker, etterretningstjenester og sivile med spesialkunnskap, utstyrt med våpenlagre inkludert maskingevær, eksplosiver og kommunikasjonsutstyr gjemt i skoger og bunkere. Norske ROC skilte seg ut med enda mindre enheter. Treningen inkluderte sabotasje, overlevelse og hemmelig kommunikasjon, ofte på hemmelige steder i Europa eller nøytrale land. Den offisielle begrunnelsen var å beskytte demokratiske regjeringer mot kommunistisk overtakelse, men den sveitsiske historikeren Daniele Ganser hevder at disse styrkene også hadde et sekundært formål: å håndtere «interne trusler»som kunne svekke NATO innenfra.
Daniele Gansers bok NATO’s Secret Armies Operation Gladio And Terrorism In Western Europe kan du lese her.
Avsløringen av de klandestine styrkene
Klandestine styrkenes eksistens forble en av kalde krigens best bevarte hemmeligheter inntil 1990, da italienske myndigheter brøt tausheten. Årsaken var en etterforskning ledet av dommer Felice Casson, som i 1990 oppdaget dokumenter i arkivene til Italias militære etterretningstjeneste SIFAR. Dokumentene, datert 1. juni 1959, avslørte detaljer om Gladio og dets koblinger til NATO og CIA. Denne oppdagelsen tvang den daværende italienske statsministeren Giulio Andreotti til å bekrefte eksistensen av en hemmelig hær for senatet, og han kalte det «den best bevarte og mest skadelige politisk-militære hemmeligheten siden andre verdenskrig», ifølge Ganser.
Andreottis uttalelse utløste en bølge av avsløringer. Europaparlamentet vedtok 22. november 1990 en resolusjon som fordømte «den hemmelige opprettelsen av manipulerende og operative nettverk» og krevde full gransking. Kun Italia, Belgia og Sveits gjennomførte etterfølgende parlamentsundersøkelser, mens George H.W. Bush-administrasjonen i USA nektet å kommentere, og opprettholdt offisiell taushet. Avsløringen førte til offentlig sjokk og spørsmål om demokratisk kontroll over etterretningsoperasjoner, spesielt da det ble antydet at nettverkene kunne ha gått utover sitt opprinnelige mandat.
Operasjon Gladio: Det italienske tilfellet
Operasjon Gladio, den italienske grenen av stay-behind-nettverket, ble det mest omtalte eksemplet på grunn av sin påståtte rolle i det som kalles «strategien for spenning» («strategia della tensione») under Italias «blyår» (1968–1982). Denne perioden var preget av over 14.000 politisk motiverte angrep, inkludert bombeangrep, drap og kidnappinger utført av både venstreorienterte grupper som Røde Brigader og høyreekstreme organisasjoner som Ordine Nuovo.
Den mest kjente hendelsen knyttet til Gladio er bombeangrepet på Piazza Fontana i Milano 12. desember 1969, som drepte 17 og skadet over 80. Opprinnelig ble anarkister og venstreorienterte grupper beskyldt, men senere etterforskning pekte mot høyreekstreme med tilknytning til Gladio.
Et annet eksempel er bombeangrepet på jernbanestasjonen i Bologna i 1980, som drepte 85, hvor det ble antydet at det var en falsk flagg-operasjon for å sverte venstresiden og styrke konservative krefter. Italias statsminister Francesco Cossiga bemerket at høyreorientert terror foretrakk masseslakting for å skape panikk og impulsive reaksjoner.
Faksimile fra The Grey Zones gjennomgang av Storbritannias rolle i NATOs klandestine nettverk
Bilde: Stay behind
Teorien om «strategien for spenning» hevder at Gladio-operatører samarbeidet med nynazistiske grupper for å gjennomføre terrorangrep som kunne tilskrives venstreorienterte, og dermed hindre kommunistpartiet PCI fra å få makt. Det ble funnet 622 våpenlagre i Italia alene i 1996, og Ganser argumenterer i sin bok for at dette var en bevisst politikk.
NATO og vestlige regjeringer framstiller Gladio som et nødvendig defensiv tiltak mot sovjetisk trussel. Men denne fortellingen utfordres av bevis på involvering i innenlandsk politisk manipulasjon, og reiser etiske spørsmål om demokratisk ansvarlighet.
Avklassifiserte dokumenter, som de fra det britiske utenriksdepartementet, avslører en dypere britisk rolle i Gladio, og antyder at MI6 lærte leksjoner som kan ha påvirket moderne operasjoner, framholdes det i Gansers grundige gjennomgang av de avklassifiserte dokumentene, og Norges eget klandestine nettverk har også sin plass i historien.
ROC
ROC, Norges klandestine stay-behind-nettverk under den kalde krigen, også kjent som Norsk okkupasjonsberedskap, ble etablert i 1947 som en del av en bredere vestlig strategi for å forberede motstand mot en potensiell sovjetisk invasjon. Initiativet startet med en «femmannsgruppe» – fem sentrale næringslivsfigurer med erfaring fra motstandsarbeidet under andre verdenskrig – som fryktet en ny okkupasjon.
Gruppen etablerte et hemmelig nettverk med 20 distrikter, kodenavnet Saturn, og et bedriftsvernsystem kalt Jupiter, hvor de kartla kommunister og skaffet våpen. I 1948 ble nettverket formalisert under Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten) etter et direktiv fra forsvarsminister Jens Christian Hauge, en tidligere Milorg-leder, og integrert i NATOs koordineringssystem.
ROC var en av tre hovedgrener i stay-behind-organisasjonen, sammen med Lindus (etterretning) og Blue Mix (evakuering). ROCs spesifikke oppgave var sabotasje mot okkupasjonsstyrker, inkludert angrep på veier, jernbaner og fabrikker, samt sikring av norske fasiliteter. Navnet «Rocambole» ble hentet fra en fiktiv 1800-talls romanfigur, symbolsk for en organisasjon som skulle «overleve» og slå tilbake. Nettverket besto av små grupper på fem menn, med hemmelige våpenlagre – kalt «dumper» – spredt over landet, og inneholdt ammunisjon, eksplosiver, uniformer og utstyr som primuser og ski.
Organisasjon og drift
På 1950-tallet ble ROC organisert i tre separate nettverk, strengt adskilt for å unngå kompromittering. Hver gruppe kjente kun sin egen leder, og kun lederen visste medlemmenes identitet, noe som sikret ekstremt hemmelighold. Treningen inkluderte sabotasje, våpenbruk og etterretningsteknikk, ofte i samarbeid med britiske og amerikanske spesialstyrker. Finansieringen kom opprinnelig fra Norge, Storbritannia og USA, men etter 1970 ble den fullt norskfinansiert.
Faksimile fra NRKs artikkel Avslører det ingen skulle vite
Bilde: ROC Stay behind
Hovedkvarteret lå i en villa på Smestad i Oslo, og øvelser ble gjennomført i hemmelighet, ofte nattestid for å unngå oppmerksomhet. Medlemmene, som først ble rekruttert blant krigsveteraner, ble senere erstattet av betrodde offiserer. Estimater antyder at opptil 500 nordmenn var knyttet til ROC på det meste, med flere hundre støttepersoner inkludert leger, transportører og dekkleilighetsforvaltere. Dette støttesystemet var designet for å holde organisasjonen operativ under okkupasjon, inkludert en «skyggeledelse» som skulle ta over ved krigsutbrudd.
Avsløring og nedbygging
ROC forble ukjent for offentligheten inntil 1978, da «Meyer-saken» eksponerte et våpenlager i et privat hjem, noe som tvang forsvarsminister Rolf Hansen til å bekrefte eksistensen av en beredskapsorganisasjon. Dette førte til økt gransking, inkludert Lund-kommisjonens rapport i 1996, som kritiserte «cowboy-kultur» med risikabel lagring av sprengstoff i bystrøk. Internasjonalt ble stay-behind-nettverkene som nevnt avslørt i 1990 med Italias Gladio-skandale, men Norges rolle fikk mindre oppmerksomhet.
I Forsvarsforeningens gjennomgang av avsløringen heter det følgende:
«Svært få kjente til Norges hemmelige militære avdeling Stay Behind. Ikke E-sjefen – og ikke forsvarsministeren. I nesten 30 år holdt to tusen agenter helt tett. Men i 1970-årene gikk det galt. Årsaken var en tyster på innsiden.»
Som følge av avsløringene og endrede sikkerhetstrusler ble ROC avviklet på 1980-tallet. Våpenlagrene, som inneholdt ustabilt sprengstoff, ble ødelagt, som i et tilfelle i Finnmark hvor et depot ble sprengt på stedet. Organisasjonen konsentrerte seg deretter om etterretning under Lindus, kodifisert i Lov om etterretningstjenesten i 1998.
Hva vet vi – og hva er usikkert?
Vi vet at ROC var en velorganisert sabotasjeenhet med nasjonal og alliert støtte, drevet av en genuin frykt for sovjetisk aggresjon. Dokumenter og vitnesbyrd, som fra NRKs dokumentar og Geir Arild Høilands bok Stay Behind (2023), bekrefter detaljer om lagre, trening og ledelse.
Likevel er mye uklart. Fullstendige medlemslister eksisterer ikke offentlig, og omfanget av samarbeid med CIA og MI6 er det vanskelig å finne, i og med at det er begrenset avklassifisert materiale tilgjengelig.
ROC presenteres som en defensiv nødvendighet, men mangelen på full avklassifisering reiser spørsmål. Var hemmeligholdet motivert av sikkerhet eller kontroll? Var våpenlagrenes plassering en bevisst risiko for å skape kaos ved behov?
Det kanskje aller mest fascinerende med NATOs klandestine styrker er hvor lenge de klarte å gå under radaren.
I dag opererer NATO med spesialstyrker (SOF) gjennom Allied Special Operations Forces Command (SOFCOM), som er designet for komplekse og potensielt klandestine oppdrag, spesielt i situasjoner som krever diskresjon eller høy risiko. Disse styrkene er integrert i NATOs flerdimensjonale operasjoner og støtter kjerneoppgaver som avskrekking, krisehåndtering og samarbeidssikkerhet. Dette tyder på at NATO fortsatt har kapasitet til klandestine operasjoner, men hva du og jeg får vite er et annet spørsmål.
Hovedillustrasjon laget i Grok