Få hendelser i Irans moderne historie er like politisert som avsettelsen av statsminister Mohammad Mossadegh i august 1953. I venstreorienterte og globalistiske miljøer, samt i islamske regimers propaganda, fremstilles hendelsen som et rent «vestlig imperialistkupp» mot en demokratisk folkevalgt leder.
Denne versjonen er ikke bare en forenkling, men en halvsannhet — et narrativ som systematisk utelater Mossadeghs egne handlinger og det konstitusjonelle rammeverket han selv var med på å utforme og deretter brøt.
Mossadegh ble ikke valgt gjennom direkte folkeavstemning. I henhold til Irans grunnlov, som han selv hadde vært med på å forvalte, var det shahen som utnevnte statsministeren, men utnevnelsen måtte godkjennes av parlamentet (Majlis) — som var folkevalgt. Det var gjennom denne prosessen Mossadegh fikk sitt mandat.
Nasjonaliseringen av oljen og konsekvensene
Mossadeghs mest kjente politiske handling var nasjonaliseringen av Anglo-Iranian Oil Company (AIOC) i 1951. For sosialister og globalister har dette blitt et ikonisk øyeblikk i «anti-imperialistisk kamp», og en viktig årsak til hans mytologiske status. I realiteten ble nasjonaliseringen en økonomisk og politisk katastrofe for Iran.
Storbritannia svarte med omfattende økonomiske sanksjoner og en internasjonal boikott av iransk olje. Eksporten kollapset, statens inntekter tørket inn, og landet gikk inn i en akutt økonomisk krise (British National Archives, FO 371).
Flere kompromissforslag ble fremmet, inkludert avtaler som ville gitt Iran fullt juridisk eierskap over oljen, men med internasjonal teknisk og kommersiell bistand for å sikre inntektene. Mossadegh avviste samtlige forslag — ikke bare fra britene, men også fra amerikanske og andre internasjonale meglere.
Parlamentet ble stadig mer misfornøyd, og kritikken mot ham økte i styrke. Det var denne politiske isolasjonen, kombinert med økonomisk kollaps, som fikk Mossadegh til å beslutte å kvitte seg med parlamentet fullstendig. Han visste at grunnloven ga bare shahen rett til å oppløse parlamentet og skrive ut nyvalg, men valgte å omgå dette gjennom en ensidig og grunnlovsstridig folkeavstemning.
Selvkuppet og maktkonsentrasjonen
Sommeren 1953 igangsatte Mossadegh en folkeavstemning med ja/nei-urner fysisk plassert i separate lokaler — et opplegg som manglet både det vesentlige elementet hemmelig valg og juridisk legitimitet (Majlis-protokoller, 1953). Utfallet ble brukt til å oppløse parlamentet.
Ved å avskaffe den lovgivende makt fjernet Mossadegh den eneste institusjonelle kontrollen på sitt embete. Han tok direkte kontroll over militæret, erstattet nøkkelpersonell i rettsvesen og sikkerhetsapparat, og isolerte shahen ved å begrense hans konstitusjonelle rolle til et symbol uten reell innflytelse (Gasiorowski).
Dette var i realiteten et selvkupp — en maktovertakelse innenfra — og det var denne prosessen som dannet bakteppet for utenlandsk innblanding.
Operasjon Ajax: Myte, realitet og nødvendighet
I ettertid har Operasjon Ajax blitt fremstilt som selve symbolet på vestlig innblanding. Men sett i lys av Mossadeghs maktovertakelse, den økonomiske kollapsen og Tudehs stadig sterkere posisjon, blir bildet mer nyansert.
Britene og amerikanerne hadde i to år forsøkt å finne diplomatiske løsninger på oljekrisen, men alle forslag ble blankt avvist (British National Archives, FO 371; Kinzer). Etterretningstjenester advarte om at Tudeh-partiet, med støtte fra Sovjetunionen, var i ferd med å skaffe seg kontroll over militæret. Et Sovjet-lojalt Iran ville gitt Moskva direkte tilgang til Persiabukta midt under den kalde krigen (CIA, avklassifiserte dokumenter, 2013).
Operasjon Ajax kan derfor ikke forstås som starten på et kupp, men som et motkupp — et inngrep for å stanse en prosess som allerede hadde avskaffet maktbalansen i det konstitusjonelle monarkiet.
Fakta viser at Operasjon Ajax ikke ble initiert for å fjerne en demokrat, men for å hindre fullbyrdelsen av et pågående selvkupp. På tidspunktet for amerikansk-britisk inngripen hadde Mossadegh allerede:
- Avskaffet maktfordelingen og gitt seg selv både utøvende og dømmende myndighet.
- Oppløst Senatet og fjernet parlamentet gjennom en grunnlovsstridig folkeavstemning.
- Avvæpnet og oppløst Den keiserlige garde.
- Sperret shahen inne i palasset og reelt fratatt ham alle konstitusjonelle funksjoner.
- Alliert seg med Tudeh-partiet, som hadde direkte bånd til Sovjetunionen (Mark J. Gasiorowski, Mohammad Mosaddeq and the 1953 Coup in Iran).
Dette var ikke lenger en «konflikt mellom en demokrat og en autoritær monark», men en maktkamp der statsministeren bevisst undergravde hele det konstitusjonelle systemet han selv var et produkt av.
Planlegging og gjennomføring
Operasjon Ajax ble utarbeidet i fellesskap av CIA og MI6, med støtte fra utvalgte iranske aktører, inkludert general Fazlollah Zahedi og medlemmer av den keiserlige hæren (Gasiorowski). Planen kombinerte tre elementer:
- Politiske demonstrasjoner organisert gjennom nettverk av monarkister, nasjonalister og stammeledere.
- Mediekampanjer for å svekke Mossadeghs legitimitet.
- Militær mobilisering for å gjenopprette orden og beskytte shahen.
Operasjonen startet egentlig 15. august, men mislyktes i første forsøk. Det var først 19. august, etter massiv folkelig mobilisering, at militæret og sivilbefolkningen sammen styrtet Mossadegh-regjeringen (Abrahamian).
19. august og Mossadeghs fall
Den første fasen av Operasjon Ajax mislyktes 16. august, da oberst Nassiri ble arrestert mens han forsøkte å levere shahens avskjedsdekret til Mossadegh. I dagene etter tok Tudeh-militsen til gatene, rev ned statuer av shahen og ropte på avskaffelse av monarkiet.
Den 19. august samlet pro-monarkistiske demonstranter seg i Teheran, støttet av deler av hæren. General Zahedi tok kontroll over radiosenderen og erklærte at Mossadegh var avsatt. Innen kvelden var regjeringsbygninger under kontroll av monarkistiske styrker, og Mossadegh flyktet før han ble arrestert neste dag.
Han ble dømt for forræderi, men straffen ble omgjort til husarrest i Ahmadabad, hvor han levde til sin død (Abrahamian).
Hvorfor Vesten grep inn
Britenes motivasjon var primært økonomisk og knyttet til nasjonaliseringen av oljen i 1951, som hadde ført til total blokade av iransk oljeeksport (British National Archives, FO 371). Men for USA var hovedårsaken strategisk:
I 1953 sto den kalde krigen på sitt mest kritiske punkt. Sovjetunionen delte en lang grense med Iran i nord, og Tudeh-partiet var det sterkeste kommunistpartiet i Midtøsten. CIA fryktet at dersom Mossadegh ble sittende, ville Tudeh overta makten – enten ved valgmanipulasjon, infiltrasjon eller direkte væpnet opprør – og bringe Iran inn i den sovjetiske interessesfæren (CIA, deklassifiserte dokumenter, 2013).
Ifølge Kermit Roosevelt jr., lederen for CIA-operasjonen i Teheran, var situasjonen så prekær at Iran kunne «bli et nytt Tsjekkoslovakia» – et land som hadde gått fra parlamentarisk demokrati til sovjetisk satellittstat på få år (Countercoup, 1979).
Hva om Vesten ikke hadde grepet inn?
Hvis USA og Storbritannia hadde valgt å ikke handle, ville Iran sannsynligvis raskt ha blitt en sovjet-lojal ettpartistat. Tudeh hadde allerede demonstrert evnen til å mobilisere titusenvis av tilhengere i Teherans gater, og Mossadeghs politiske isolasjon gjorde ham stadig mer avhengig av kommunistenes støtte (Gasiorowski).
Med en strategisk beliggenhet ved Persiabukta, grensen til Sovjet og kontroll over en av verdens største olje- og gassreserver, ville et Sovjet-dominert Iran ha endret maktbalansen i hele Midtøsten. Dette ville ha satt Vestens tilgang til energiressurser i fare og gitt Sovjet et geopolitisk overtak som kunne ha strukket seg til Middelhavet og Det indiske hav.
Ja, Operasjon Ajax var en utenlandsk innblanding – men den var ikke starten på Irans politiske krise, snarere en reaksjon på en pågående maktovertakelse fra Mossadegh selv. Der globalistiske og venstreorienterte fortellinger reduserer 1953 til «et vestlig kupp mot demokratiet», viser kildene at det i realiteten var en motoffensiv mot et selvkupp, utløst av akutt frykt for at Iran ville bli slukt av Sovjet-blokken.
Etterspillet i eksil: Fra Mossadeghs støttespillere til Den islamske republikken
Etter 1953 forsvant ikke Mossadeghs politiske nettverk. Mange av hans støttespillere flyktet til Europa og USA, der de fant et nytt operasjonsfelt for sin aktivitet. Med finansiering og støtte fra blant annet sovjetiske kilder ble det etablert en effektiv eksilopposisjon mot shahen, frontet av den Konfederasjonen av iranske studenter (Gasiorowski; Abrahamian).
Konfederasjonen besto i stor grad av unge iranere som var sendt til Vesten på statlige stipender – midler finansiert av Irans skattebetalere – for å studere ved universiteter i Europa og Nord-Amerika. I stedet for å vende hjem og bidra til landets modernisering, ble mange trukket inn i anti-monarkistisk virksomhet.
Denne organisasjonen ble et politisk knutepunkt som koordinerte kampanjer mot Pahlavi-monarkiet, ofte med retorikk hentet direkte fra Tudeh-partiet og den marxistiske venstresiden (British National Archives, FO 371).
Mossadeghs reelle arv
Mossadeghs reelle arv er todelt:
- Han utfordret reelt sett britisk dominans over Irans olje, men uten en realistisk økonomisk strategi som kunne sikre landets overlevelse.
- Han bidro, bevisst eller ubevisst, til å svekke det konstitusjonelle monarkiet så sterkt at Iran ble mer sårbart for både sovjetisk innflytelse og, to tiår senere, islamistisk maktovertakelse.
Denne arven er derfor ikke et enkelt symbol på «demokratiets martyrium», men et komplekst kapittel der nasjonal stolthet, økonomisk feilberegning, autoritære ambisjoner og stormaktspolitikk veves sammen – med konsekvenser som fortsatt merkes i Iran i dag.
Å forstå 1953 krever at man ser både den utenlandske innblandingen og Mossadeghs egne handlinger. Operasjon Ajax var ikke et ensidig imperialistisk kupp, men en motoffensiv mot et pågående selvkupp, drevet av reell frykt for at Iran ville bli en sovjet-lojal ettpartistat.
Når 1953 reduseres til en mytologisk fortelling om «den vestlige synden», mister vi forståelsen av hvordan interne politiske valg kan være like avgjørende som ytre press. For Iran var det kombinasjonen av Mossadeghs feilslåtte politikk og den geopolitiske realiteten under den kalde krigen som avgjorde utfallet – ikke én enkelt hendelse eller én aktør.
Hovedillustrasjon: Collage av Afshin Bagherpour