Rapporten «Når imamen blir familierådgiver. En pilotstudie om familie- og ekteskapsrådgivning i moskéer tilknyttet Muslimsk Dialognettverk» (MDN), er blitt lansert under Arendalsuka. Den levner liten tvil om at Norge går i en mer og mer religiøs retning, det vil si mer og mer islam inn på samfunnets arenaer. Rapporten er bestilt av MDN, som nok vet hvor de skal gå for å få ønskede svar.
Fafo og Muslimsk Dialognettverk laget et panel til presentasjonen av rapporten. Brorskapets ledende mann i Norge, Basim Ghozlan, og Aps Agenda-ansatte Sylo Taraku, fremheves som samtalepartnere på salgsplakaten, faktisk mer fremhevet enn forskeren selv, Olav Elgvin.
Den Brorskapsflørtende aktivisten, konvertitten Linda Noor i Minotenk, ble også plassert i panelet, det samme med den hijabkledde Rabia Musavi, i LIN (Likestilling Inkludering Nettverk).
Rapportøren Olav Elgvins profil i den offentlige debatten siste årene har aldri vært til å misforstå. Han står med to utstrakte hender til moské-Norge og dets imamer. Derfor mer enn antyder rapporten at det offentlige bør aktivt søke samarbeid med moskeer og religiøse institusjoner om familie- og ekteskapsveiledning.
Kunne man sett en liknende rapport fra bedehusmiljø i Norge anbefale at prester og forkynnere dras aktivt inn av offentlige institusjoner i ulike sekter burde inkorporeres i skilsmissetvist mellom sektmedlemmer? Ikke det, nei.
Få som skiller seg
Kvaliteten og troverdigheten til rapporten er på nivå med utgiftene til å trykke de ca. 40 sidene. Altså nærmere null. Dette sitatet fra en imam er i så måte talende:
Jeg har hatt mange hundre par som har kommet til meg. Mange! Av dem er det bare to som har skilt seg. Det er jeg veldig fornøyd med, sa han.
Utsagnet er ikke til å misforstå: Lite er så uønsket innen islam som skilsmisse. Det er faktisk det Allah hater aller mest, som det heter i de «hellige» islamske skriftene. Imamen sitert like over her, utøver med andre ord sin religiøse plikt når det megles: Sikre optimalt at kvinnen ikke forlater ekteskapet.
Elgvin er selvsagt godt kjent med én av islams ømmeste akilleshæler, nemlig kvinners underordnede posisjon rettighetsmessig dersom hun ønsker skilsmisse mot ektemannens vilje. Dette har vært debattert i norsk offentlighet heftig i over 20 år, først og fremst takket være at HRS skrev rapport om problematikken i 2003 (Feminin integrering), som førte til enstemmig vedtak i Stortinget fra SV til FrP:
En stadig økende gruppe kvinner i Europa er fanget i ekteskap av kontrakter som levner dem små sjanser til å skille seg. Særlig gjelder dette kvinner med tilknytning til land i den muslimske verden. De tvinges til å innrette seg etter eldgamle lovverk utformet på den arabiske halvøya. Vår inngang til problematikken er gjennom en av våre nærmeste medarbeidere, en ung norskfødt pakistansk kvinne som ble tvangsgiftet 18 år gammel i pakistanske Punjab. Hun har fått skilsmisse etter norsk lov, men er fremdeles gift I Pakistan. Gjennom henne stilte vi eksempelvis spørsmålet: Hvordan kan myndighetene akseptere kvinnediskriminerende utenlandske ekteskapskontrakter som rett til bosetting i Norge? Vi fant hovedløsningen. Allerede før publisering av denne boken ble det klart at et tverrpolitisk norsk Storting, bifalt HRS sine løsningsforslag. Snart vil ingen kunne familiegjenforenes gjennom nyinngåtte ekteskap i Norge, uten at hustruen, som enten er bosatt her eller skal hentes til Norge gjennom ekteskap, har nedfelt skilsmisserett. Norge er det første landet i Europa og verden for øvrig som innfører denne regelen.
Ja, dette var stor stas den gang for oss i HRS, ikke minst for vår unge medarbeider den gang som selv hadde vonde erfaringer. Men Bondevik-regjeringen, anført av den gang statsråd Erna Solberg, fant seg ikke i dette pålegget fra Stortinget, og sikret at «ingenting verdt-forskere» torpederte fornuften på tinget – på bekostning av titusenvis av muslimske kvinner.
Islam og Allah fikk forkjørsrett av blant andre forskeren og antropologen Berit Torbjørnsrud (forskningsoppdrag gitt henne av Solberg). Så ble det stille igjen.
Nå har altså Elgvin tatt opp hansken. Imamer og islamske trossamfunn skal få hånden på rattet i ekteskaps- og familiesaker, mener han. Heller det enn å endre det norske sekulære lovverket slik at muslimske kvinner får sine grunnleggende rettigheter oppfylt?
Alle de intervjuede imamene i rapporten er anonyme, det samme er moskeene de kommer fra. Men ut fra framkommet informasjon innledningsvis, peker intervjuobjektene mot disse moskeene som ligger under Muslimsk Dialognettverk: Det Islamske Fellesskapet Bosnia-Herzegovina og Albansk Islamsk Kultursenter, begge med bakgrunn fra Balkan. Videre antar vi at Det islamske forbundet (Brorskapets Rabitamoské), og Islamic Cultural Centre (dominert av fundamentalistiske pakistanere), og et par moskeer med marokkansk tilknytning (Center Rahma og Masjid Attaouba) har bidratt med sine svar.
Det eneste av interesse som kommer fram gjennom rapporten og intervjuene er at moskeer fra Balkan forholder seg (også) til det sekulære lovverket: Har en kvinne norsk skilsmisse, ja, så er hun skilt, basta bom, og ikke noe lefling med sharialover på bakrommet.
«Prøver å overtale henne»
Fafo-rapporten er kjemisk fri for kvinnelige stemmer. Det er menn som intervjuer menn. Og at imamene har makt, er det (selvsagt) ingen tvil om:
Intervjuer: Opplever du at folk hører på deg, hvis du gir dem råd om hva de bør gjøre?
Ja, egentlig. Jeg er jo imamen, da. Man kommer ikke bort fra det. Så hvis jeg har sagt noe, så har jo folk respekt for det. Det er ikke alltid de at de følger opp, selvfølgelig, det er jo sånn det er med folk, man får ikke alltid til å gjøre det man vil. Men jeg opplever nesten aldri at folk sier til meg at de ikke stoler på det jeg sier.
Tror leserne at imamen er på en hustrus side i en skilsmissekonflikt – dersom hun ikke er utsatt for grov vold, vel og merke?
Noen ganger ringer folk klokken tolv midt på natta. Det skjedde for et par uker siden, så jeg husker det fortsatt godt. «Det skjedde mellom meg og min kone i går», sier de. «Vi har sagt sånn og sånn og sånn.» Så flere ganger besøkte jeg dem og ga dem veiledning og prøvde å løse problemene, med en gang etterpå. Hva er utfordringene, spurte jeg. Hvis dere blir skilt, så blir det kaos. Tenk litt over det, sa jeg. Og så noen dager senere så var det kona som ringte og klaget. Jeg brukte kanskje fire dager på bare den saken der. Heldigvis ordnet det seg. Og så …
At imamens rolle er å overtale kvinnen til å forbli i ekteskapet, levner rapporten ingen tvil om. Hvis kvinnen har vært borte fra mannen i to måneder mener denne imamen at hun har bevist at ekteskapet ikke fungerer.
Da prøver jeg ikke å overtale henne til å gå tilbake.
Naiviteten til Elgvin er overtydelig. Imamen kan nemlig få ektemannen til å gjøre husarbeid!
Imamen: Så lager vi til slutt en slags skriftlig avtale over hva de skal gjøre hjemme. Der mannen må si at det skal han gjøre. De får en kopi, og jeg får en kopi. Og jeg er imamen da, så når jeg har fått en kopi også, så har de mer respekt for at de må gjøre det som står i avtalen.
Elgvin: I dette intervjusitatet ser vi igjen at imamens autoritet er en vesentlig faktor. Ved å bruke sin autoritet som imam, kan Khaled (imamen, red.) få menn til å gjøre husarbeid hjemme – blant annet gjennom forpliktende skriftlige avtaler.
Legg rapporten godt begravd i en skuff
Elgvin og MDN, anført av ikke minst Basim Ghozlan, mener gjennom intervju med imamer og moskéledelser å ha avdekket at det er et potensial for samarbeid mellom moskeer og offentlige instanser på familie- og ekteskapsområdet som i dag ikke blir realisert.
Vår anbefaling er derfor at både MDN, STL (Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn, red.) eller andre aktører sammen kan ta initiativ til å opprette faste samarbeidsforum for dialog på familie- og ekteskapsfeltet, mellom moskeer og andre instanser. Slik dialog kan bidra til å heve kompetansen hos imamene, og til å klargjøre hvilke rammer som finnes for familieveiledning i norsk lov. Samtidig kan slik dialog antakelig bidra til å skape mer forståelse hos offentlige instanser om arbeidet imamene og moskeene faktisk utfører, og hvilken rolle imamer og moskéledere kan spille overfor mennesker i deres miljøer.
Altså sett imamen på saken, og Ali vasker gulv, kler på barna og tar oppvasken – slik at kona ikke skiller seg.
Elgvin mener i fullt alvor at å få imamer tydeligere på banen i det norske hus vil bedre muslimske kvinners rettigheter.
De historiske erfaringene med dialogarbeid i Norge tilsier at det over tid kunne virke positivt for kvinners rettigheter ved skilsmisse i moskeene.
Og er det noe Allah har godt med, så er det tid.
(Hovedillustrasjon; foto av Elgvin fra Fafo)